Tekst: Mari Solerød

− En person som prøver seg som jordmor uten å ha både erfaring og kunnskap, vil aldri få noen magefølelse på hva som er riktig og galt, sier Magdalene. Hun er førstelektor ved Diakonhjemmets høgskole i Oslo og forfatteren av boken Vitenskap, kunnskap og praksis.

Er noen mer intuitive enn andre?

− Den typen kunnskap magefølelsen er et uttrykk for ser en nok mest hos mennesker som har en viss frihet i forhold til kunnskapen sin og som jobber med mennesker. De som jobber med mennesker kan jo aldri generalisere kunnskapen sin helt, men må forholde seg til at alle situasjoner er unike, slik mennesket er det. En helsearbeider kan nok finne svar på mange problemstillinger i manualer og lærebøker, men i møtet med et annet menneske skjer det fort uforutsigbare ting. For å bli en god helsearbeider, er det samspillet mellom det unike og fleksible og den nødvendige kunnskapsbasen som skal til. Det er ikke noen kunstig deling mellom teori og praksis. I praktiske yrker, som jordmoryrket, har man en handlingskompetanse som ikke alltid kan ordlegges og som vi ofte kaller taus kunnskap: Man kan mer enn man vet at man kan, eller man vet mer enn man vet at man vet. For eksempel kan en dyktig jordmor se at noe er galt med en kvinne, eller at det er skjedd en endring med henne, uten at hun kan sette fingeren på nøyaktig hva det er eller hvordan hun vet dette. Eller hun kan intuitivt si noe i samtale med den gravide som får noe til å løsne.

Når kan man med sikkerhet si at man vet noe?

− De gamle grekernes definisjon på viten var at viten er sann og velbegrunnet tro. Det betyr at du vet noe når det faktisk er tilfelle og når du kan gi gode grunner for hvorfor du mener at noe er tilfelle. Men det er jo ikke helt nok, for vi kan jo vite noe på forskjellige måter. Og nøyaktig hva det vil si at noe er tilfelle, står sentralt i diskusjonene om hva viten er. Også spørsmålet om vi kan vite noe med noen absolutt sikkerhet, er et debattema.

Hvilke krav bør jordmødre og annet helsepersonell stille til ny viten som blir presentert for dem og som innebærer en endring av praksis?

− De må undersøke hvordan denne kunnskapen begrunnes. De må spørre hvorfor praksis skal endres. Og så må de vurdere den begrunnelsen de får opp mot de erfaringene de har gjort. Stemmer de overens?

Hva skal til for at vi kan kalle kunnskap forskningsbasert?

− Forskning er én kunnskapskilde. I dag er det håp om at forskning skal bli en bredere kunnskapskilde for praksisfagene. Det forskes stadig mer på selve praksissituasjonen. Denne forskningen kan belyse og formulere noe av det som er kalt taus kunnskap. Forskningsbasert kunnskap betyr jo at kunnskapen er underlagt et grundig studium, med visse krav til hvordan man studerer. Innen medisin er det mye håndfast og formalisert naturvitenskapelig forskning. Forskning på praksisfeltet har gjerne en mer fenomenologisk eller narratologisk tilnærming som utgangspunkt for mer forskning basert på fortolkning og forståelse. Den naturvitenskapelige kunnskapen har ikke monopol på å kunne kalle seg forskningsbasert.

Bør all praksis ved norske sykehus basere seg på rasjonelt begrunnet viten? Hva med empati og etikk?

− Alt helsearbeid er jo innskrevet i en type etisk overbygning, nettopp fordi praksis er handlinger i forhold til medmennesker. Så etikken kommer vi ikke utenom. Vi har etiske komiteer som regulerer forskning på mennesker. Etikken må komme først. Særlig med den teknologiske utviklingen vi har i dag må etiske problemstillinger drøftes grundig. I den nære forskningshverdagen innenfor helse- og sosialfag er det klart at de etiske vurderingene av hva som er forsvarlig må komme først.

Etikk er også en disiplin som krever begrunnelse. I den offentlige debatten og i utformingen av offentlig praksis nytter det ikke bare å føle at noe er helt forferdelig. Vi må gå grundig inn i argumentasjonen. Etikken er begrunnelsesarbeid for hva det er moralsk å gjøre eller ikke gjøre.

Hvorfor er det viktig at jordmødre holder seg faglig oppdatert?

− Det er en forpliktelse de, som annet helsepersonell, har overfor kvinnene og familiene deres. Jordmødre og andre grupper innenfor praksisprofesjonene har mye kunnskap, men de har ikke lang tradisjon for å være akademiske disipliner. Men forskning kan nettopp bidra til at de får satt ord på den kunnskapen de har slik at den får vekt inn i helse- og sosialsystemene. Forskning og faglig videreutvikling hviler videre på kunnskap om kunnskapsteori og om de aktuelle debattene om kunnskap. Det har vært en viss skepsis til en akademisering av praksisyrkene. Jeg tenker at det kan man bare være skeptisk til hvis man ikke tror praktisk kunnskap er kunnskap. En akademisering er ikke farlig, men åpner for å videreutvikle og forske på praksiskunnskapen og dermed gi den økt autoritet. Med sitt helhetlige blikk på kvinnene som skal føde, på deres behov og de situasjonene som oppstår i deres møte med helsepersonell, kan jordmødre bidra med kunnskap om hva som kan skape en god situasjon for de fødende. Vi har en masse medisinsk kunnskap, men denne kunnskapen trenger å bli utvidet med den kunnskapen jordmødrene har om normale fødsler. Det er jo ingen motsetning mellom den medisinske kunnskapen og den mer praktiske og mellommenneskelige, avslutter filosofen.