Ammeveiledning i praksisfeltet

TEKST: Ragnhild Alquist, helsesøster, IBCLC, MPH

I møte med mødre som har behov for ammeveiledning, har jeg undret meg over deres mestringsevne og motivasjon. Dette ga meg ideen til en undersøkelse foretatt ved en helsestasjon i Oslo i 2004, hvor 153 mødre som hadde fått ammeveiledning ved helsestasjonen etter hjemkomst fra barselavdelingen, beskrev opplevelser av ammeveiledningen. Langt de fleste barna var fullbårne, friske og født til termin. Syttiåtte prosent av barna var under en uke gamle ved hjemreise.

Informasjon om amming under svangerskapet

Undersøkelsen viste at mødre savnet informasjon om amming før fødsel. De ønsket at jordmor i konsultasjonene hadde løftet fram temaer som hvordan melkeproduksjonen kommer i gang, hvordan påvirke melkemengden og hvordan man legger barnet til brystet. Der hvor jordmødre hadde forberedt den gravide på amming, ble dette opplevd som god hjelp. Langt de fleste mødrene var uforberedt på at problemer kunne oppstå i ammeperioden. I ettertid mente informantene at å lese om amming under graviditeten, slik at de kunne være tidlig oppmerksomme på eventuelle problemer, kunne ha medvirket til en bedre start på ammingen. Mødres kunnskap om amming og morsmelkens betydning for barnet, var momenter som var viktige for å beholde viljen og lysten til å fortsette gjennom en problematisk ammeperiode.

Mødres opplevelser av ammeveiledning

47 prosent av mødrene var fornøyd med ammeveiledningen på sykehuset. Knapt en femtedel av mødrene svarte at de var misfornøyde, og syv prosent hadde ikke fått hjelp til amming på sykehuset. 34 prosent av mødre som var usikre i forhold til å vurdere kvalitet på veiledningen, brukte ”både/og” rubrikken.

Mødre opplevde at de ved å få kunnskap og veiledning fikk muligheten til å foreta valget om å fortsette å amme på tross av problemer. De fikk troen på at de ville klare det og at det skulle bli bra. Å få profesjonell hjelp og kunnskap om problemet, samt å få konkrete råd og oppfølging over tid, var med på å holde motivasjonen oppe. Det hadde også betydning at helsepersonellet var tilgjengelig, lett å ta kontakt med og ga rask tilbakemelding. Det bygget opp selvtilliten og ga motivasjon. at veiledningen var støttende, ga ros og omtanke for mor og barn og åpning for at det var mulig å slutte hvis situasjonen ble uutholdelig

Mødre som var misfornøyd med veiledningen savnet mer hjelp og informasjon om amming like etter fødsel og gjennom hele oppholdet på barselavdelingen. De ønsket en ammeveiledning som ikke bare var basert på erfaring, men også på kunnskap. Mødre ønsket informasjon om hvilken betydning keisersnitt i narkose har for ammestart. Noen vektla hvor viktig det var å få veiledning ved det første måltidet slik at mor og barn får en god start. De uttrykte at observasjon under et måltid med konkrete råd om hvordan barnet legges til, og hvordan barnet får et godt sugetak var den typen hjelp de ønsket seg. De ønsket en ensartet og kvalitetssikret veiledning rettet inn mot den enkeltes behov. Å ha mange hjelpere opplevdes som forstyrrende for mor og barn. Opplevelsen av at personalet hadde dårlig tid skapte også uro og stress hos kvinnene i veiledningssituasjonen. Informanter som hadde kontakt med flere avdelinger under oppholdet på sykehuset, etterlyste samarbeid mellom avdelingene.

Holdninger hos helsepersonell

Helsepersonellets holdninger virket inn på hvordan mødre opplevde å mestre amming. Å bli møtt med respekt var et sentralt tema. At veileder viste innlevelse og forståelse og hjalp mødre til å definere sine egne behov, i stedet for å ha problemfokus, virket støttende.
Mødre opplevde det som krenkende når personalet kom med uttalelser og vurderinger om kvinnebrystenes form og forenlighet med amming. At helsepersonell aktivt hektet barnet på mors bryst, ble opplevd som voldsomt, smertefullt eller krenkende. Gjentatte forsøk for å få barnet på brystet, kunne lett oppleves som press og nederlag.

