Av Elisabeth Helsing Dr Med SCI

I 1967 var det bare 1/3 av mødrene i Norge som ammet i 3 måneder. I USA var situasjonen enda mer dramatisk: mens det i 1911 var 2/3 av mødrene som ammet i minst ett år, var det 50 år senere, i 1961, bare 1/3 som overhodet la barnet til og forsøkte seg på å amme.

For å forstå hva som egentlig skjedde er det nødvendig å gå tilbake i tiden, og kanskje lengre enn 100 år. Faktisk bør vi ta en snarvisitt så langt tilbake som til 1792, mens vi spør oss selv: Hva visste man egentlig om amming? Erfaringen den gang viste med all ønskelig tydelighet at morsmelk er best, for alle forsøk på å fôre opp barn på annet var vågelig gjerning. Så mødre over hele kloden la den lille trøstig til brystet, som regel hver gang nurket antydet at det var sultent. Det vil jo si så mangt: noen mødre har nerver av stål, eller er makelig anlagte, og spedungen må si veldig tydelig fra før det blir noe mat å få. Andre mødre er mer ettergivende, og det skal ikke rare signalet til før mamma bretter opp. Barna er også forskjellige: noen har kort lunte og blir rasende dersom maten ikke kommer prompte, andre synes ikke å føle sult, eller har en engels tålmodighet. Poenget er at det er interaksjonen mellom mor og barn som styrer måltidsmønsteret. Sultent barn får mat. Men allerede i 1792 introduserte den engelske barnelegen Hugh Smith andre tanker: dette må det bli en slutt på, tenkte han vel, alle andre er nødt til å underkaste seg disiplin og orden, så hvorfor skal spedbarna være noe unntak? Han skrev bindsterke verk innen pediatri, og han drev folkeopplysning. I sine «Letters to married women» foreskrev han mating til faste tider: klokken 7,10,13,18 og 23. Senere medisinere og folkeopplysere tok opp igjen ideen med mating av spedbarn etter skjema med en begeistring vi i dag – heldigvis – ikke deler.

Kampen mot naturen
Alt tyder nemlig på at med et slikt ufysiologisk ammemønster, basert på regelmessighet som overordnet prinsipp og der det gjelder å komme ned i antall kontakter mellom mor og barn så raskt som mulig, (Er dere ikke begynt med firetimers stell ennå?) for mange kvinners vedkommende resulterer i for lite stimulus av brystkjertelen. Dette vil for manges vedkommende føre til at melkemengden langsomt blir mindre. Det var dette som skjedde da flasken for alvor kom inn i bildet omkring 1900. Og flasken kom ikke alene. Den hadde følge av smokken, som var av gummi, og som faktisk var oppfunnet litt tidligere, men som da luktet og smakte så fælt at den nesten ikke var brukende. Men omkring århundreskiftet var gummiteknologien gått fremover. Samtidig kom det ny relevant teknologi: melkemaskinen ble oppfunnet i 1895 og gjorde stordrift av meierier mulig. Og Pasteur fant den faktiske grunnen til at melken var smittebærer for tuberkulose, og hva mer er, han fant hvordan den kunne gjøres ufarlig med pasteurisering. Langsomt falt brikkene på plass: kunstig ernæring ble mer og mer mulig, mer og mer anvendelig.

Morsmelk er best men …
Tro nå ikke at morsmelken manglet forkjempere. Enhver som hadde erfaring med barnemating, både medisinere og jordmødre, visste av egen bitter erfaring at det kostet å legge seg ut med naturen. Professor Kr. Brandt, som vel var godt kjent blant jordmødre, sier i sin «Lærebok for Jordmødre» fra 19131 meget fornuftig:

Da de forskjellige landes medicinalstatistik blev mer fuldkommen, vakte det stor opsigt, at dødeligheten i det første leveaar var uhyggelig stor og at hovedaarsagen laa i fordøjelsessygdomme, og at dette især gjaldt de kunstigt ernærede barn. For at mindske denne store dødelighet blev arbeidet væsentligst lagt paa at forbedre den kunstige ernæring, i stedet for at arbeide på den mere utstrakte bruk av 30 Tidsskrift for jordmødre 06-2008 brystmelk….arbeidet kom saaledes fra begyndelsen av ind i et galt spor, hvor det har holdt sig i mange aar….»

Og dette var dessverre medisinens svar på utfordringen som lå i den høye barnedødeligheten: at det måtte være noe feil med den kunstige ernæring, så denne måtte forbedres. Morsmelkens fortrinn måtte kunne etterlignes, morsmelkens hemmeligheter måtte kunne overføres på kunstig ernæring.

