Tekst: Eddy Grønset

Da Tidsskrift for jordmødre møtte henne på Ahus hadde hun blitt mor til tvillinger for tre dager siden. De ble begge født vaginalt uten komplikasjoner. Det hadde hun ikke tro på da svangerskapet startet.

– Jeg har en gutt fra før på fem og et halvt år. Da han ble født måte jeg i all hast inn til hastekeisersnitt. Det ble gjennomført uten at bedøvelsen virket. Opplevelsen har plaget meg i mange år. Jeg bestemte meg for at om jeg skulle bli gravid igjen så skulle jeg bli koblet til Embla, forteller Karlsnes.

Hun hadde hørt om Ahus Embla-prosjekt for kvinner med fødselsangst. Hun fikk derfor sin kontakt i svangerskapsomsorgen til å søke om plass for seg.

To samtaler

– Jeg hadde to samtaler med Winnie Dragnes. Det første ble veldig følelsesladet og jeg fikk lov til å fortelle min historie. Jeg ble hørt på en god måte og jeg ble tatt på alvor. Jeg var klar over at det jeg hadde opplevd var veldig spesielt og at sjansen for at det skulle skje igjen var særdeles liten. Det var heller ikke det jeg fryktet. Jeg hadde bare et behov for forutsigbarhet og kontroll. Jeg var tydelig på at jeg ønsket et planlagt keisersnitt når tvillingene skulle fødes. Legen Winnie henviste meg til lovte meg det. Det gjorde meg roligere. Samtidig snakket jeg med Winnie om mine forventninger til fødselen og hva jeg savnet ved den første. Hun svarte med å gi meg informasjon om alt som skulle skje. Hva som var vanlig og hva personellet på sykehuset ville gjøre i gitte situasjoner, forteller Karlsnes.

Så skjedde det at tvillingene meldte sin ankomst før den planlagte dagen for keisersnittet var kommet. Silje Karlsnes kom inn på sykehuset da vannet var gått, men det var fortsatt tid til å gjennomføre et kontrollert keisersnitt. Hun fikk valget.

– Jeg valgte å føde vaginalt. Samtalene jeg hadde hatt gjennom Embla-prosjektet hadde overbevist meg om at jeg ville klare det. Tankene rundt det harmoniske rundt en vanlig fødsel slo til. Gleden av å få barna opp til brystet og det å få se reaksjonen til pappa ble sterkere enn frykten.

– Er du ikke stolt av deg selv, sier Winnie Dragnes og gir henne et varmt smil.

– Ja. Jeg hadde nok følt det som et nederlag om jeg ikke hadde gjennomført fødselen vaginalt. Månedene i svangerskapet har vært en god prosess. Det å bli møtt med forståelse og forklaringer og ikke fordømmelse for mitt opprinelige valg om å ta keisersnitt var viktig, sier Karlsnes.

Mange involverte

Det er mange personer man som gravid møter før fødselen. Dessverre opplevde Silje Karlsnes at personer hun møtte i den vanlige svangerskapsomsorgen satte spørsmål ved valget hennes om å ta keisersnitt. Det skapte usikkerhet.

– Det er svært uheldig at vi som helsepersonell ikke kan opptre samlet overfor denne gruppen. Jeg er nøye med å journalen slik at det klart går frem at dette er en gruppe gravide som trenger spesielt god informasjon og forutsigbarhet. Samtidig vi som jobber med Embla og de som tar i mot kvinnene på fødeavdelingen godt samkjørte. Det er for eksempel ikke alt vi skriver i journalen. Kvinnen skal vite at hun kan fortelle ting til meg som Embla-jordmor og samtidig vite at dette ikke blir tilgjengelig for andre gjennom journalen. Spesielt gjelder dette hvis det er snakk om tidligere overgrep. Vi har lært oss et kodespråk som gjør det klart at her er det spesielle forhold og at det er viktig at kvinnen blir respektert og tatt vare på i forhold til de valg hun har tatt, sier Winnie Dragnes.

En glede ved jobben

Dragnes føler at det å hjelpe disse kvinnene til å mestre en situasjon de har sterk angst i forhold til er noe av det mest givende med jobben.

– Jeg har lenge vært interessert i å jobbe med kvinner som har generell fødselsangst eller problemer knyttet til fødsel og barseltid. Utfordringene kan være alt fra redsel for smerte, for å bli skadet til frykt for at noe skal skje med barnet. Mange er også redd for at de ikke vil mestre morsrollen. Det er viktig at vi som fødselshjelpere seter oss inn i hva mor har med seg i ryggsekken. Vi kan aldri forstå hvordan hun har det, men vi kan hjelpe og veilede. Vi skal ikke fortelle hva som er best for kvinnen, men hjelpe henne til å ta bevisste valg. Dette føler jeg er utøvelse av jordmoridentitet på sitt beste, sier Winnie Dragnes.

Nr. 1-2010