Jordmor gjennom syv tiår

Hun har tatt i mot barn på de utroligste steder. Hjulpet vettskremte turnusleger med vanskelige skulderforløsninger. Og blåst liv i kritthvite unger. Nina Giæver (94) fra Lyngseidet i Troms, ventet med å sette jordmorpunktum, til hun tok imot sitt eget oldebarn.

I anledning tidsskriftets 125-årsjubileum gjentar vi suksessen fra 1983 med å intervjue en pensjonert jordmor som har passert sine 90 år. 

– Hva var det som fikk deg til å søke jordmorutdanningen?

– Jeg gikk på skole under krigen. Vi ble evakuert og kom tilbake til et herjet Finnmark. Jeg visste ikke hva jeg skulle slå inn på, men min eldste søster sa «Søk på jordmorskolen!» Det var jeg absolutt ikke interessert i. Jeg hadde vært med på en fødsel da jeg var 15 år, og syntes ikke det var noe hyggelig. I stedet søkte jeg, meget motvillig, på Spedbarn- og barselpleie ved Rikshospitalets kvinneklinikk i Oslo. Jeg ble bitt av basillen med det samme, og er det enda, smiler Nina Giæver. 

Etter ett år på Spedbarn- og barselpleie, søkte hun Jordmorskolen. 

– Skolen var barsk. Og vi levet og åndet for fødsel og barsel et helt år. Disiplinen var beinhard og det var strengt reglement. Når vi stilte på tidlig vakt klokken 7 skulle uniformen være plettfri og strøket og rommet vasket, ryddet og luftet. Frokosten ble servert mellom 8 og 10, hvis vi hadde tid til å spise. Vi var billig arbeidskraft. Dette var i 1946 like etter krigen, maten var såre enkel, og ofte var det lite. Vi hadde både fantastiske forelesere og noen professorer som var så strenge at vi skalv da de gikk visitt. Vi måtte være inne klokken 22. Var vi på kino, måtte vi gå før det var slutt. Og vi ble testet på alle hold; teori, praktisk arbeid, oppførsel, klesdrakt, orden og punktlighet, forteller Giæver.

– Hva likte du ved Jordmorskolen?

– Jeg likte faget. Hver gang det var noe spesielt med en fødsel, ble vi tilkalt. Etterpå kom vi sammen og diskuterte. Vi hadde et veldig godt vennskap. Skolen ble vårt hjem. Vi var så opptatt på avdelinga med våre gjøremål, at vi ikke hadde tid til noe utenom. Skolen hadde ikke en enste fridag til lesing, så det ble lest ut i de sene nattetimene. Vi ble radmagre, men klagde aldri. Det lå ikke til vår generasjon, ler Giæver.

 

Alltid beredt

Ferdig utdannet bar det ut på byen for å kjøpe jordmorkoffert og utstyr, som de selv måtte betale. 

– Hvordan var fødselshjelpen på den tiden?

– Fra et strengt og stivbeint reglement på Jordmorskolen, der vi omtrent måtte bukke og skrape, ble overgang til arbeidslivet stor. Plutselig var det jeg som skulle ta avgjørelser. Jeg begynte å jobbe i Alta. Jeg glemmer aldri min første fødsel på egenhånd. En sjettegangsfødende som var like usikker på jordmora, som jordmora var på seg selv. Fødsel nummer to var en hjemmefødsel i ei lita stua langt oppe i en dal, men heldigvis var de fleste fødslene på sykestua, som var en brakke, forteller Giæver.

Etter seks uker i Alta, gikk turen til Kautokeino og full vinter. 

– Det tok to døgn å kjøre opp med den store beltetraktoren, og vi måte overnatte på en fjellstue. Jeg jobbet ett år på vidda i Kautokeino, og bodde i Doktorgården. Men doktoren var bortreist og rommene jeg skulle bruke, måtte jeg selv vaske og møblere. Det var en sykestue der som var drevet av Den norske finnemisjonen. Der jobbet jeg mens jeg ventet på de som skulle føde. Kautokeino er landets største kommune, og jeg hadde jo ikke noen mobiltelefon eller noe å støtte meg til. Hvis jeg skulle komme meg ut på ski, måtte jeg gå opp og ned langs elva. Da kunne alle se at der var jordmora! Om vinteren kjørte jeg med rein eller gikk på ski for å komme frem til fødslene. Om sommeren var det elvebåt på Kautokeinoelva. 

 

På vedskogen etter mannfolk

Livet som jordmor her var kontrastfylt, og bød på mange utfordringer. Som da hun stod og pyntet en samepike som skulle være brud.

– Da kom det en same for å hente meg. Han hadde kjørt så fort at reinen var helt sprengt, og var så fortvilet for kona hadde født og lå og blødde. Vi fikk tak i en ny rein og kom oss frem, en mils vei. Pasienten lå på et reinskinn og placentaen satt helt fastgrodd. Men jeg krøp oppi senga og skrellet den løs, men moren og søstera sprang rundt og ba til Gud. Jeg ba henne drikke masse vann. Da ble hun kvalm, begynte å brekke seg – og etterbyrden kom ut. Legen som siden gjorde revisjon, viste at alt var gjort riktig. For meg føltes det som en bragd.

– Hvordan viste folk at de satte pris på jobben du gjorde?

– På mange vis. De som var rike og hadde mye rein, kunne betale for fødselen. Men det var ingen tvungen syketrygd den gang, og de som var fattige hadde jo ingenting. En gang jeg hjalp en ung jente som fødte alene, spurte jeg hvem som var faren. Jeg fikk rede på hvor han bodde, men han var ute i vedskogen da jeg kom, så jeg gikk etter og ba om en prat. Vi satte oss på hver vår stubbe, og jeg fortalte at han var faren. Da skvatt han til, og sa «Du vet det du jortemor, de lyg jo onga på meg!». Presten syntes det var ille at jeg sprang på vedskogen etter mannfolka, og undret hvor dårlig det egentlig stod til med meg. Da jeg sluttet etter ett år og dro tilbake til Alta for å fortsette der, reiste jeg nesten ned i oppkrav. Men jeg ville ikke ha unnvært det året. Jeg lærte utrolig mye!

