Ikke store forskjeller i praksis
– Hvorfor er praksis med igangsetting så ulik rundt om i landet?
Helsedirektoratet viser til professor dr. med Tore Henriksen ved Rikshospitalet HF, som er leder for Nasjonalt råd for Fødselsomsorg.
Han er i tvil om dette blir et spørsmål for rådet, siden det er et faglig komplisert spørsmål, og rådet er ikke et rent medisinsk-faglig råd. Derimot kan han si noe ut fra stillingen som professor på Rikshospitalet.
– De offisielle anbefalingene står gynekologforeningen bak, altså igangsetting etter 42 uker. Det pågår en kontinuerlig diskusjon blant gynekologene i hele Norden om dette. Saken er ikke så ”clear-cut” som det ofte fremstilles i media. Vi bør arbeide mot felles retningslinjer, men selv om vi får en felles regel, blir det klinisk/praktiske uansett basert på en individuell vurdering. Det gjelder også i andre land som åpner for igangsetting etter uke 41. Å følge regler slavisk kan også være farlig når vi har med mennesker å gjøre. Gravide er ikke samlebåndprodukter, men enkeltindivider med ulik risiko og ulike behov. Hos oss vurderes den gravide fra uke 41 og 5-6 dager, og vi er mer liberale med igangsetting nå enn for 15 år siden. Jeg er mer opptatt av at vi bør få en felles retningslinje for terminfastsettelse i Norge, selv om termin er statistikk, mens kvinnen er et individ og ingen vet den enkelte kvinnes egentlige termin. Deretter kan vi bli enige om hvilke grep som er riktige. Jeg setter også et spørsmålstegn ved at gravide helt skal bestemme selv. Hvem får ansvaret hvis en kvinne har ”tvunget” seg til å få fødselen igangsatt og det ender opp med komplikasjoner som følge av at det ble gjort mot medisinske råd?
– Hva er retningslinjene for mottak av bekymrede foreldre når de henvender seg til fødeavdelingen etter termin og det ikke er tegn på at fødselen har begynt?
– Det er ingen felles retningslinjer for alle sykehus. På Rikshospitalet spør vi alltid hva grunnen til bekymringen er. Er det lite liv i magen? Er det kvalme eller annet ubehag hos mor? Slike symptomer leder alltid til undersøkelse. Er mor generelt engstelig, tar vi alltid en samtale, men mor legges ikke inn på sykehuset med mindre vi har mistanke om at noe er galt. Det viktigste er at vi reduserer usikkerheten til et minimum og identifiserer dem med høyere risiko for komplikasjoner gjennom å sjekke blodtrykk, fosterbevegelser, fostervann og så videre, understreker Henriksen.
Nr. 9-2008