Skyld på offeret når det går galt
Og de likegyldige mødrene måtte kunne overtales til å gjøre sin plikt. I pakt med tidens kvinnesyn ble kvinnene sett på nærmest som hodeløse høns som ikke visste sine barns beste. Den samme Kr. Brandt gjør seg i jordmødrenes lærebok følgende betraktning:

«…baade, læger og mødre trodde at disse ikke evnet at gi bryst …» men heldigvis har det vist seg at «kvinder i disse landsdele allesammen kunde gi bryst og hadde tilstrekkelig melk til at ernære sine barn, saasnart det kom en myndig mand, som lærte dem deres pligt; de saa da, at det var viljen og ikke evnen som manglet dem:»

Det var i det hele tatt mye synsing ute og gikk på vegne av mødrene. Og tendensen var å se på ammingen som noe som enten gikk bra, eller ikke gikk bra. I det siste tilfellet var det bare ikke noe å gjøre med det. Og noe å lære av dem som lyktes syntes det heller ikke å være. Spedbarnsbøker eller bøker med råd til mødre (eng. «mothercraft manuals»), har bestandig og uten unntak framholdt morsmelkens fortreffelighet og den gode mors plikt til å amme, ofte med sterkt nedsettende beskrivelser av karakter og personlighet hos mødre som ikke ammet:

…«hun burde skamme sig Øjnene ud av hovedet, hun fortjente ikke at være moder» (Meyer, 1899) 2. «Enhver mor har evnen til å gi die … Enhver mor skal derfor gi bryst for barnets skyld. Det må være en ufravikelig regel aldri å slutte med bryst i de første 6 måneder uten først å ha spurt legen». (Sundal, 1938)3

Mennesket er et pattedyr …
«Alene av den grund bør enhver moder selv amme sit barn, hvis der ikke stiller seg uovervindelige hindringer i vejen herfor» (Meyer, 1899).

«…det bør derfor være enhver moders uafviselige pligt at gøre sit yderste for selv at opamme sit barn».(Monrad, Danmark 1952)4

Denne slags moralisering virker faktisk oftest mot sin hensikt – kanskje fordi mottakeren føler at hun må forsvare seg mot de kravene som stilles til henne, og som griper inn i hennes private sfære.
I virkeligheten var forvirringen stor med hensyn til hvorfor så mange mødre måtte gi opp ammingen, fordi det var faktisk tydelig at det oftest ikke var en frivillig beslutning – det var mange mødre som måtte gi opp ammingen på tross av et intenst ønske om å lykkes. Forklaringene på dette fra legevitenskapens side var mange og fantasifulle, og stort sett gale. De speiler datidens kvinnesyn på en tydelig måte.

Råd om amming: galskap satt i system
Hyllesten til mødres plikter og morsmelkens fortreffelighet i perioden 1870-1970 ble gjerne fulgt av råd om amming. Ofte var dette råd som man i dag med stor sikkerhet vet vil gjøre ammingen vanskelig for de fleste og umulig for noen. I det følgende gjengis noen av de rådene som ble brukt for å få barnet til å rette seg etter et skjema, ettersom regelmessighet var tidens mantra, og disiplin var Alfa og Omega i barneoppdragelsen.

Rådene ble gjengitt av mange, her har vi holdt oss til Leopold Meyers fortrinnlige (fra et historisk synspunkt sett) lille bok fra 1899.
«Man må være bestemt på at man fra første Færd retter sig efter Uret med hensyn til de tider Barnet skal lægges til».
Skulle årsaken til barnets gråt være en kløende bleie eller en hissig loppe som biter, kan man få lov til å rette på dette,
«…men man må paa ingen Maade tage Barnet op blot for at gaa op og ned ad Gulvet med det paa armen...»
Den lure lille ungen lærer seg nemlig snart at når
«det kan opnaa dette ved at skrige, vil det snart vænne sig til aldrig at ligge stille. »
Meyer var innforstått med at det kostet mange mødre ganske mye å gjøre vold på sin natur på den måten. De ble likevel formant til å stålsette seg, og vende det døve øre til barnets signaler:
«…for alle er det slemt at høre et lille Barn græde, men for Moderen er det ligefrem en hjertesorg. Derfor maa hun ogsaa have Overbevisningen om, at hun, trods det forbigaaende Ubehag, hun volder Barnet, i virkeligheten gavner det; hun maa vide, at her er tale om et lille Offer, der bringes for at opnaa et stort gode.»
Barnet lærer seg nemlig i følge Meyer på denne måten å våkne etter klokken, og å sove om natten. Vi ville vel tolke det som at barnet gir opp forsøket på å få sine behov tilfredsstilt. Meyer ser det imidlertid slik:
«Barn som voksne trives ved ordnede, regelmessige, ikke for hyppige måltider».
Ødeleggelsen av ammingen var nesten systematisk. Barnet fikk for eksempel begrenset tid ved brystet, gjerne 10-20 minutter. Deretter, ble det sagt, «sluker barnet bare luft». Det var viktig å gi så få måltider som mulig med så lange mellomrom som mulig, fordi fordøyelsessystemet til barnet måtte «hvile».
«Det skal have sine Maaltider med bestemte, regelmessige, ikke for korte mellomrom.»

