Jordmødre, vær til stede på fødestua!

Av Marit Heiberg

Jordmødres hverdag på jobb er ofte travel. Kvinner i fødsel kan oppleve at jordmødrene springer ut og inn av fødestua. Hvorfor blir det sånn? Er det fordi man har ansvaret for flere fødende samtidig? Eller fordi kvinnen er i latensfasen av fødselen og andre har mer behov for hjelp? Er det tid for matpause? Eller er jordmødre redde for å være der og se den fødendes smerte og partnerens desperate blikk? Kanskje det er fordi vi ikke vet nok om hva det betyr for fødekvinnen og utfallet av fødselen?

Jeg vil påstå at de fleste jordmødre har et ønske om å være mer inne hos kvinnene på fødestuen enn det de har mulighet til. Og vi vet også hvor viktig det er for kvinnene å ha en jordmor hos seg når riene kommer tett i tett og det røyner på som verst. Men travle vakter gjør at dette mange ganger vanskelig lar seg gjøre. Krav om innsparinger og effektivitet styrer stadig mer av vår hverdag som jordmødre. Og mer og mer av vår tid sammen med kvinnene går med til teknikk og dokumentasjon. Hvilke konsekvenser har det for fødselens utfall og kvinnene fødselsopplevelse at vi ikke har nok tid til å være kontinuerlig tilstede på fødestua i den aktive fasen av fødselen?

Det er gjort en systematisk oversikt som inkluderer femten randomiserte kontrollerte studier. Konklusjonen var at kvinner som fikk kontinuerlig støtte under fødselen hadde større tendens til å føde spontant, og mindre tendens til å få smertestillende eller å rapportere misnøye med deres fødselsopplevelse. Men forfatterne konkluderte også med at kontinuerlig støtte under fødselen var assosiert med større fordeler når den som ga støtten ikke var en del av sykehuspersonalet, når støtten startet tidlig under fødselen og i settinger hvor epiduralbedøvelse ikke var rutinemessig tilgjengelig. Støtten kunne like gjerne komme fra ett familiemedlem eller en doula, som fra travle jordmødre blant sykehuspersonalet. Forfatterne avsluttet med å anbefale at alle kvinner bør få kontinuerlig støtte under fødselen.(1).

En annen systematisk oversikt inkluderte 137 forskningsartikler som har sett på faktorer som påvirker kvinnenes evaluering av deres fødselsopplevelser. Fire faktorer ble identifisert som spesielt viktige for kvinners fødselsopplevelse: Personlige forventninger, støtte fra fødselshjelperne, forholdet mellom pasient og omsorgsgiver og involvering i avgjørelser som gjaldt kvinnen selv. Forfatteren konkluderte med at smertepåvirkning, smertelindring og medisinske intervensjoner ikke var så viktig for kvinnenes evaluering av deres fødselsopplevelse, som omsorgsgivernes innstilling og oppførsel(2). Forskning har også vist at kontinuerlig støtte under fødsel reduserer sannsynligheten for keisersnitt(3). Dette gjelder både når støtten kommer fra en jordmor eller andre uformelle hjelpere som doulaer.

I 2007 ble det i Storbritannia utgitt kunnskapsbaserte retningslinjer for ivaretakelse av friske kvinner og deres barn under fødselen, (4). Retningslinjene slår fast at kvinner tradisjonelt er blitt ledsaget og støttet av andre kvinner under fødselen. Men siden fødslene flyttet inn på sykehusene på midten av 1900-tallet, har kontinuerlig støtte blitt unntaket istedenfor regelen. Alle konklusjoner og anbefalinger i retningslinjene baserer seg på resultater fra forskning. Retningslinjene fremhever fire områder hvor kvinnene har behov for støtte under fødselen: Psykisk (følelsesmessig), fysisk, informasjon om hva som skjer og at noen taler deres sak. Og det konkluderes med at alle kvinner skal ha tilbud om ”en til en omsorg” under fødselen. Kvinner i fødsel skal heller ikke overlates til seg selv, med unntak av korte perioder eller etter eget ønske.

I en kvalitativ studie fra Sverige ble 18 kvinner intervjuet to til fire dager etter fødsel om deres opplevelse av fødselen. Tre hovedtema utkrystalliserte seg som viktige for en positiv fødselsopplevelse: Behovet for å bli sett som et individ, et godt forhold mellom den fødende og fødselshjelperne, samt støtte og hjelp ut fra sine egne forutsetninger (5).

Hva er så egentlig ”en-til-en-omsorg”? De britiske retningslinjene definerer det som kontinuerlig tilstedeværelse og støtte enten fra mann/partner, jordmødre eller andre fødselshjelpere under fødsel (4). Vil dette si at vår rolle som jordmødre under fødselen kan erstattes av hjelpere uten formell kompetanse, som for eksempel doulaer? Eller av partneren? Svaret på det er etter min mening et klart nei. Partneren kan være en kjempestøtte, men det kommer i tillegg til støtten fra jordmor og ikke i stedet for. Hvis kvinnen velger å ha med seg en doula, er det også greit. Men vi kan ikke erstatte jordmors tilstedeværelse og støtte med andre. Det er en fallitterklæring at vi i ett av verdens rikeste land ikke har råd til å sikre at fødende kvinner får ha en jordmor kontinuerlig hos seg under den aktive delen av fødselen.

En nybakt mor takket meg en gang med følgende ord: ”Takk for den støtten du ga meg under fødselen. Du satt så rolig på krakken din i hjørnet. Jeg orket ikke å si noe, men jeg følte meg så trygg. For jeg visste at så lenge du satt helt rolig, var alt normalt”. Jordmors tilstedeværelse for på fødestua er viktig for kvinnenes fødselsopplevelse.

Referanser:
(1) Hodnett ED, Gates S, Hofmeyer GJ, Sakala C. Continuous support for women during childbirth. Cochrane Database of Systematic Reviews 2007(Issue 3 Art. No: CD003766. DOI: 10.1002/14651858.CD003766.pub.2).
(2) Hodnett ED. Pain and women`s satisfaction with the experience of childbirth: a systematic review. Am J Obstet Gynecol 2002 May;186(5 Suppl Nature):S160-72.
(3) National Collaborating Centre for Women`s and Children`s Health. Caesarean Section. Clinical Guideline. London: RCOG Press; 2004.
(4) National Collaborating Centre for Women`s and Children`s Health. Intrapartum care, care of healthy women and their babies during childbirth. London: RCOG Press; September 2007.
(5) Berg M, Lundgren I, Hermansson E et al. Women`s experience of the encounter with the midwive during childbirth. Midwifery, 1996;12(1):11-15.