 

Fødsel i 40 minusgrader

– Hva var noe av det viktigste du lærte fra Kautokeino?

– Hvor bra det er å føde sittende! Det gjorde de alle sammen. Jeg husker en dame som fødte ute i 40 kuldegrader. Hun var ute og gjette rein. Da hun kjente at barnet kom, satte hun seg ned og fødte. Skar over navlesnora med kniven hun hadde med og knøyt igjen med litt av båndet hun hadde rundt leggen. Barnet ble lagt inntil barmen under kofta og pesken, før hun gikk videre og fødte etterbyrden. Da hun kom tilbake til teltet var det så kaldt, at hun måtte hugge ved før hun fikk satt seg ned. Jeg har selv født seks barn hjemme på grunn av vær og stengte veier, og brukte ikke den metoden selv, men det hadde samene for lengst skjønt at var det beste.

Etter å ha jobbet i Alta, begynte hun som jordmor i Lyngen – først uten å være ansatt, siden stillingen var tatt bort.

– På 50-tallet var det jordmødre i alle distrikt, men mot slutten av tiåret hadde vi en helseminister som het Karl Evang. Han ville utrydde jordmødre i distriktene og i stedet ansette helsesøstre som jordmødre. Det ble fullstendig kaos. Her i Lyngen var det opprinnelige 3 jordmordistrikt, som ble kuttet ned til en. Den gikk fra riksgrensen og helt ut til kysten. Da ringte de ofte til meg, fordi vi bodde nær fergekaia. Så vi tok båra på spisebordet og måtte stormfyre for å få det varmt til de kom, forteller Giæver.

 

Snill jordmormann

Etterhvert ble det innkalt til et møte i kommunen, der det skulle stemmes over om man skulle ansette en jordmor eller ikke. 

– Møtet var fullt av menn som skulle stemme, og jeg så strengt på alle sammen. Jeg gikk hjem før det var omme, overbevist om at fornuften kom til å seire. Det gjorde den, de turte ikke noe annet. Stillingen ble utlyst, men ingen søkte, så da gjorde jeg det til slutt selv – 60 år gammel. Jeg hadde et veldig godt samarbeid med legen, som egentlig hadde vært i mot jordmorstillingen, og med helsesøstrene også, forteller Giæver.

Som jordmor i Lyngen overnattet hun ofte på sofaen hos de som var usikre. Andre ganger tok hun de med hjem og redde opp seng til dem. 

– Jeg har vært heldig som traff verdens beste jordmormann. Når jeg var ute på jobb og kom hjem, stod det alltid et brett med nydelige snitter og en termos te til meg. Jeg pleier å si det til de unge, som ønsker å bli jordmor: Pass på at dere får en snill jordmormann!

 

Engasjert og eitrandes forbanna

Historiene fra et langt jordmorliv er mange. Hun har hjulpet vettskremte turnusleger med vanskelige skulderforløsninger, vært borti tverrleie, trillingfødsler og hjemmefødsler i uvær uten strøm. En gang hadde navlesnora fire knuter på seg, og hun måtte puste liv i det kritthvite barnet som kom.

– Faren visste ikke hva barnet skulle hete, og spurte om jeg hadde forslag til navn. Han skal jo selvfølgelig hete Knut, sa jeg! 22 år senere ringte det på døra. «God dag jordmor Nina, det her e han Knut», sa han. Det var veldig rørende. Det ble klemt og kysset. Han ville høre om fødselen, og jeg kunne fortelle at både foreldrene og jordmora hans gråt. 

– Ble du aldri sliten av jobben?

– Nei, når det er en ting du går inn for med liv og sjel, blir du ikke sliten. Jeg har tatt i mot barn når jeg selv har vært høygravid. Men jeg sluttet da jeg hadde passert 70, fordi barna mine begynte å mobbe meg. De var lei av at jeg ikke kunne bli med på ski eller tur, fordi jeg alltid hadde noen som kanskje kom til å trenge meg. Mitt endelige jordmorpunktum kom med oldebarnet mitt, som jeg tok i mot da jeg var 80 år. Det var fantastisk.

– Tror du leger i framtida kan erstatte jordmor?

– Nei! De har så mye annet de skal erstatte og ta seg av. Jeg ser ofte på jordmornålen jeg fikk på verdenskongressen i Wien, der det står «Midwife - because life needs a good start». Da tenker jeg på at det ikke skal være følgestjeneste i distriktene, og det gjør meg så eitrandes forbanna. Vi har jo kommet ned på steinaldernivå. Som jeg skrev til Høie: Det er ingen skam å snu! Av mine 27 ambulansefødsler, har det vært to der jeg virkelig måtte handle raskt og ta i bruk alle jordmorferdighetene, for å få fødselen trygt i havn. Jeg er ikke med i bunadsgjengen, men synes de gjør en fantastisk jobb! 

 

TEKST: KJERSTI JUUL

10.00-17.00 4. september 2019

Dnjs lokaler i Grensen 9

9.00 31. oktober - 16.00 1. november 2019

Thon Hotel Vika Atrium

9.00 7. november - 17.00 8. november 2019

Kristiansand

9.00 29. november - 15.00 30. november 2019

Malmø

9.00 2. desember - 16.00 4. desember 2019

Sanner hotell, Hadeland

Ledige stillinger

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.