Av Mari Solerød, Kari Bjerck og Inger Lise Moe Edvardsen

− Jeg har følt det som noe stort å være jordmor, jeg var mor for hele bygda. Jeg er takknemlig for at det gikk godt, særlig fordidet hendte at det var på grensen. Hvor ofte satt jeg ikke med livet i hendene? Etter at jeg dro har jeg fått mange nødrop fra kvinnene der oppe. De er veldig utilfredse med at de må reise til Harstad. De føder i bussen og på ferga. Går i Harstad i 14 dager, blir lei, drar heim, og så skjer det, sa jordmorEmily Rustad til daværende redaktør for Tidsskrift for jordmødre i 1983.
Dette sa Emily for 25 år siden, men ordene hennes er dessverre fremdeles sørgelig aktuelle. Lite har endret seg siden den gangen.

For få jordmødre
Fremdeles føder kvinner i busslommer og på ferger i dette lange og krokete landet vårt. Jordmorberedskap i grissgrendte strøk står fremdeles ikke øverst på listen over lokalpolitikernes prioriteringer. De stadig skiftende helseministrene ser nok behovet for bedre jordmordekning, men så langt venter Dnj fremdeles i spenning på konkrete tiltak for å gjøre noe med saken.
Avtroppende leder Nina Schmidt har i sin periode vært flittig gjest i radio, tv og presse, der hun har talt jordmødres og blivende foreldres sak.
– I et rikt land som Norge er det ikke for mye å kreve at kvinnene opplever forutsigbarhet, trygghet og respekt de få gangene i livet de skal ha barn, sa hun til Dagbladet som viet sin førsteside til oppslaget «Fødekrise Norge rundt» den 12. desember i fjor.
I likhet med dagens unge kvinner, synes ikke journalister å ha problemer med å se at svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen bør styrkes. De blir til tider sjokkerte over å finne et område av det offentlige tilbudet som er så lite prioritert i forhold til hvor viktig det er for helsen og sikkerheten til folk flest. Enhver som kaster et kritisk blikk på jordmorberedskapen vil finne at den mange steder er kuttet til beinet. Diskusjonen går også høyt når det gjelder hvorvidt det er nok fødeplasser i de store byene. Gravide i de store byene engster seg for om de får plass på sitt lokale sykehus når fødselen starter. Og når de vel har født, blir de ofte sendt hjem etter 48 timer, enten de vil eller ikke. I Oslo 2006 ble så mange kvinner i fødsel avvist fra det sykehuset de hadde valgt å føde på at noen foreldre ble så engasjerte at de startet Aksjon mot fødekaos. Denne våren gikk Dnj sammen med aksjonsgruppen om å arrangere et debattmøte om situasjonen på Rikshospitalet og skape oppmerksomhet om problemet i mediene. Resultatet ble noen flere fødeplasser i hovedstaden, men fremdeles er helsemyndighetene og de engasjerte brukerne uenige i hvorvidt kapasiteten er god nok eller ikke.

Populære
Langt over halvparten av norske kommuner har mindre enn én jordmorstilling, og rundt en fjerdedel har under en kvart jordmor. Dermed er valgfriheten helsebyråkratene snakker om mange steder et tomt begrep. Men Dnj gir seg ikke. Til dette er saken for viktig. Og de får støtte av brukerne. Mange gravide ønsker å gå til kontroll hos jordmor. Ikke fordi de ikke liker eller har tillitt til fastlegen sin, men fordi de vet at jordmor er spesialist på akkurat det de er mest opptatt av mens de går der med en stadig større mage: spedbarnets utvikling, egen fysiske og psykiske helse under svangerskapet, fødsel og amming. Den økende interessen for å gå til kontroll hos jordmor handler nok også om at mange kvinner først nå har fått med seg at de har muligheten til å velge. Én konsekvens av dette er at en del kvinner nå velger å betale for å gå til privatpraktiserende jordmødre. De gravide vet at jordmor bruker tid på det friske, normale svangerskapet og at de tar seg tid til å lytte og svare dem på mye av det de lurer på. Denne holdningen hos dagens kvinner støtter opp om Dnjs arbeid for å styrke landets jordmorkapasitet.

