Av Mari L. Hagtvedt, jordmor og høgskolelektor

Fra tidenes morgen har kvinner stått hverandre bi når barn skulle fødes. Helt tilbake til det gamle testamentet (2. Mosebok 1, 15-22) finnes beskrivelser av jordmorfunksjonen; «frykt ikke», sa jordmoren. Det norske språkets eldste ord for fødselshjelper er gammelnorskens «bjargrygr» som betyr kvinnen som berger. Nærkonen var altså den som visste råd når hjelpen trengtes.

Fra hjelpekone til læredatter
De eldste norske lovene inneholdt bestemmelser om at kvinner skulle være til stede ved enhver kones sengeferd, det var til og med straffbart å forlate en medsøster i barnsnød. I Borgartingsloven het det at hjelpekonen ikke måtte forlate konen før barnet var la gt til mors bryst. Hjelpekonesystemet vokste frem av de erfaringene kvinner hadde gjort gjennom generasjoner med egne og andres fødsler. Kunnskapen ble forvaltet i et kvinnemiljø, og den erfaringsbaserte kunnskapen var det de hadde å støtte seg til. Slik verken kunne det, eller skulle det fortsette. Barne- og mødredødeligheten var høy, det var manglende kunnskap om både hygiene og ernæring, og det ble forstått som dårlig samfunnspolitikk å la hjelpekonene fortsette med sin fødselshjelp. Gammel trolldom og overtro var det ikke lenger plass til, og det var ikke hvem som helst som kunne forvalte yrket. Kravet ble beskrevet i klare ordelag:

«Uberygtede og skickelige Quinder, kjent for Medlidenhed, Sædelighed, Taushed og Mod». De skulle ikke være «overtroiske, egensindige, trettekiere, eller tilbøyelige til Drikk», men «sunne, muntre og velskapte. Særlig måtte det legges vekt på små hender og lange og rette fingre, og icke av nogen modbydelig eller ille dannet Legems Bygning».

I følge Kirkeordinansen fra 1539 fikk prestene ansvar for å undervise hjelpekonene, men den første lovbestemmelse om en slags opplæring av jordmødre kom først i Christian V`s Norske Lov av 1687, der det heter;
«Præstene skulde undervise Jordemodere, hvorledis de sig skulde forholde baade med arsequinderne og Fosteret».
I Kirkeritualet av 1688 er det gitt detaljerte bestemmelser om den opplæring som prestene skulle gi. Jordmødre ble formant å føre et gudfryktig liv, og følgende ble lagt dem p sinne:
«Det ikke er et Menneskets gjerning alene, men allermest Guds Gjerning, som uddrager Børnene af Moders liv».
Oppsto det problemer skulle jordmor hjelpe seg med bønn og kristelige midler. Det var først og fremst nøddåp de fikk opplæring i. Sto ikke livet til å redde måtte ikke sjelen gå tapt.
Etter hvert gikk kunnskapskontrollen fra kirken til staten, og i Forordning om Medicis og Apotekere fra 1672 fikk legene plikt til å undervise og eksaminere jordmødre. Dette var det første statlige initiativ innenfor fødselsomsorgen i Danmark-Norge, men gjaldt først og fremst i byene.
I vårt bilde av de gamle fødselshjelpere tegnes en kvinne som var både modig og uredd, med kunnskap, handlekraft og innsikt. Men historien slår sprekker i disse forstillingene. Vi kan lese beskrivelser av «skitne, krogfingrede hjelpekoner», og andre lite anerkjennende uttalelser.

«Det er med stor Fryd jeg nu endelig ser at Bevarelsen av Børnene er blitt et Anliggende for Mænd av fornuft. Efter min Mening har denne Sak skjebnesvangert lenge vært overlatt til Kvindenes forvaltning, disse som ikke kan forventes å ha den fornødne Kundskap til at løse Opgaven, skjønt de anser den for å være deres alene».

