Av Nina Schmidt

På mange måter er det slik det føles. Jordmødrenes kamp har vært ensom, og i 2008 kjemper jordmødre på mange måter den samme ensomme kampen om de samme gamle, og likevel stadig aktuelle sakene. Samtidig kjemper vi også for forutsigbare tjenester, for en bedre svangerskapsomsorg og en tryggere fødselshjelp.
Jordmødre og fødekvinner ber om lite. Likevel opplever vi ikke å bli hørt. Jordmødre er fraværende i posisjoner der beslutninger tas. For øyeblikket er det ikke ansatt jordmor i verken Helsedirektoratet eller i Helse – og omsorgsdepartementet. Det er snart 15 år siden kommunene ble pålagt å ansette jordmødre. 13 år etter den lovpålagte tjenesten taler tallene for seg selv: 87 prosent av kommunene har jordmor i deltidsstilling, og tallet på gravide som står i kø for å komme til jordmor vokser over hele landet. I 2005 kom det nye retningslinjer for svangerskapsomsorgen. Det ble gjort et poeng av at retningslinjene var moderne og kunnskapsbasert. Her ble jordmødre og leger sidestilt. Gravide skulle få velge om de vil gå til jordmor eller lege i svangerskapet. Likevel hørte vi på radioen i sommer statssekretæren i Helse og omsorgsdepartementet si, at det per i dag ikke følger noen pasientrettigheter med det å være en alminnelig, frisk gravid kvinne. Ettersom gravide ikke betraktes som pasienter, har de ingen lovfestet rett til å benytte seg av jordmortjenester i kommunen. «Dette vil vi prøve å forandre på slik at kommunene må gi ett fullverdig godt tilbud til alle. Departementet håper å få til en løsning til neste års statsbudsjett » sa statssekretæren på radio i begynnelsen på august».