Viktige forutsetninger
Da den kommunale jordmortjenesten ble obligatorisk i 1995, var det en stor seier for Dnj. Dette hadde organisasjonen kjempet for i mange år. At Dnj i dag har forhandlingsrett i alle tariffområder er resultatet av Dnjs målrettede arbeid i flere tiår. Målet ble nådd etappevis. Den vellykkede streiken for forhandlingsretten i 1988 ble avgjørende. Senere skulle Dnj videreføre suksessen gjennom å sikre seg forhandlingsrett i alle tariffområder og å starte opp skoleringen av Dnjs tillitsvalgte så de fikk den kompetansen de trengte til å forhandle lokalt. I 1987 tok Dnj et byks forover gjennom å få gjennomslag for at den politisk valgte lederen av foreningen skulle lønnes og organisasjonen få egne lokaler. Fra nå av kunne Dnj i langt høyere grad enn før delta i møter som angikk deres saker og få rom til å legge langsiktige strategier.

Begynnelsen
I 1908 var det bare 26 år siden kvinner fikk rett til å ta artium i Norge. Og fortsatt var det fem år til kvinner fikk stemmerett. Men Norsk Kvinnesakforening hadde blitt formelt stiftet i 1884, etter mange års likestillingskamp i mer eller mindre organiserte former. Fra 1900 til 1930-tallet økte folketallet i Norge med rundt 30 prosent. Grunnen til det var ikke at kvinnene fødte flere barn. De fødte faktisk færre. Men helsestellet ble bedre, så flere barn levde opp, og gjennomsnittsalderen økte med ti år i denne perioden. Samtidig var det nå færre som emigrerte til Amerika nå enn i tiårene før. 1905 er ikke bare året som markerer starten på norsk selvstendighet, men også starten på en lengre periode med økonomisk vekst som en følge av industrialiseringen. Industriarbeiderne ville naturlig nok også ha sin del av den velstanden de var med på å skape. Dermed økte interessemotsetningene de sosiale klassene imellom. Det var i dette klimaet Den norske jordmorforening ble stiftet. Reservelege ved fødselsstiftelsen i Kristiania; N. A. Quisling, utfordret jordmødrene i 1908 til dannelsen av en «norsk landsjordmorforening» med disse ordene: «….at de norske jordmødre paa den ene side ikke arbeider under saa gunstige livsvilkår som nødvendig er, for at de paa en fyldestgjørende maade skal kunne modsvare de krav, vor tid maa stille til dem og dere arbeide i samfunnet, – og at paa den anden side saadanne forbedrede livsvilkaar neppe saa snart vil bydes dem, dersom de ikke tager sagen i egen haand, og som en samlet korporasjon kjæmper for dette maal».

Programpostene på programmet for det første landsmøtet i Kristiania den 17., 18. og 19. september 1908 var som følger:

• Jordmor Marie Gladtved innleder om«Hvilke forkundskaber bør kræves for optagelse paa jordmorskolen?»
• Professor Brandt holder foredraget «Om barselkrampe»
• Dr. Rode holder foredraget «Michaelis firkant» (om bekkenets anatomi)
• Dr. Grøn holder foredraget «Veneriske sygdomme»
• Professor Johannesen holder foredrag med lysbilder om «En del sygelige tilstande hos barnet»
• Stadsfysikus Bentzen holder foredraget «Jordmødrenes økonomiske kaar i Kristiania»
• Dr. Quisling holder foredrag med lysbilder om «Fosterets udvikling»
• Valg av leder og sekretærer