Den første organiserte opplæring av jordmødre foregikk hos amtsleger og varte ca tre måneder. I København ble det opprettet fødselsstiftelse med jordmorskole i 1761, og der varte den profesjonelle jordmorutdanningen i seks måneder, «så at den heele Widenskab Theoretisk og Praktisk bliver lært på engang». I 1766 ble de første norske jordmødre sendt til Danmark for å få opplæring i jordmorkunsten, og frem til 1814 var det utdannet 65 jordmødre i Danmark. Jordmorreglementet av 1810, (Gjordemodervæsenets Indførelse og Bestyrelse for begge Riger, Kjøbenhavn undtagen) om jordmødres opplæring og ansettelse, beskriver krav om hvem som kunne autoriseres som Jordmoder. Reglementet ga legene kontroll med jordmorutdanning og tilsyn med jordmorarbeidet, og i 1815 ble det besluttet å starte jordmorundervisning i Norge. Danskfødte dr. Magnus Andreas Thulstrup, prof. i kirurgi og fødselsvitenskap ved Universitetet i Kristiania, sto for den første undervisningen, og i 1818 fikk Norge egen jordmorutdanning ved fødselsstiftelsen i Kristiania. 43 år gikk før Bergen fikk jordmorskole, selv om det nettopp var i Bergen man kjente til hjelpekoner allerede på slutten av 1500-tallet, og at «der ble gjort nogen Bestræbelse for at oplære norske Kvinder til virkelige Jordmødre». Dette fordi det i 1747 kom en tysk doktor som Stadsfysikus til byen, og han interesserte seg særlig for Jordmodervæsenet.

Opptakskrav
Som nevnt var det ikke hvem som helst som skulle få opplæring i jordmorkunsten, selv om det fra starten ikke var formelle opptakskrav annet enn en bestemmelse om elevens alder. De skulle være voksne, men ikke over 40, fordi «sinnsog kroppskreftene da tabes for hastig». Fra 1847 ble det et opptaksreglement for hvilke læredøtre som skulle slippe inn ved fødselsstiftelsens læreanstalt. Nesten alle var enker, bare noen få gifte kvinner ble tatt inn. Jordmor skulle være «innvidd», det vil si ha egen erfaring med hvordan det oppleves å gi liv. Alle hadde vandelsattest som slo fast at de var dydige og kristne kvinner. Etter hvert ble status som ugift det vanligste, og den selvopplevde erfaring ble erstattet med teoretisk viten.
Fram til 1889 var det bondedøtre, «folkets » døtre, som ble jordmødre. Pliktfølelse, omsorgsevne, utholdenhet og ikke minst evnen til å innordne seg, kjennetegnet bondesamfunnets kvinneidealer. Slike idealer preget også jordmoryrket. Personlig egnethet, moral og godt håndlag var viktige egenskaper.
Til tross for at personlige forutsetninger og samarbeidsevne har stått sentralt i den norske jordmoropplæring helt fra 1700-tallet, og til tross for vandelsattest om god oppførsel og evne til å lære, ble det fra legehold ytret misnøye med elevenes forutsetninger. I likhet med prestene på 1700-tallet oppfattet legene jordmorelevene som umodne og umotiverte, og det ble hevdet at deres «intellektuelle standpunkt» var mangelfullt.
Professor Frans Faye, som var styrer på jordmorskolen etter prof. Thulstrup uttalte i 1866:

«Det er en bedrøvelig Kjendsgjerning, som skolens Lærere Aar efter Aar har Anledning til at Sande, at den stigende lyst til at blive Jordemoder synes at stå i et omvendt Forhold til Evnerne, og vi fristes nesten til at tro, at man ganske almindeligt hylder den Mening, at om et kvindelig Individ ikke synderlig duer til noget andet, saa duer hun vel til at blive Jordemoder».

