Når noen trenger litt mer av deg
Det er store forventninger og tiden strekker ikke alltid til i en jordmors hverdag, som den ene stunden preges av livets største lykke, mens den neste er utrøstelighet og sorg. Å være en bauta i livets sterkeste stunder er viktig del av jordmoridentiteten.
Tekst: Anna K. Langhammer
Å miste et barn er en traumatisk opplevelse, og blant de situasjoner der mennesket føler seg som mest sårbart og hjelpeløst.
– Når vi fordeler pasienter er det viktig at vi får kjenne etter på egen kropp om vi kan ta det. Det kan være ting privat som gjør at du ikke orker å stå i det, forteller Ågot Takle. Hun er jordmor i kommunehelsetjenesten i Fyresdal, Telemark, og tar enkelte vikarvakter på fødeavdelingen på Ahus. På nattevakt sommeren 2003 fikk hun ansvar for en førstegangsfødende med tre uker til termin, Miriam Klomstadlien. Hun hadde ikke kjent liv på noen dager, og ved nærmere undersøkelse ble det ikke funnet fosterlyd. Miriam mistet sin første datter i uke 37.
– Jeg var med hele natten, og det var bare trist. Det er en veldig tøff opplevelse. Fødselssmerter skal gi et positivt resultat. Det tåler vi, men dette blir så veldig mye mer smertefullt, sier Ågot Takle.
Miriam Klomstadlien forteller at hun opplevde Ågot som svært omtenksom, medfølende og profesjonell.
– Hun tok imot datteren min, og i tiden etter fulgte hun oss opp. Hjelp til begravelse og til å se framover. Hun svarte meg på alt jeg lurte på underveis, trøstet og forstod, forteller Miriam. Neste morgen overlot Ågot ansvaret for Miriam til en annen jordmor, men klarte ikke å slippe taket om henne.
– Miriam sørget veldig. Jeg kjente at hun trengte meg, og at jeg ble en viktig person i en sårbar del av hennes liv. Da kunne jeg ikke si ”det passer meg ikke nå”, sier Ågot Takle.
Gode samtaler og bursdagsgaver
Siden den gang har Takle fulgt Miriam Klomstadlien tett, og vært der når hun fødte sin sønn og sin andre datter henholdsvis ett og tre år senere.
– Selv om vi bor et godt stykke fra hverandre har Ågot tatt seg tid til å møte oss privat, og hun har ringt jevnlig og sendt bursdagsgaver. Nå er jeg gravid med en liten gutt, og hun stiller som vanlig opp og kommer til Ahus for å ta imot dette barnet også, forteller Miriam Klomstadlien.
Reaksjonen fra andre er at det er ”så utrolig flott at du gjør det”, at det er en oppofring, men dette har ikke vært en belastning, sier Ågot Takle.
– Tvert i mot har dette gitt meg en bekreftelse på at jeg er heldig som kan få være et medmenneske, og at jeg har fått kunnskaper som jeg kan bruke til å hjelpe. Jeg har blitt veldig glad i Miriam, og det er flott å få være del av hennes utvikling og se at hun kom seg videre. Vi har fått et spesielt forhold, og hun har evnet å gi mye tilbake.
Vanskelig prioritering
– Men er det egentlig rom for å følge opp så mye?
– Mange jordmødre står på og gjør en kjempejobb, men det er sjelden man har anledning og overskudd til en slik oppfølging som i Miriams tilfelle, svarer Ågot Takle.
– På store fødeavdelinger kommer vi stadig til kort, og jobber man 100 prosent er det få som har anledning til det. Det er ikke mulig å gjøre dette ved enhver sykehusfødsel som får et tragisk utfall, men i arbeidet mitt i distriktet har jeg litt mer tid. Når noen har trengt litt ekstra har jeg kunnet ta en telefon og gjøre meg tilgjengelig for dem, sier hun, og legger til at kvinner som opplever sorg eller har vanskelige fødsler ofte trenger noen å snakke med etterpå.
– Jeg mener ikke at man alltid skal involvere seg aktivt, men det kan være godt for kvinnen å vite at hun kan ringe eller skrive et brev til deg om hun trenger det. Om man ikke har tid der og da kan man jo ta kontakt senere.
Nr.1-2010