Den viktigste saken på dette første landsmøtet var hvilke krav man skulle stille til jordmorstudentenes forkunnskap. Meningene blant de 134 deltakerne var svært delte, og skillet sto i stor grad mellom by og land: Jordmødrene i byene var stemt for at bare de med middelskolebakgrunn skulle kommer inn på jordmorstudiet. Jordmødrene fra landsbygda hadde i mindre grad mulighet til å ta middelskolen og var derfor mer skeptiske til et slikt inntakskrav. Motstanden mot å heve inntakskravene til studiet var særlig sterk blant jordmødrene fra vestlandet. Til slutt endte landsmøtet med å utsette spørsmålet til neste landsmøte etter at også fylkesforeningene hadde fått komme med sine innspill til saken. Den andre viktige saken på møtet var jordmorlønnen. Jordmødrene fra Nordland, Finmark og Troms ønsket at de på grunn av ekstra tunge arbeidsforhold som lange reiseveier og fattig befolkning skulle få høyere lønn enn sine kollegaer i andre deler av landet. Dette kravet fikk de ikke innfridd. Møtet konkluderte med å kreve en fast jordmorlønn på 600 kroner i året, med 50 kroner i alderstillegg etter 5 og 10 års tjeneste. Til slutt ble lederen av Kristiania Jordmorforening (dannet i 1897), Anna Gjønnes, valgt til første leder av Den norske jordmorforening.

Sta pionerer
Jordmødrene i datidens Oslo var nok tidlig ute med å organisere seg. Men aller tidligst ute var jordmødrene i Troms fylke. Troms jordmorforening var Norges første og ble stiftet den 20. februar i 1877.
En av Dnjs mest kjente konflikter oppstod på et landsmøte i dette fylket. Det såkalte Lyngen-slaget er et etablert begrep i Dnjs historie og starten på en splittelse av organisasjonen som skulle vare i 19 år:

Veret var fint, tilhøve i alle måtar var godt,med mat, hus, utflukter og alt slikt, mensjølve ånden mellom jordmødrene var såsom så, sterke motsetninger. Det var innmeldingai Norsk Kommuneforbund stridenstår om (Protokollen for Troms fylkes Jordmorforening, 1947).

Den 1. 2. og 3. juli 1947 avholdt Den Norske Jordmorforening sitt 17. landsmøte på Solhov ungdomsskole i Lyngseidet. 143 norske jordmødre fra hele landet deltok i tillegg til gjester fra Island, Danmark, Sverige og Finland. Representanter fra Helsedirektoratet og fra Norsk Kommuneforbund var til stede. Pressen hadde fått tillatelse til å overvære landsmøtet, men etter møteåpningen ble det satt fram forslag om at pressen skulle forlate landsmøtet. Dette forslaget ble nedstemt, og for første gang fikk pressen tillatelse til å overvære Dnjs landsmøteforhandlinger. Resultatet var at det ble sendt sterkt fargede referater til avisene.

Avisa Nordlys’ korrespondent refererte om en livlig debatt etter sekretær Henriksen fra Kommuneforbundet sin redegjørelse første dag. Den oppsatte dagsorden ble endret og valgene som var satt som siste post ble, etter flertallets ønske, flyttet fram. Johanna Pedersen ble valgt til formann, Olina Løken nestformann og Anna Hagevold sekretær og kasserer. Etter valget forlot den ikke gjenvalgte formann Fanny Frønning-Greiff møtet sammen med ca. 40 av medlemmene. Disse holdt møte for seg selv i et annet rom mens Den Norske Jordmorforening fortsatte forhandlingene og behandlet sakene til landsmøtet.
Dagen etter stod det i samme avis at

«jordmødrene kan ta imot barn, de kan lagehyggelige fester, og de kan mangt annetogså. Men holde landsmøte i parlamentariskeformer kan de ikke».

Rømmingen fra møtet som ble satt i verk etter valgene hadde ikke noe med innmeldelse i Kommuneforbundet å gjøre. Mindretallet, under ledelse av den ikke gjenvalgte formann, ønsket ikke å delta i et møte som de ikke behersket.

