Av Liv laga, organisasjon for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg

På barselhotellet får foreldrene privatliv. De får være alene, på godt og vondt. De overlates til seg selv, med et nybakt ansvar for et lite menneske som er så ufattelig sårbart og avhengig av den omsorg som gis. Mange takler dette ansvaret helt fint. Men systemet med barselhotell har for få kontrollmekanismer til å fange opp de som ikke takler det. Når kapasiteten ved føde- og barselavdelingene er sprengt slik at for syke kvinner sendes på hotellet og ledelsen samtidig har skåret ned bemanningen der til et minimum, skjer det lett at kvinnen og hennes utfordringer overses.
Siden våre mødre fikk sine barn er det skjedd en radikal endring i synet på fødsel og på barselkvinnen. Svangerskap og fødsel ses på som normale prosesser i kvinnekroppen og ingen sykdom som krever sykehusopphold. Etter fødselen er mangt ansett som normalt, der det meste vil reparere seg selv med litt tid. Helsepersonellet forventer ingen komplikasjoner, dermed formidler de ikke alltid hvilke komplikasjoner kvinnen og hennes eventuelle ledsager skal være obs på. Som legkvinne er det ikke alltid like lett å vite når noe er galt og når noe normalt. Har utviklingen gått for langt når barselkvinnen forventes å være helt selvstendig kun få timer etter fødsel?
På pasienthotellet øker avstanden mellom helsearbeider og pasient. Den nybakte familien forventes å kunne klare seg selv, og dette formidles direkte eller subtilt. Den jevnlige kontakten med personalet som man får på en vanlig barselavdeling opphører, og det er pasienten selv som må si ifra når noe ikke stemmer. Sjansen for at helsearbeideren skal oppdage uheldige faktorer som kan føre til alvorlige problemer er mindre enn på en vanlig barselavdeling. Og det vil alltid finnes pasienter som har for høy terskel til å si ifra. Pasienter som i utgangspunktet er for flinke til å bite sammen tennene blir enda mer opptatt av ikke å være til bry. I stedet kan de ligge med store smerter, blødninger eller andre komplikasjoner i den tro at det er normalt.

De historiene vi får inn viser at det hender at placentarester overses, blodkar i rifter blir stående og siveblø og at kvinnens tilbakemeldinger ikke tas alvorlig. Begynnende psykiske plager oversees eller oppdages ikke i den sparsomme kontakten mellom helsearbeider og pasient.
Når jordmor eller barnepleier har tid til å slå av en prat, er det ofte lettere å stille korte spørsmål om ting man undrer seg over eller er usikker på. Ved å fange opp ”småplager” tidlig kan man forebygge større problemer senere.

Hva med mor?
Barnet gjennomgår en grundig helsesjekk av barnelege før utskrivelse, og screeningblodprøver tas enten før eller etter utskrivelse. Mor sys sammen og sendes hjem. Ved mange barselavdelinger får mor en siste sjekk av sting og blødninger av jordmor på utskrivningssamtalen. Ved andre avdelinger henvises man til kontroll hos fastlege etter seks uker.
De historiene vi får inn gjelder selvsagt kun en liten promille av det faktiske antallet fødekvinner i Norge. Men de er mange nok til å være urovekkende. Enkeltsykehus er overrepresentert og statistikken (1) vår bekrefter dette. Tallene viser at svært mange fikk god oppfølging på sykehuset, men det er fortsatt for mange som ikke fikk det og det er markante regionale forskjeller. Av de som lå på hotell i Nord-Norge og Midt-Norge svarer over 80 prosent at de fikk god nok oppfølging av helsepersonalet på sykehuset. På Vestlandet er det like under 80 prosent mens det på Østlandet ligger på 70 prosent. Av de fødende som bor på Østlandet og som lå på barselhotell mente altså nesten 1/3 at de ikke fikk god nok oppfølging på sykehuset.
I historiene vi leser og hører er fellesnevnere dårlig tid, personale som ikke gir informasjon og veiledning, og beskjeder som ikke videreformidles. Systemet legger opp til effektivitet og signaliserer: «Du er ei frisk og rask barselkvinne, dette er helt normalt og eventuelle komplikasjoner får du ta med fastlegen.»
Kvinnene kan ringe etter hjelp hvis de lurer på noe, men blir antatt å være frisk nok til å klare seg selv. Ringer de er det ikke alltid de får svar raskt og den som kommer har ikke alltid tid og mulighet til å hjelpe. . Det forventes også at kvinnens partner er med slik at denne kan ta seg av omsorgen for henne. Mange klager også over motstridende informasjon fra ulike ansatte, for eksempel om amming. Når rådene spriker er det vanskelig å vite hva som er rett.
For å effektivisere praktiseres det ved enkelte pasienthotell en felles utskrivningssamtale med jordmor. Individuell oppfølging erstattes så langt som mulig av gruppeinformasjon, noe som i beste fall beveger seg på grensen til brudd på taushetsplikten. Utskrivningssamtalen kan være en ypperlig anledning til å avrunde et svangerskap og en fødsel, knytte noen tråder, forsone seg med det som har hendt, og dobbeltsjekke at den friske og raske barselkvinnen faktisk er frisk og rask. Med gruppesamtaler mister man denne sikkerhetsventilen, det er grenser for hva man drøfter i plenum med andre nybakte mødre og fedre.
Ved mange sykehus tøyes kapasiteten stadig. Det er ikke hvorvidt personalet kan gi omsorg og oppfølging til hver enkelt som definerer kapasiteten. Kapasitet handler i stedet om hvor mange kvinner man fysisk klarer å presse gjennom systemet. Antall liggedøgn kuttes, kvinner sendes tidligere hjem og oppfølging forventes å skje via helsestasjon. Samtidig opplever helsestasjonene stadig større press fra økende barnekull, parallelt med nedskjæringer og dårlig bemanning. Ved å overføre oppfølgingen til helsestasjonen, skyves utgiftene over på kommunene. Billigere for sykehusene, men akk så håpløst om ikke kommunen får midler å styrke helsestasjonene for.
Når barselavdelingene er fulle må kvinnene dra hjem tidligere. Kvinner ved landets største fødeavdelinger forventes å komme seg raskere etter fødsel, og klare seg selv på et tidligere tidspunkt enn kvinner som føder på mindre sykehus. De kvinnene som trenger oppfølging fordeles på pasienthotell og barselavdelinger. Prinsippet er at de friskeste får klare seg selv, også når disse strengt tatt ikke er friske nok til å overlates til pasienthotell eller reise hjem. Bruk av pasienthotell forutsetter gode rutiner for utvelgelse av pasienter. Tilbakemeldinger vi får tyder på at slike rutiner ikke følges når for eksempel presset på avdelingen er for stort.

