Tekst og foto: Mari Solerød

De to stolte tvillingfedrene er begge biologiske fedre til tvillingene sine. For litt over to år siden opplevde de sitt livs høydepunkt på en fødeavdeling i San Luis Obispo, California.

− Det var en helt fantastisk opplevelse! Selv om vi egentlig var ute i god tid, tre uker før termin, skjedde fødselen plutselig. Vi hadde nettopp landet i California, hentet surrogaten og skulle spise middag og ha litt tid sammen med henne før vi skulle på ultralyd. Men først skulle vi en liten tur innom sykehuset for å ta en blodprøve. Det skulle bare ta noen minutter. Derfor stusset vi da hun (surrogaten, red.anm.) ikke kom ut igjen etter blodprøven. Til slutt kom en lege og fortalte de at hun hadde en begynnende blodforgiftning og at de allerede hadde satt i gang fødselen. Da var det bare for oss å ringe mannen hennes og be ham komme med toalettveska. Både han og vi var der da sønnen vår ble født. Så oppstod det problemer som førte til at datteren vår måtte forløses med keisersnitt, forteller tvillingfedrene Odd Jenvin og Berge-Andreas Steinsvåg.

Veien til farskapet

Odd og Berge-Andreas hadde ønsket seg barn i mange år. De hadde vært fosterforeldre og tenkt tingene grundig igjennom før de startet opp den lange prosessen det var å finne noen som kan hjelpe dem med å få sine egne barn.

− Vi begynte med masse søking på Internett. Senere ble det en del studieturer til California, forteller Odd.

Det homofile paret brukte lang tid på å undersøke og snakke med folk som hadde fått barn ved å bruke surrogat.

− Sett med californiske øyne gjorde vi dette på en veldig tradisjonell måte: Vi brukte et firma i California til å koordinere hele prosessen. Firmaet satt oss i kontakt med to kvinner: hun som bar frem og fødte ungene våre og hun som donerte eggene, forteller Odd.

For Odd Og Berge-Andreas og mange andre som skal få barn ved hjelp av surrogat og eggdonor, er det en forutsetning at det ikke er den samme kvinnen som har disse to rollene. Også for surrogaten selv er dette en viktig psykologisk faktor.

− Når det ikke er deres eget biologiske materiale som er brukt, understreker dette at det ikke er deres eget barn de bærer frem. Og for oss som foreldre er dette en måte å synliggjøre at kvinnen som fødte barna ikke har noen morsrolle i forhold til barna våre. Derfor bruker vi alltid betegnelsen ”surrogat” når vi omtaler hun som fødte barna våre, og ikke surrogatmor. Det er vi som har tatt initiativet til at de skal komme til verden, det er vi som er foreldre og det vi som hele tiden er ment til å ha omsorgen og ansvaret for dem. Samtidig har vi gjennom svangerskap og fødsel fått en personlig tilknyting til hun som bar frem barna våre. Hun på sin side er veldig tydelig på at dette er våre barn og at hun er sjeleglad for at hun slipper å måtte ta seg av tvillinger, ler Berge-Andreas.

Surrogatmoren

Det er ikke tilfeldig eller fordi Berge-Andreas studerte i California at fedrene begynte å lete etter surrogat nettopp her. For dem er det utelukket å bruke en surrogat fra et land der lovverket kan være mangelfullt, eller hvor korrupsjon er et problem. I mange fattige land er det dessuten mer sannsynlig at kvinner velger å stille kroppen sin til rådighet på grunn av dårlig økonomi. Mange er svært skeptiske til at kvinner velger å bære fram barn for andre fordi det er penger involvert, sier Odd. I USA, hvor dette fenomenet er blitt stadig mer utbredt, mottar kvinnene vanligvis en kompensasjon for de ulempene som graviditeten fører med seg. Som fosterforeldre var det ingen som hevet øyenbrynene over at vi fikk lønn og utgiftsdekning for å yte omsorg for fosterbarnet vårt. Da er det et paradoks at kvinner som velger å bære fram barn for andre mistenkeliggjøres for sine motiver, sier Odd og Berge-Andreas. Surrogaten får dekket alle utgiftene sine, pluss en godtgjøring. Så pengene alene strekker ikke til for å motivere en relativt velstående amerikansk kvinne med utdanning, egen familie og bolig til å gjøre noe så krevende som å bære frem to relativt fremmede menneskers barn.