Bakgrunnen for rabalderet
Den Norske Jordmorforeningen hadde i en årrekke søkt om lønnsforbedring, men kunne ikke sette makt bak kravene. For de fleste jordmødre var det meget vanskelig å klare seg på den faste lønnen i tillegg til sine fødselshonorar. De yngre jordmødrene var skuffet over jordmødrenes kår og mente at nå måtte det gjøres noe positivt for å få lønns- og arbeidsforholdene forbedret, mens de eldre jordmødrene ønsket å vente. Dette var bakgrunnen for at distriktsjordmor Anna Hagevold på årsmøtet i Troms Fylkes Jordmorforening i Lyngen i 1936 reiste spørsmålet om å søke hjelp hos en sterkere organisasjon for å få lønnsforhandlinger i gang. Årsmøtet besluttet enstemmig å gi Anna Hagevold fullmakt til å undersøke saken nærmere hos Landsorganisasjonen. Høsten 1937 framsatte Anna Hagevold forslag om innmeldelse i Norsk kommuneforbund etter nytt enstemmig vedtak ved årsmøtet i Troms. Like etter besluttet Telemark Fylkes Jordmorforening å søke opptakelse i Statstjenestemannsforbundet og begge forslag ble sendt styret i Dnj. Statstjenestemannsforbundet svarte på henvendelsen med at distriktsjordmødrene ikke var statstjenestemenn og av dem grunn ikke kunne bli opptatt i forbundet. På den tid meddelte jordmødrene ved Moss kommunale fødehjem at de hadde meldt seg inn i Norsk Kommuneforbund og fått sine lønninger regulert ved forbundets hjelp. En del fylkesforeninger holdt møter og der ble det stort flertall for innmeldelse i Norsk Kommuneforbund. Uravstemning blant medlemmene i 1938 viste at 486 stemte for innmeldelse og 42 stemte imot.

Politikk og lønnsutvikling
Distriktsjordmødrene måtte vente på en rettferdig lønnsforbedring under hele krigen. En distriktsjordmors årlige lønn var i 1945 ca 1100 kroner i året. I 1957 var årslønnen 6500 kroner. I følge Anna Hagevold hadde ikke jordmødrene fått en slik lønnsforbedring uten hjelp fra en sterkere organisasjon med forhandlingsrett. Alle jordmødre fikk ta del i denne lønnsforbedringen, også de som motarbeidet de tiltak som førte til disse forbedringer. Det ble ingen kollektiv tilslutning til Norsk kommuneforbund.

Etter frigjøringen besluttet de å danne distriktsforeninger av jordmødre i fylkene. Disse ble innmeldt i Norsk Kommuneforbund, samtidig som de opprettholdt sitt medlemskap i Den Norske Jordmorforening. De organiserte jordmødrene valgte et landsutvalg på tre medlemmer med Anna Hagevold som formann, og gjennom Norsk Kommuneforbund forlangte de lønnsforhandlinger med staten. Samtidig søkte de styret i Dnj, ved formann Fanny Frønning-Greiff, om forhandlingsrett. Men Norsk Kommuneforbund ville ikke føre forhandlinger med frittstående organisasjoner hvor selve forhandlingene fremkaller splid og uenighet blant organisasjonens egne medlemmer. Likevel erklærte de seg villig til å drøfte spørsmålet om en sammenslutning, med den forutsetningen at jordmorforeningens egne medlemmer ville se samme vei og at mindretallet, selv om de var uenig, likevel ville bøye seg lojalt fordi flertallet mente at dette var til standens beste. Foreningene delte seg i to og begge foreningene arbeidet side om side helt fram til 1966, da Den Norske Jordmorforening og Norsk Jordmorforbund sluttet seg sammen til Den Norske Jordmorforening. På grunn av rabaldermøtet ble ikke Nordisk Jordmorforening stiftet i 1947, som planlagt.

Transportfødsel
Transportfødsel ble et eget begrep i fødselsomsorgen på slutten av 1960-tallet. Veien til sykehuset ble lang for mange, og ikke alle barn ventet til mor var kommet trygt frem til sykehuset.