Flere ganger i løpet av 1900-tallet ble det ytret misnøye med jordmorutdanningen, både fra leger og jordmødre. Det ble påpekt at utdanningen i Kristiania sto langt tilbake i forhold til våre naboland med toårig utdanning, og opptakskrav var stadig gjenstand for debatt. Det ble fremmet forslag om middelskole som minstekrav for opptak, men som tidligere ble det fremhevet at så strenge opptakskrav ville hindre rekruttering av kvinner fra utkantstrøk. Krav om toårig jordmorskole og bedre forkunnskaper ble besluttet på flere landsmøter, og i en innstilling fra 1920 ble det sagt at jordmødre burde ha medisinsk utdannelse eller i alle fall en høgskole av minst tre års varighet med artium som grunnlag.
I 1939 ga «Helsedirektøren og Sosialdepartementet sin beste anbefaling til å få oppnevnt en jordmorundervisningskomité som skulle komme med fremlegg om lengre læretid for jordmødre». I 1946 ble det lagt fram forslag til to utdanningsmodeller:

1. To års sykepleierutdanning pluss halvannet års jordmorutdanning
2. Ett år spedbarns- og barselpleie pluss to års jordmorutdanning

Departementet gikk inn for alternativ 1, men i 1948 kom innstillingen om at opptakskravet til jordmorskolene skulle være sykepleieutdanning fra offentlig godkjent sykepleieskole. Fra 1952 har sykepleieutdanning vært vilkår for opptak til jordmorutdanning. Denne endringen gikk ikke upåaktet hen.

«Den Norske Jordmorforening har i alle år, siden den ble stiftet, krevet bedre og lengre jordmorutdannelse. Da en fikk jordmorlovkomiteen av 1946, håpet en å få dette gamle ønsket oppfylt, men dessverre ble ikke selve jordmorskolen forlenget. En skulle vel ha rett til å mene at jordmødre hadde den største erfaring på dette området når de i alle år har bedt om lengre læretid i fødselshjelp. Det er derfor med den største forbauselse at en i 1957 erfarer at Norsk Sykepleieforbund har stiftet en jordmorgruppe innen sitt eget forbund som krever at jordmorutdannelsen «skal hvile på tre års sykepleieskole », mens de ikke med et ord nevner at jordmorskolen bør forlenges».

Kompetansekrav
Jordmorutdanningen har mange ganger vært satt under lupen. I det første nummer av Tidsskrift for Jordmødre som kom ut 1. januar 1895 ble det påpekt at
«Uddannelsen for Jordmødre er alt for kort…og det er ikke uden store Betenkeligheder og Bekymringer at de sendes ut til det praktiske Livs Virksomhet».
Likeledes ble det uttrykt bekymring over kunnskapsgrunnlaget og behovet for repetisjonskurs.

Læreboken lægges snart til side, og Erfaringen treder i dens Sted. For mange gaar det nu saa at Kundskaben udviskes mer og mer, og man tilegner sig en haandværksmessig Rutine der ofte ikke er af bedste Slags…. Det kræves at de holder Interessen vaagen og levende og at de fremfor alt søger at vedlikeholde og utvide sine Kundskaper».

Læretidens forlengelse har vært gjenstand for debatt både før og etter at det ble krav om sykepleieutdanning for opptak. For at jordmor skulle få mulighet til å tilegne seg den praktiske erfaring som er nødvendig for å kunne utøve selvstendig jordmorvirksomhet, ble det innført et praksisår i tillegg til jordmorskolens teoretiske pensum. Dette ble vedtatt i Midlertidige vilkår for jordmødre av 15. mars 1965.

I 1977 ble det gjort vedtak om at jordmorskoler, sammen med andre helsefagskoler, skulle innpasses i det regionale høgskolesystemet. Jordmorutdanningen i Oslo ble lagt til Høgskolen i Akershus og jordmorutdanningen i Bergen til Høgskolen i Bergen. Fram til 1987, da det ble opprettet jordmorutdanning ved Høgskolen i Tromsø, hadde Norge to jordmorutdanninger. Nå er det fem. Høgskolen i Vestfold fikk deltidsutdanning for jordmøde i 2004, og i 2006 ble det opprettet utdanning ved Høgskolen i Sør- Trøndelag.
Bekymringer over kvaliteten i jordmorutdanningen har medført at ulike utdanningsmodeller er blitt vurdert, blant annet ble det gjennomført et prøveprosjekt med halvannet års utdanning, uten turnustjeneste, i Bergen. Konklusjonen var at studentene manglet praktisk erfaring, og det ble senere utarbeidet ny Rammeplan med forskrift for jordmorutdanning, fastsatt 16. februar 2004. Denne erstatter Forskrift om utdanning av jordmødre av 17. november 1980. Utdanningen er nå toårig på heltid, og turnusåret er lagt inn i studietiden. Jordmorutdanningen i Norge reguleres av Lov om Universiteter og Høgskoler, samt EØS-avtalens Rådsdirektiv. Her angis minstekrav til innhold i jordmorutdanningen og hvilke minimumsrammer som gjelder for jordmorutdanninger innen EØS.