Oppfatningen om at det var nødvendig at fordøyelseskanalen vekselvis arbeidet og hvilte, støttes ikke av moderne ernæringsforskning. Mødrene ble imidlertid truet med at det ville føre til katastrofale tilstander i barnets tarm dersom man forbrøt seg mot disse regler, og fylte morsmelk i en barnemage der forrige porsjon ikke var ferdig fordøyd:

«i mange tilfælde bliver Virkningen en endnu værre: Fordøjelsen kommer helt i Uorden, og farlige Fordøjelsesforstyrrelser kunne blive følgen… ».

Den samme typen «råd» finner man reflektert i så godt som alle bøker som tar sikte på å rådgi foreldre om amming, som for eksempel «Foreldre og børn – en bog om hjemmets opgaver af forældre og barnevenner» av Aksel Arstal fra 1902, der professor dr.med. Axel Johannesen(5), som foruten å anbefale at alle unge kvinner som tenker på å bli mor må vaske brystene daglig «med kuldslaaet vann, og brystvorternemed et stykke fint lærred eller lidt vat, derer dyppet i kognak», forordner den samme disiplin og regelmessighet som ellers nevnt. Denne holdningen holdt seg helt til mødrene gjorde definitivt opprør mot den. Men da var vi kommet to generasjoner videre, helt til 1968. Her følger noen smakebiter på indoktrineringen:
«Jo strengere man overholder tiden, desto roligere og sunnere blir barnet.» (Brinchmann, 1932, 1943)(6).

«Så snart mælkeafsondringen er kommet i gang, skal man straks begynde at vænne barnet til bestemte, regelmessige måltider…adskillige fuldbårne, raske brystbørn kan lige fra fødslen nøjes med fem måltider i døgnet» (Monrad, Danmark, 1952).

«Når legen har gitt instrukser om klokkeslettet for måltidene og hvor meget barnet trenger, må De passe nøye på at dette overholdes og hverken gi ekstra måltider eller forandre tidene. Særlig viktig er det å respektere pausen om natten. Alle barn venner seg til bestemte tider selv om de første dagene kan reagere på det ved å gråte.» (Dahl, 1964)(7).

«Hvorfor ammer ikke moderne mødre?»
Det var mange nok som forundret stilte seg dette spørsmålet. Den forklaringen på fenomenet som gis i det følgende er tatt fra et velrenommert internasjonalt tidsskrift, Journal of the Tropics and Subtropics fra 19678. Her forsøkte forfatteren å forklare hvorfor det gikk så galt med ammingen i de industrialiserte land. Denne er typisk for de årsaksforklaringene som ble gitt på mysteriet med den forsvinnende melken:

• Man må innse at det nå (i motsetning tiltidligere), er mange mødre som er iarbeid utenfor hjemmet.
• Amming er i det moderne samfunn noesom mødrene nødig gjør i andres påsyn,og ammingen blir derfor en hindring forsosialt samvær.
• Det finnes mange effektive, relativt billigeog meget oppreklamertemelkeblandinger på markedet, spesialprodusertefor spedbarn.
• Det er mange alternative aktiviteter ogfornøyelser for frigjorte kvinner somønsker å ta del i det som foregår i etmoderne samfunn.
• Ammesvikt er blitt alminnelig.

For tynn melk: et globalt problem …?
I Niger møtte jeg i 1974 en tuaregmor, Mariamma på 18 år, som hadde fått barn med en franskmann og nå bodde sammen med ham. Ungen lå i fanget hennes mens vi snakket og var to måneder gammel og fet og fornøyd og fullammet.