Sør-Trøndelag er et fylke som opp igjennom årene har hatt mange transportfødsler. Som på mange andre steder var det distriktsjordmødrene som fikk oppgaven med å følge de fødende inn til sykehuset i Trondheim.
Jordmor Marie Strøm Moe var distriktsjordmor i Rissa fra 1974 til 2005. Da hun pensjonerte seg var hun 71 år gammel. Det sies at Marie var den jordmora i Norge som har bistått ved flest transportfødsler. Derfor ble hun etter hvert godt kjent med veinettet fra Fosen og til Innherred sykehus på Levanger eller med ferge eller ambulansehelikopter til Trondheim og St. Olav (tidligere regionsykehuset). Hun forteller om en episode hun opplevde for seksten år siden: Marie husker det veldig godt for familien var buden i en bursdag, og hun hadde satt vannbakkels i stekeovnen for å ta med til jubilanten. Det ble det ikke noe av. Mannen hennes kjørte av og til drosje og var tilfeldigvis ute og kjørte akkurat denne dagen Marie ble kalt ut akutt til en adresse langt, langt inn i skogen, innenfor Leksvika.
− Det var snøføre, dårlig føre og huset låg ikke gunstig an akkurat, forteller Marie. Da hun kom frem til huset der fødselen var i full gang, så hun at det hadde kommet litt blodvann fra den fødende, og hun tenkte at de måtte ta ambulansehelikopter inn til sykehuset. Men først måtte de kjøre inn til kommunesenteret i Leksvika, der helikopteret stod og ventet. Hun hadde kalt ut det før hun reiste fra hjemmet til den fødende og bedt at det skulle være med en lege ombord.
− For det er veldig ålreit å ha en lege som assistent, da, sier Marie. Det viste seg at ungen stod fast i skulderen.
− Det var helt som den var fastgrodd, forteller Marie.
− Æ sleit og sleit og sleit», forteller hun. Og omsider så kom barnet – levende. Den fødende hadde to gutter fra før,
− Men jeg var jo så glad for at den ungen kom levende ut, og da var det en pike. Så det var sterkt, forteller hun fornøyd. Marie har også mange ganger tatt imot barn i bil.
− Jeg regner med det at i bil så har det vært – når jeg hadde Rissa og Leksvik − ni – ti fødsler i året. Ganger du det med 27-28 år, har jeg har regnet ut at jeg sannsynligvis har tatt imot 3000 barn i bil, kanskje enda flere, forteller hun.

− Men nå er beredskapsplikten endret, sier Marie. Det er ikke lenger krav om at den fødende skal få følge av jordmor inn til sykehuset. Dette synes den erfarne jordmora er feil. Det å følge fødende har vært Maries hjertebarn. Hun har i hele sin virketid vært mentalt på vakt. Var hun i byen uten mobiltelefon tenkte hun på å komme seg fortest mulig hjem slik at hun stod til disposisjon. Nå skal altså de fødende klare seg på egen hånd, og det uroer henne, slik det uroer Dnj. I alle år har organisasjonen jobbet for at fødende i distriktene skal ha rett til jordmorfølge dersom de må ut på langtur for å komme seg til fødeavdelingen.
− Det å ha en fagperson med i bilen når de skal føde og er i fødsel er selve tryggheten for kvinner i Distrikts-Norge. Dette blir ekstra viktig nå når fødselsomsorgen skal sentraliseres ytterligere. Dnj må fortsette å jobbe for at dette skal bli en lovpålagt tjeneste, sier avtroppende Dnj-leder Nina Schmidt

Sykehus eller hjemmefødsel?
I løpet av 1970 og 1980-tallet ble fødselsomsorgen sentralisert til sykehusene. Fødestuer forsvant og hjemmefødsel ble en sjeldenhet. Dette skjedde i takt med at fødselen ble underlagt større medisinsk kontroll, og enhver fødsel ble sett på som en risikofødsel.
Jordmor, trofast Dnj-medlem og landets første jordmorprofessor Blåka Sandvik skriver i sin avhandling at sentraliseringen og teknologiseringen av fødselen i Norge førte til en betydelig økning i antall transportfødsler. Undersøkelser viste at transportfødsler gav dobbelt så stor risiko for dødsfall som fødsel på sykehuset. For enkelte førte det også til at de som bodde mer enn to timers reise fra sykehuset, måttet bo på sykehushotell lenge før fødselen var i gang. Den fødende måtte være borte fra familie og nærmiljø i flere uker i påvente av fødselen. Mange reagerer i dag på at fødselen blir så teknologisert at det naturlige ved en fødsel forsvinner. En motreaksjon mot dette er økningen i antall hjemmefødsler igjen. Prinsesse Märtha Louise hadde hjemmefødsel, noe som nok også har vært med å øke interessen for å føde hjemme. Samtidig vet vi at det er en økning i antallet fødende som ønsker keisersnitt. Grunnen til dette er ikke kjent, men har vært gjenstand for mange spekulasjoner. Noen hevder at fokuset på risikoen ved en fødsel, samt medikamentbruk som smertelindring, skremmer mange fødende og skaper en større skepsis mot hjemmefødsler.