Informasjon kunne i noen tilfeller oppleves som propaganda, og noen mødre opplevde at helsepersonell bagatelliserte ammeproblemene de hadde. Mødre som valgte å avslutte ammingen under barseloppholdet, opplevde at veiledningen var sentrert om barnets behov, og at de selv i liten grad fikk støtte og hjelp til å avslutte. Mødre var positive til å få informasjon om alternative løsninger.
Hva kan vi lære av mødrene?

Hva kan vi lære av mødrene?

Mødres opplevelser synliggjør at helsepersonell har et forbedringspotensial i forhold til å sikre at profesjonene har basiskunnskap om amming. Helsepersonell bør evne å differensiere veiledningen i forhold til hver enkelts behov. Et viktig prinsipp er at budskapet i veiledningen skal føre til refleksjon og handling og ikke være moraliserende. At veileder evner å justere seg etter hva den enkelte mor ønsker, at hver enkel mor avgjør hvilke råd hun vil følge og når nok er nok, er en viktig holdning hos helsepersonell. Å sørge for at mødre får riktig informasjon slik at de kan ta reelle valg, og støttes på de valgene de tar, er et viktig mål for veiledningen. Ammeveiledning kan oppleves som tidkrevende for helsepersonell. Men dersom observasjon av et måltid med veiledning blir gitt tidlig i forløpet, og mødre får råd om korrigeringer av stilling og tak slik at sårhet og smerter forhindres, kan dette være med på å forebygge vedvarende problemer.

Mødre opplevde at barnas fedre var av stor betydning for å holde motivasjonen oppe både i forhold til å fortsette og å avslutte amming. Partnerens sentrale rolle i forhold til støtte og veiledning tilsier at de bør få en sentral rolle i forberedelse til amming før fødsel. Ved å trekke partneren med i veiledningen, også etter fødsel, får de del i den samme kunnskapen og deres støttefunksjon i amming på hjemmebane kan styrkes.

Undersøkelsen viste at mødre så på barnet som en ressurs som ga dem styrke til å mestre utfordringene. Kvinnene uttrykte et sterkt ønske om å få dette til, og noen hadde en indre visshet om at de ville klare det. Andre opplevde det som om de ikke hadde noe valg, at de ville gjøre alt riktig og være en god mor, og at det ville være et nederlag å ikke få det til. Flere undersøkelser bekrefter mødres opplevelse av at å lykkes med amming har sammenheng med opplevelsen av å være ”en god mor”. Erfaring fra praksisfeltet viser at dette kommer sjeldent fram i veiledningssituasjonene dersom ikke veileder løfter fram temaet. Mødres dilemma mellom å fortsette eller avslutte ammingen og i noen tilfelle ønske om at noen andre skal ta avgjørelsen for dem, står i motsetning til veileders rolle. Hvorvidt veileder har fokus på barnet eller på både mor og barn, kan ha betydning for om mødre opplever at de får støtte. Hvor godt mødre tilkjennegir sine ønsker eller sitt dilemma, kan også ha innvirkning på veiledningen.
Barnet er med på å gi mor en følelsemessig forståelse av at det er meningsfullt å komme gjennom vanskene og å finne løsninger som er til det beste for henne og barnet. Selv om amming er helsefremmende både for mor og barn, bekrefter noen mødre i denne undersøkelsen at det kan være situasjoner hvor amming sett fra mors perspektiv blir en slik belastning at det kan hemme tilknytningen til barnet. Helsepersonells oppgave er å veilede mor slik at hun kan ta et informert valg og å støtte henne gjennom dette valget.

Mor-barn-vennlig initiativ i Norge

• Over 90 prosent av alle barn blir født på et Mor-barn-vennlig sykehus
• Elleve av 21 neonatalavdelinger er godkjent som Mor-barn-vennlige og flere er under godkjenning
• Faglige retningslinjer for ammeveiledning ved helsestasjonene, ”Ammekyndig helsestasjon”, starter opp høsten 2007. Dette er en kvalitetsstandard for ammeveiledning og skal sikre at alle gravide og spedbarnsforeldre får ensartet veiledning basert på oppdatert kunnskap.

Referanse:
Alquist R. Mødre som strever med amming. (Masteroppgave i forebyggende helsearbeid) Göteborg: Nordiska högskolan för folkehälsovetenskap, 2006.