• Men jeg vet ikke … sa Mariamma, Jeg tror jeg må begynne å gi ham flaske.
• Men hvorfor det? Han ser da ikke ut som om han lider noen nød på melken din?
• Nei men jeg er ikke sikker på om melken min er god nok …
• Hvorfor det?
• Jeg spiser jo ikke ordentlig, svarte Mariamma litt trist, – jeg spiser bare fransk mat. Det er lenge siden jeg smakte kamelmelk. Derfor er det ikke sikkert melken min er bra nok. De franske damene bruker flaske alle sammen, sikkert fordi melken ikke blir ordentlig på deres mat ...

Hva skjedde i Norge?
En blanding av hell og fornuft kom til å føre til at Norge ble det første landet som i moderne tid kom til å snu den nasjonale trenden på landsbasis. Faktisk var det igjen USA som ga inspirasjon og lederskap. Norske mødre hadde fått tak i den amerikanske boka «The Womanly Art of Breastfeeding» og var kommet i kontakt med La Leche League International, som den derværende ammeforening het. Deres skrifter viste tydelig hvorfor den hundreårige lærdommen som hadde vært globalt utlært, ikke virket. Dette ga opphav til en brosjyre om amming «Hvordan du ammer ditt barn»(9), som ble utgitt av Helsedirektoratet, enda den var skrevet av legfolk, av to mødre, som riktig nok sørget for at alt som sto der var basert på kunnskap og ikke på myter eller synsing. Videre førte dette til at Ammehjelpen ble dannet, og at en liten bok om amming ble skrevet. Alt dette skjedde i 1968-1970.

Amming – en kvinnesak
Syttiåra var en frigjøringstid for kvinner, og i vårt lille land var det kanskje ikke så forunderlig at det var Tordenskjolds soldater, de samme kvinnene, som sto bak Ammehjelpen og bak nyfeministene. Det var nok i alle fall til gavn for begge saker, selv om det ikke alltid syntes slik på den tid.

Fødeavdelingene støtter opp
I Norge har vi en unik spørreundersøkelse som er relativt lite kjent10. Den består i spørreskjemaer som med ni års mellomrom, i 1973, 1982, 1991 og år 2000 ble sendt ut til alle landets fødeavdelinger. Svarprosenten var hver gang 100, noe vi nok blant annet kan takke pliktoppfyllende jordmødre for. Spørreskjemaets besvarelser over tid speiler hvilke endringer i rutinene på fødeavdelingene den ansvarlige jordmor eller annen helsearbeider opplever. Dessuten viser besvarelsene gjennom perioden hvor fleksible fødeavdelingene har vært, og hvor oppsatte de er på å gjøre det riktige. I det følgende gir vi noen eksempler på spørsmål som ble tatt opp i denne undersøkelsen.
«Rooming-in» («innepleie») var et nokså uklart begrep på 70-tallet i Norge. I den første undersøkelsen fra 1973 noterte 4 enheter spesielt at de planla å «forsøke rooming-in». Fordelene ved denne endringen ble etter hvert klarere i løpet av 80-tallet, og den ble standard i WHOs opplegg til «Baby-Friendly-Hospital», på norsk «Mor-barn-vennlig-initiativ». Det er ikke uvesentlig at den norske betegnelsen nettopp inkluderer mor-barn relasjonen og ikke bare sees på som en sak mellom barnet og sykehuset. På fødeenhetene i dag er mulighetene for selvregulering, som det også kalles, eller ubegrenset amming (inkludert nattamming) en selvfølge. I motsetning til hva mange helsearbeidere hadde trodd, viser undersøkelser at mødrene ikke blir mer slitne av å ha barna sine inne hos seg døgnkontinuerlig (11). Mor kan i dag vanligvis amme når hun vil, og lærer seg dermed å tolke og følge barnets sultsignaler.

Amming symboliserer
Når det reageres så sterkt på amming, både med hallelujarop og med avsky, må det ha noe med ammingens symbolverdi å gjøre. Her kan vi bare gjette. Ammingen symboliserer kanskje selve moderskapet? Eller symboliserer den kjærligheten som møter det lille nye mennesket som er født? Eller kan det ha noe med seksualiteten å gjøre, og brystenes funksjon som erogene soner? Spekulativt blir det i alle fall.

Amming for alle?
Som det vel skulle være tydelig av det foregående, er «ammeterror» og dårlig samvittighet ikke noe nytt problem, selv om reaksjonen mot det er mer bestemt og selvsikker hos dagens kvinner enn den var i de foregående århundrer. Noe har vi da lært. Men vi har fremdeles mye å lære. Enhver med erfaring fra ammerådgivning vet at det er høyst forskjellig hvor mye eller lite problemer en mor har med ammingen. Likeledes ser vi at det ikke er noen rettferdighet i fordelingen av problemene: de har ingen sammenheng med motivasjon for amming overhodet. Når amming ikke er like lett for alle skyldes som sagt noe av forskjellen dårlig rådgivning. Og noe skyldes fysiologiske faktorer, men her har vi altfor lite forskningsbasert kunnskap å støtte oss til.