Jordmødres drivkraft
Jordmødre har et grunnleggende ønske om å ivareta den fødende kvinnen. Gamle og unge, distriktsjordmødre og jordmødre i de store byenes høyteknologiske fødeavdelinger deler engasjementet for gravide og fødende. Tidsskrift for jordmødre spurte både Marie Strøm Moe med hennes oppimot 30-årige erfaring som distriktsjordmor og unge, nyutdannede Rakel Bredesen som jobber på fødeavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim det samme spørsmålet: Hva er det som er så fint med å være jordmor?
− Å, det er masse det! Det som er flott det er at du får ta del en så spesiell situasjon i folks liv som en fødsel er, sier Rakel.
− Vi deler folks gleder og sorger og kommer så nært inn på dem. Vi får ansvar. Det er bare en fin jobb, den fineste jobben en kan ha!», ler Rakel. Nei, Rakel vil ikke bytte jobb.
− Jeg kunne jo ikke vite på forhånd at dette var det rette arbeidet for meg, men det føler jeg at det er. Marie forteller hun heller aldri har angret på at hun valgte å bli jordmor. Hun synes jobben har gitt henne et spennende liv. Hun forteller sågar at det ikke har gjort henne noe når hun har fått telefon om å komme til en kvinne midt på natten. Marie har alltid valgt å dra ut, samme hvilken tid det har vært på døgnet for å undersøke og være til stede hos den fødende. Det som klarest skiller Marie og Rakel sitt syn og bakgrunn for valget av yrke som jordmor, er tanken på dette som et kall. Marie hører til en gammel tradisjon som så på sin jordmorgjerning som et kall og en livsgjerning. Denne begrepsbruken er ukjent for Rakel. Hennes begrunnelse for å bli jordmor er blant annet at hun ønsker å jobbe med mennesker. For henne er det en jobb og ikke en livsstil. Det er viktig for henne med en anstendig lønn og gode arbeidsvilkår. Marie på sin side forteller at hun aldri har vært så opptatt av lønn, men at hun forstår de unge i dag som er det. Hun setter ikke sine egne valg og holdninger som en motsetning eller motpol til andres ståsted. Hun forstår de som tenker som Rakel og andre, hun har bare ikke de samme ønskene eller behovene som dem. Selv om de to jordmødrene er veldig forskjellige når det gjelder både alder og holdninger, er begge medlemmer av Dnj og speiler på den måten ytterkantene av den medlemsmassen organisasjonen skal forsvare interessene til, engasjere og holde oppdatert. Dagens unge, ambisiøse jordmødre er jordmoryrkets fremtid. Skal de bli gode klinikere og orke å stå i full jobb, må de ha gode rammevilkår og få anledning til å lære av sine mer erfarne kollegaer. Det er Dnjs målsetting å bidra til begge deler. Når Dnj nå fyller hundre år er det en god anledning til å minne oss selv om hvem vi står på skuldrene til: Dagens jordmødre står på skuldrene til noen av Norges sterkeste, tøffeste og modigste kvinner. Dette inspirerer og forplikter, både den enkelte jordmor og ikke minst Den norske jordmorforening.

Kilder: Norsk historie, studiebok delfag i historie, Universitetet i Bergen: http://www.hist.uib.no/ norskhistorie/studieboka/ Den norske jordmorforening 50 år, Akershus

Arbeiderblads trykker, Lillestrøm 1958