− Vår surrogats motiv for å gjøre dette var at hun ønsket å bidra til at et par som ikke selv kunne få barn skulle få barnet de ønsket seg. Selv har hun allerede de barna hun ville ha, et godt familieliv, solid utdanning og en interessant jobb. For henne var det å bruke kroppen sin på denne måten en humanitær innsats hun valgte å gjøre for andre mennesker. Og aller helst ville hun gjøre dette for to menn som ønsket seg barn. Hun tenkte at de jo i hvert fall ikke har noen sjanse til å få barn på egen hånd og at det kanskje også var færre som ville hjelpe et homofilt par. Dette er noe hun står åpnet frem med, og som hun blogger om på Internett. Selv da hun skikkelig stor på slutten, med oppsvulmede bein og flipflopper på føttene, var hun tapper som bare det. Jeg er stum av beundring, sier Berge-Andreas.

Prosessen

De to fedrene var akkurat like opptatt av svangerskap og fødsel som mange andre som skal bli foreldre. De hadde stabler av bøker liggende og kikket på bilder, søkte på nettet hver dag og lærte seg alle de relevante begrepene på engelsk. Det ble mange e-poster og telefoner over Atlanteren i løpet av svangerskapet.

− Om det skjedde noe surrogaten synes vi burde vite, fikk vi tekstmeldingen ”Call me!”.

Men selv om Odd og Berge-Andreas er entusiastiske når de forteller om prosessen fra ønske om barn til de kunne sette seg på flyet med nyfødte tvillinger, innrømmer de at denne måten å få barn på er krevende.

− Det er en omfattende prosess å administrere. Vi måtte sette oss grundig inn i de ulike juridiske aspektene. Forsikring var en annen utfordring. Dessuten måtte vi forholde oss til en del uvanlige sosiale settinger som oppstår når en i utgangspunktet ganske fremmed kvinne skulle føde barnet vårt. Det er klart dette var veldig spesielt!, sier Odd.

Varm mottakelse

Selv om Odd og Berge-Andreas bor urbant, har liberale familier, naboer og venner og dette er Norge anno 2008, er det ikke så vanskelig å tenke seg at de også kan ha fått en del negative reaksjoner på at de som homofilt par har fått barn med surrogatmor. Men neida, reaksjonene har, med få unntak, vært strålende.

− Vi var nøye med å ikke fortelle noen noe om barna før svangerskapet var godt i gang. Folk skulle ikke komme og fortelle oss hva de syntes om dette før barna var et faktum. Og når vi så fortalte folk barna som skulle komme om fire-fem måneder, fikk vi 110 prosent oppslutning og entusiasme fra naboene våre, vennene, kollegaene og familien. Negative reaksjoner har det vært minimalt av sier Odd og Berge-Andreas.

Praktiske pluss og minus

Det kanskje mest overraskende i Odd og Berge-Andreas’ historie er hvilke offentlige instanser som skapte problemer i forhold til familiestrukturen deres og hvilke som ikke gjorde det.

− Problemene med NAV har vært lette å løse. Pappa-permisjonen var ikke noe problem, bortsett fra at det tok litt tid før barna fikk personnummer og de kunne utbetale foreldrepengene. Vårt forhold til helsesøster har også vært problemfritt. Og dåpen i Den norske kirke gikk kjempebra. Kirken hadde ikke problemer med å utstede dåpsattester med to fedre til ungene våre, forteller Odd fornøyd.

Da er det en annen sak med Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Etter at Finansdepartementet valgte å overlate spørsmålet om vurderingen av hvorvidt Folkeregisteret kan registrere begge fedrene som foreldre til begge barna til BLD, har det skjedd lite. For selv Odd og Berge-Andreas er biologiske fedre til hvert sitt barn, ønsker de ikke å ta en DNA-test for å vite hvilket barn som er deres respektive biologiske barn. Barna har hver sin fødselsattest fra California med begge fedrenes navn på. Der er det ikke noe problem at barn har to foreldre av samme kjønn. Men for to menn kan dette i Norge bare skje etter en stebarnsadopsjon.

Ulike for loven

For Odd og Berge-Andreas er begge tvillingene deres egne barn. Derfor godtar de ikke myndighetenes krav om å finne ut hvem av dem som er den biologiske faren til hvilket barn.

- Vi har en rettskjennelse fra USA på at vi har felles foreldreansvar for barna, og i barnas amerikanske fødselsattester er vi begge oppført som foreldre. Disse dokumentene velger norske myndigheter å ikke anerkjenne fordi vi er to menn, sier Odd. Myndighetene krever at vi avgir DNA-test for å avklare det biologiske farskapet. Vi kan deretter søke om å få stebarnsadoptere hverandres barn.