Hva mangler?
Det største problemet av alle, det som over halvparten av mødrene som gir opp plages av, er «for lite melk». Dette kan ha høyst forskjellige årsaker. Som illustrert over kan det skyldes feil rådgivning. Det er også sannsynlig at mødrene har ulik «produksjonsterskel», det vil si den terskelen da de produserer maksimalt varierer fra kvinne til kvinne. Noen kan uten vanskelighet produsere nok til flere barn. Andre har nok til sitt eget barn i 12, 9 eller 6 måneder. Noen – ikke så mange – merker at de har nådd sin terskel allerede før de anbefalte seks månedene og at de rett og slett har for lite melk til å fullamme over hodet. Problemet er at dette varierer fra mor til mor, og fra barn til barn, og at årsakene til det også varierer.

Hva kan man gjøre?
Man må akseptere og erkjenne at selv om mødre strekker seg veldig langt for å gi sine barn det de vet er den beste start i livet kan dette være fånyttes i enkelte tilfeller. I gamle dager grep man da i beste fall til ammens tjenester. Nå har barnematindustrien overtatt hennes plass.

Et spedbarn trenger tre ting:
- mat til å vokse på
- omsorg og kjærlighet
- beskyttelse mot immunologiske farer og fortredeligheter.

Med den kunnskap om ernæringens fysiologi vi har i dag er det første punktet lett å tilfredsstille også uten amming. Det andre punktet likeså: omsorg og kjærlighet er ikke nødvendigvis avhengige av brystkontakt. Det tredje punktet er det verre med, men dets betydning er kanskje redusert i vårt renskurte land i dag. I alle fall kan vi fullstendig tilslutte oss rådene fra www.flaskeposten.org til gode hjelpere i nøden, som første gang sto trykt i Tidsskrift for jordmødre nr 5/2007.

Råd til gode hjelpere

Kunnskap og respekt
Mange veier fører til Rom. Men kartet man følger må være basert på virkelig kunnskap om terrenget, og på respekt for det underet som utspiller seg mellom mor og barn når det ammes.

Referanser
1 Brandt K. Lærebok for Jordmødre, H. Aschehoug & Co. Kristiania (Oslo) 1913.

2 Meyer L.: Den første barnepleje. Populært fremstillet. 1899: 3. Opplag. øbenhavn: Det Nordiske Forlag.

3 Sundal A. Mor og Barn. Svangerskapets hygiene, fødsel, barselseng. Barnets utvikling, ernæring og stell m.v.. i de to første leveår. 1938: 2. Reviderte opplag. Fabritius og Sønner, Oslo.

4 Monrad S. Moderens bog. Niende utgave (trykt i i alt 63 000 eksemplarer). Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København 1952.

5 Johannessen A. Spedbarnets ernæring og pleie. I: Aksel Arstal «Forældre og Børn: En bog om hjemmets oppgaver af forældre og barnevenner. H. Aschehoug & Co, Kristiania (Oslo) 1902.

6 Brinchmann A. Barnets første år. 5 utgave. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1943.

7 Dahl A. Jeg er blitt mor. En håndbok til hjelp ved barnestell. Det lille universitet, Fredhøis forlag A/S, Oslo 1964 (Orig. Mondadori Western Publishing, Verona).

8 Evolution of infant feeding. Inf Nutr in the Tropics and Subtropics 1969; 20-31

9 «Hvordan du ammer ditt barn – noen råd for den første tiden av Elisabet Helsing og Eli Heiberg. Utkom første gang i 1968, gjenopptrykt i de påfølgende 40 år i 1 mill. eksemplarer. Sosial- og Helsedirektoratet 2005, IS-2092

10 Eide I, Heiberg E, Helsing E, Paalgard Pape K Ammeundersøkelsen år 2000. Mor, barn og materutiner ved norske fødeenheter. Helsetilsynet, Oslo, 2003.

11 Nysæther H, Bærug A, Nylander G, Klepp K-I. Barna inne natt og dag – er barselkvinnene fornøyde? Tidsskr Nor Lægeforen 2002;122:1206-9.

En del av stoffet i denne artikkelen er hentet fra boka «Amming – til deg som vil amme» av Elisabet Helsing og Anna-Pia Häggkvist, Fagbokforlaget 2008.