Fremtidig utdanning for jordmødre
Spørsmål knyttet til utdanning og kompetanse er altså ikke av ny dato. Både i vårt land og internasjonalt diskuteres hvilken utdanningsvei samfunnet er best tjent med. Høyere utdanning er særlig aktuelt i Norge fordi vi sammenlignet med andre land har få jordmødre med akademisk kompetanse. Internasjonalt er det i hovedsak to ulike utdanningsveier for å bli jordmor. Den ene bygger på sykepleieutdanning, eller er en kombinasjon av sykepleiefag og jordmorfag. Den andre er såkalt «Direct Entry», det vil si en enhetlig jordmorutdanning. Innhold og lengde på utdanningene varierer.
Etter Dnjs Landsmøte i 2002 ble det nedsatt et utvalg som skulle utrede organisering og innhold for en enhetlig jordmorutdanning i Norge. På Landsmøtet i 2005 ble det på bakgrunn av dette arbeidet vedtatt at det skulle søkes etablering av en slik utdanning. Fra et utdanningsmessig ståsted handler dette om hva slags utdanning som best kvalifiserer jordmødre til å imøtekomme samfunnets og brukernes behov for jordmortjenester. Mange mener også det er viktig for å styrke jordmoryrket som egen profesjon. Det er foreløpig ikke rettet noen formell henvendelse om etablering av en slik utdanningsmodell. For å følge opp landsmøtevedtaket, bør Dnj nå kontakte utdanningsmyndigheter og legge frem foreningens offisielle standpunkt.
I Norge ble utdanningssystemet endret med implementeringen av «Bolognaprosessen », som innebærer harmonisering av utdanninger i Europa. Det er innført et gradssystem som deler høgere utdanning i Bachelorgrad, Mastergrad og PhD. For jordmorutdanning som allerede er toårig, er det spesielle utfordringer knyttet til innpassing i gradssystemet med bachelor på tre år og mastergrad på to år. Mastergrad skal medføre kompetanseheving, og det innebærer at det må legges noe til eksisterende utdanning. Innen kort tid vil Høgskolen i Vestfold søke NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) om akkreditering for mastergradsutdanning i jordmorfag.
Jordmors kompetanse og alternative utdanningsveier bør være gjenstand for stadig vurdering. Innhold, lengde og nivå må justeres i takt med faglig og samfunnsmessig utvikling. Kanskje bør det igjen stilles krav om repetisjonskurs eller resertifisering for å sikre kvaliteten på jordmortjenesten. Det vil være avgjørende for at jordmødre, som en sentral og tradisjonsrik yrkesgruppe, bevarer sin autonomi og autorisasjon i fremtiden. Jordmødre representerer også et svært viktig motsvar til medikaliseringen av fødsler. Faglig styrke er en forutsetning for at jordmor kan stå frem med en sterk og tydelig stemme!

Referanser:
1. Blom, I (1988) «Den haarde dyst»: fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år. Oslo, Cappelen.

2. Hagevold, A (1958) Den Norske Jordmorforening – 50 år. Akershus Arbeiderblads trykkeri, Lillestrøm.

3. Kjærheim, K (1987) Mellom kloke koner og kvitkledde menn. Jordmorvesenet på 1800-tallet, Samlaget.

4. Kjølsrød, L (1993) Jordmor der mor bor? En sosiologisk studie av jordmoryrket etter 1945, Universitetsforlaget, Oslo.

5. Sandvik, G.B. (1995) Fra distriktsjordmor til institusjonsjordmor: fremveksten av en profesjon og en profesjonsutdanning. Institutt for praktisk Pedagogikk, Psykologisk fakultet, Universitetet i Bergen.

Nr. 6-2008