− Ingen av barna mine er et ”stebarn”, men begge er våre felles barn. Myndighetene invaderer vårt privatliv ved å kreve å få vite hvilket av barna som er mitt biologiske og hvilket som er Berge-Andreas sitt, sier Odd, og blir supplert av Berge-Andreas. Dersom det er viktig for barna våre å vite hvem som er biologisk far, vil vi selvsagt håndtere dette. Men at myndighetene krever det og på den måten vil splitte oss opp som familie, det kan vi ikke godta.

− En stebarnsadopsjon er ikke en ren formalitet, men en vurdering. Myndighetene vil måtte komme inn i hjemmet vårt og vurdere vår omsorgsevne og økonomi. I prinssippet kan utfallet bli at vi blir nektet å adoptere. I så fall fratar de barna en av foreldrene sine. Det går vi ikke med på. Hvorfor skulle vi gjøre det, når vi kommer med fullt lovlige dokumenter fra USA som stadfester at vi er felles foreldre for disse to barna?, spør Odd.

I følge Odd og Berge-Andreas er langt de fleste, ca 90 prosent, av de som blir foreldre etter å ha brukt amerikansk surrogat, heterofile par.

− Heterofile par som kommer hjem til Norge med et barn som er båret frem av en surrogat, blir uten videre akseptert som barnets foreldre. Men våre barn er per i dag ”foreldreløse” i folkeregisteret. Barn født inn i homofile parforhold diskrimineres i forhold til de barna som heterofile par får ved å bruke surrogat. BLD kjenner til problemstillingen men har så langt vegret seg mot å ta stilling til saken. Dette opplever jeg både som feigt og trangsynt, sier Odd.

− Vi ber dem jo ikke å ta opp hele eggdonordebatten. Det eneste vi ber om er at de godtar de amerikanske papirene til barna våre. Dersom vi søkte om stebarnsadopsjon og fikk avslag, ville vi i jo står der som to enslige fedre. Selvfølgelig ville det gi oss rett til en del økonomiske støtteordninger for enslige foreldre, men det er ikke det vi ønsker oss. Vi vil bare ha rett til å være en ordentlig familie, ikke bare i praksis, men også formelt sett, sier Berge-Andreas.

Er det egentlig lov å bruke surrogatmor i Norge?

− Avtalen vi har gjort med vår surrogatmor er ikke gyldig i Norge. Men det er ikke forbudt å gjøre dette i utlandet, slik vi har, sier Berge-Andreas.

Ønskeoppfølging

Om fedrene er indignerte over at myndighetene tolker loven annerledes for homofile menn enn for heterofile par, er de meget fornøyde med måten de ble møtt og fulgt opp på av helsevesenet.

− Oppfølgingen vi fikk i California var glimrende. Der hadde de opplevd dette før. Og surrugaten var klar i sin kommunikasjon til personalet på sykehuset: ”These are the dads!”. De ivaretok oss og våre behov som fedre på en fin måte.

Tidsskrift for jordmødre spurte dem hva de ville ønsket seg fra norske jordmødre og leger, dersom de skulle gjøre det samme her i landet?

− Utgangspunktet til jordmor må jo være å følge opp den enkelte kvinnen og respektere både henne og de valgene hun har gjort. Om den gravide sier at her skal vi også involvere to menn i dette svangerskapet og denne fødselen, ville jeg forventet at jordmor tok hensyn til det. Ikke nødvendigvis av hensyn til mennene, men av hensyn til kvinnen. Om det er slik hun ønsker dette svangerskapet skal være, og dette er de menneskene hun ønsker å involvere, skal hun møte respekt for det. Jeg tror jordmødre er profesjonelle nok til å ivareta denne kvinnen. De har jo selv valgt et omsorgsyrke, og her møter de en kvinne som også har valgt å drive omsorgsarbeid, om enn på en litt annen måte.

Foreldrerollen

Hva synes Odd og Berge-Andreas er om foreldrerollen så langt?

− Det er mye lettere å være far enn fosterfar! Slitet med søvnmangel var jeg forberedt på. Da tvillingene var mindre sov jeg av og til så lite at jeg var kvalm. Men at det også skulle være så himla gøy å være far, hadde ingen fortalt meg!, sier Berge-Andreas begeistret.

− Ved påsketider var ungene rundt halvannet og hadde begynt å snakke litt. Da jeg en dag kom hjem fra jobben, kom sønnen vår løpende mens han ropte ”Pappa kommer, pappa kommer!”. Det var et vendepunkt i livet for meg, sier Odd.

Nr.6-2008