Vi var mange som satt kaffen i halsen denne fredagsettermiddagen. Har ikke gravide rett til jordmortjeneste likevel? Skal man igjen begynne med nye utredninger?
Når overraskelsen over departementets avskriving av gravides pasientrettigheter hadde lagt seg, kunne jeg la meg glede av løftene om at alt skal bli så mye bedre neste år. Når jeg likevel er noe skeptisk, er det ikke bare fordi neste år er valgår. Jeg har hørt slike løfter om bedre betingelser og at «snart kommer det noe» i alt for mange år til å våge å juble over statssekretærens uttalelser. Jeg er lei av tomme ord og lite handling og av en jordmortjeneste og en strategiplan for «kontinuitet i svangerskap, fødsel og barseltid» som aldri øremerkes på et statsbudsjett. Jeg er lei av at myndighetene ikke prioriterer denne delen av kvinnehelsen. På vegne av alle Dnjs medlemmer er jeg er lei av å vente på gode konkrete tiltak som gir tilstrekkelig jordmordekning.
I 1995 ble jordmortjenesten lovpålagt. Man kan si det var en stor reform. Men det fulgte dessverre ingen penger med reformen. Nei, «jordmortjenesten skulle falle på plass av seg selv», står det i de offentlige utredningene som ligger til grunn for reformen. Vel og merke ble det laget noen takster som gjorde at kommunen fikk litt økonomisk kompensasjon for å ansette jordmor. Takstene var, og er, få og små. Dnj har aldri fått noen plass ved forhandlingsbordet når takstene skal revideres. Så det er ingen stor overraskelse at takstene bare øker med noen få kroner i året. Av takstene som fysioterapeuter og leger utløser, går en viss prosent til egne fond hvor yrkesgruppene kan søke midler til faglig oppdatering. Men dette gjelder av en eller annen grunn ikke oss jordmødre.
Når myndighetene virkelig ønsker reformer, går de inn med store summer. Det så vi da f.eks fastlegereformen og NAV– reformen ble gjennomført. Da stod det ikke på pengene. De fikk til og med midler til evaluering. Men da Dnj i våres søkte både Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet om midler til en arbeidsundersøkelse blant norske jordmødre, var svaret negativt. Vi fikk atter en gang løfter om at «dette skal sees i sammenheng med neste års stortingsmelding».
Nå har vi lagt høysesongen for fødsler bak oss. Juli har de siste år seilt opp som den store fødemåneden for norske kvinner. Slik ble det også i år. Samtidig er sommeren ferietid, også for personalet på fødeavdelingene. De siste årene har jordmødre og fødekvinner lært å kjenne to nye begrep; «sommerstengte fødeavdelinger» og «samtidighetskonflikt». Primærhelsetjenesten tar ferie, kommunejordmødre tar ferie, fødeavdelinger sommerstenges og trykket på de «åpne» sykehusene øker. I juni kartla Dnj ledige vakter på fødeavdelingene. En ufullstendig liste viste at det var over 1800 ledige jordmorvakter på fødeavdelingene. Dermed ble jordmødre også denne sommeren beordret på vakt.
Egentlig kan man bare beordre i krigssituasjoner. Men de siste årene har sommeravvikling på fødeavdelingene vært en kontinuerlig «krigssituasjon». Ledere kan gjerne beordre jordmødre uten at det blir dyrt for helseforetaket. 72 prosent av jordmødrene på sykehusene er ansatt i deltidsstilling og må først fylle vaktene til 100 prosent før de oppnår overtid. Flere steder blir jordmødre i deltidsstilling tilbudt fulle stillinger, eller foretaket forventer at jordmødre i deltid skal jobbe full tid om sommeren! At så mange som 72 prosent av jordmødre på fødeavdelingene jobber deltid viser at jordmoryrket er krevende og vaktbelastningen i 100 prosent stilling for mange ikke er forenelig med et normalt liv. Hvor lenge skal vi vente før jordmødre blir sidestilt med industriarbeidere og får samme timeantall i full jobb? I altfor mange år har vi hørt at for å jobbe 33 timers uke må en ha lik arbeidsmengde dag som natt. Jordmødre på fødeavdeling har til tider mer å gjøre på nattskiftene enn på dagskiftene. Samtidig skal vi være i topp beredskap hele tiden, noe som innebærer at jordmor er like opplagt og parat kl 03.00 som kl 15.00. Det skal tas avgjørelser i full fart og under sterkt press. Vi skal møte nye og ukjente fødende med samme smil og samme serviceinnstilling enten vi har én eller fire fødende å passe. Bemanningen er tilnærmet lik hele døgnet, hele uken, hele året, noe som innebærer høy vaktbelastning. Slitasjen på jordmødre er stor, og det er ikke til å undres over at mange velger deltidsstilling for i det hele tatt å ha overskudd til å gi fødekvinnen den servicen man mener fødende har krav på de få gangene i livet de skal føde. I dag vet vi at langt over 4000 har godkjenning som jordmor. I overkant av 2500 er registrert som aktive jordmødre. Hvor er de andre, og hvorfor er de ikke i jobb på fødeavdeling eller i svangerskapsomsorgen? Kan det ha noe å si med vaktbelastning? Og hvor blir det av myndighetenes ønske om å kartlegge yrkesgruppens arbeidsbelastning?
Som representant for majoriteten av landets jordmødre har Dnj lang erfaring med hva kvinner ønsker. Kvinners ønske for svangerskap og fødsel er enkle og velkjente; de ønsker å møte jordmor i svangerskapet, og de ønsker at jordmor skal være tilstede når de føder. De ønsker å bli møtt med respekt, en ledig fødeseng, forutsigbarhet og kontinuitet i denne viktige livsfasen. Kjære politikere, er dette så vanskelig å imøtekomme? I løpet av 100 år har omgivelsene rundt en fødsel forandret seg. For 100 år siden var det vanlig å føde hjemme. I dag føder majoriteten av kvinnene på sykehusenes høyspesialiserte avdelinger. For 100 år siden hadde jordmor ansvar for en fødekvinne i fødsel, en kvinne hun kjente på forhånd. I dag har jordmor ofte ansvar for flere fødende på samme vakt og det hører til sjeldenhet at de to kjenner hverandre på forhånd.
For 100 år siden var det ansatt jordmødre i hvert distrikt. I dag er det knapt en jordmor igjen i kommunene.
For 20 år siden var det flere jordmødre i hver kommune og én ambulansebil med en sjåfør i hver. I dag har kommunen tilsatt én jordmor én dag i uken, men har flere tomannsbetjente ambulansebiler. Man har beredskap innen en rekke felt, men når et nytt liv skal komme til verden finnes det ingen beredskap spesielt for dette. Sjokkerende ofte er eneste tilbud jordmødre som tilfeldigvis bor i kommunen og som tradisjonen tro rykker ut på sin fritid. Dette er etisk korrekt av jordmødrene, men politisk til de grader uforsvarlig av kommunene.
Til tross for vår seigdametilværelse elsker vi jobben vår. Vi slutter ikke å forundre oss over naturen og over det fantastiske som skjer når et barn fødes. Jordmødre, og jobben vi utfører, står og har alltid stått sterkt i folks bevissthet. Mange bygder har historier og sagn om bragder som en jordmor har utført for lenge siden. I sommer gikk jeg og mange andre jordmormarsjen til minne om Jensine Rødal Grønningsæter. Ved å gå i fotsporene hennes skjønte vi hvilken bragd hun utførte i januar i 1886. Dnj har, og har hatt, mange Jensiner som medlemmer. Sterke jordmødre har i alle år lagt ut på tøffe oppdrag i all slags vær for å hjelpe kvinner i fødsel. Dette har vi mye over hundre års erfaring med. I hundre år har Dnj ventet på at myndighetene skal våkne av tornerosesøvnen sin og gi jordmødre den statusen, de arbeidsvilkårene og den lønnen vi fortjener.
I Den norske jordmorforenings jubileumsår har danske, svenske, færøyske og finske jordmødre vært i langvarige streiker. I skrivende stund forbereder islandske jordmødre seg til kamp for bedre betingelser. Norske jordmødrene gikk ikke til streik i år, men kanskje varslet årets lønnsoppgjør, hvor jordmødrene flere steder var nær brudd, at også norske jordmødre ikke lenger lar seg avspise med knapper og glansbilder. Ser vi starten på en ny kurs? Er 100 års ensomme kamp over? Dnj er større, sterkere og mer kampvillig enn noen gang. Dette skal vi utnytte når kursen for de neste hundre år nå skal stakes ut. Nå vil vi ha brukerne med på kampen.

Nr. 6-2008