Tid til omsorg
Det finnes ingen nasjonal definisjon av hva som er tilstrekkelig bemanning for å ta hånd om et visst antall fødsler og barselkvinner – til frustrasjon for både jordmødre og fødende. Tjenestene er komplekse, der det å føle seg trygg og ivaretatt, bli møtt med respekt og omsorg, bli lyttet til og forstått, er like viktig som den medisinske behandlingen. Dette er både en forutsetning for riktig medisinsk behandling og kan forebygge behov for medisinsk behandling. Når nye sykehus bygges, ligger fokus på det teknologiske nivået, med tv, pasienttelefon og til og med dataskjermer ved hver sengeplass. Det hjelper så lite med tv når ingen har tid til å hjelpe med ammingen. Og dataskjermen er til lite nytte når man legges i korridoren for å bli motivert til tidlig hjemreise. Hvorfor investeres det i det uviktige framfor det viktige?
Å føde på samlebånd uten å oppleve trygghet, respekt og omsorg underveis, er ikke et godt utgangspunkt for en familieforøkelse. Det øker risikoen for komplikasjoner, og motiverer ikke til å gå gjennom svangerskap, fødsel og barsel en gang til. En fødefabrikk som så etterfølges av barselhotell med stor grad av ensomhet kan i verste fall tippe den nybakte mammaen ut i depresjon, det har vi flere konkrete historier på. Manglende omsorg og oppfølging i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen kan gi store psykiske problemer, forringe en hel families livskvalitet i flere år og i de mest prekære situasjonene være livsfarlig for mor og barn.
Skal barselhotellene være noe mer enn et sparetiltak, må de som skal følge opp pasientene få ressurser til å yte den omsorg som trengs. De fleste helsearbeidere ønsker å yte omsorg og gi av seg selv til pasientene. Ofte er det lite som skal til, men selv det lille krever at man har tid til å se og lytte og bekrefte. En helsetjeneste som ikke gir tid og rom for omsorg er også lite motiverende for de som skal utføre tjenesten. Lite motiverte medarbeidere er det ingen andre bedrifter enn helsevesenet som er tilfredse med.
Selv om det for ledelsen kan synes lite økonomisk og tidseffektivt å legge tilrette for individuelle samtaler og tid til å lytte, så er dette kanskje det aller billigste virkemidlet for å forebygge dyre komplikasjoner og sikre trygge og selvstendige småbarnsmødre.

Vi barselkvinner vil gjerne ha litt privatliv på barsel, men vi vil ikke være overlatt til oss selv.

(1) Kilde: Resultater fra to spørreundersøkelser vi gjennomførte i samarbeid med bladene Foreldre&Barn og GRAVID høsten 2007