Til alle tider har menneskene, når et barn skal fødes, det mest naturlige, men likevel så dramatisk, sett på hverandre og sagt: ”hvem kan hjelpe” og til alle tider har svaret vært ”hent jordmora”.

Og jordmødrene har kommet, i solskinn som i regn, på stille hav som i storm og til fattig som til rik. Overalt der kvinner har ventet på dem, har målet vært” å nå frem i tide og håpe på det beste; å hjelpe et nytt og velskapt individ til verden”. Slik var det nok for Jensine Grønningsæter i 1886. Hun er langt fra den eneste jordmoren som har trosset vær og vind for å nå frem til kvinner i fødsel. Det er mange historier om bragder jordmødre har gjort gjennom tidene, og jeg vil vi skal ha våre forgjengere i minnet, disse dagene da Den norske jordmorforening feirer 100 år!

I august i år fikk jeg anledning til å gå i fotsporene til jordmor Jensine. Turen var MEGET anstrengende og krevende. Langt over gjennomsnittet av de turene jeg pleier å gå. Og som vestlending er jeg vant til bratte fjell og dype daler.

Jeg gikk veien på sommerføre i strålende sol, i T-skjorte og gode sko, liten sekk på ryggen - en nydelig lørdag. Jensine gikk den en mørk januardag – med jordmorskrinn under armen.

I et lite hus langt unna visste Jordmoren at en kvinne lå med rier og skulle føde. Hva mer kan hun ha visst om kvinnen? At hun lå alene, at hun var redd, at det var forventet komplikasjoner? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jordmor Jensine, trosset vær og la ut på den lange, bratte og farefulle veien. FORDI DET LÅ EN KVINNE I FØDSEL SOM VAR AVHENGIG AV HENNES KUNNSKAPER. Vi må anta at Jensine har visst hvilke utfordringer som lå foran henne, ikke bare at veien var tung og lang, også at hun behøvde kreftene, for å gi fødselshjelp, etter en anstrengende tur. Likevel dro hun av gårde. Jeg ser for meg en kvinne i datidens klær og med jordmorvæsken i hånden. Historien sier at hun denne januardagen hadde følge over fjellet, men at hun måtte bytte hjelpere underveis! Og lønnen hun fikk for turen? En ødelagt helse – som hun slet med i mange år og som preget henne for livet…

Lønn og arbeidsforhold har aldri stått i forhold til den innsatsen som vi jordmødre har lagt ned og legger ned. Nettopp dette var bakgrunnen for at 134 jordmødre i september i 1908 møttes i Kristiania for å danne fagforening for jordmødre. DNJ.

Fra historien kan vi lese at jordmødrene kom fra hele landet, helt fra Finnmark i nord var de fleste byer og distrikter i landet representert med ”sin jordmor”. Flere steder passet nabojordmora to distrikt slik at flest mulig kunne reise til Kristiania. Troms og Kristiania hadde allerede i 1897 startet egne fagforeninger og i de nærmeste årene, frem til 1908, var flere fylkesvise jordmorforeninger startet. Disse var pådrivere til å få startet en landsorganisasjon.

Besluttsom og myndig må de ha vært, disse jordmødrene som for 100 år siden dro hit, for med datidens kommunikasjonsforhold må det virkelig ha vært en glødende interesse og et sterkt behov for en sammenslutning som gjorde at så mange tok den lange veien. Øverst på dagsorden sto en bedring av jordmødrenes sosiale og økonomiske stilling. Senere har dette tema gått igjen på alle de 44 landsmøter som har vært avholdt siden 1908. Hvordan er det mulig at sterke og bevisste kvinner har kjempet i 100 år for samme politiske saker uten å ha oppnådd bedre arbeidsbetingelser? Er det fordi Dnj representerer det mest kvinnelige av alle kvinneyrker, nemlig jordmoryrket, og at det er kvinner på begge sider av fødesengen?100 år etter, altså i dag, har vi, dagens jordmødre trillet våre kofferter og satt oss på tog, på fly og buss eller egen bil for å feire foreningens 100 år. Hva har vi oppnådd?

Svangerskap- , fødsel- og barseltid er forandret. I dag er Norge et av de sikreste land i verden å føde i, trygge og gode forhold for fødende og nyfødte. Myndighetene har lagt mange ting til rette, tre uker fri før fødsel, nærmere ett års permisjon, og barnehageplass til alle. Jordmødre har fått tariffavtaler og arbeidstidsbestemmelser.

MEN, de timene fødselen varer er ikke tilgodesett på samme måte. Fødeavdelinger legges ned, avdelinger sommerstenges og kvinner blir avvist i fødsel og må reise videre til neste fødeavdeling og håpe at denne er åpen og har plass. Dette fører til at i dagens Norge er det kvinnene som reiser, og ikke jordmødrene som må ut å gå. Med rier og vannavgang må fødende i distriktene men også i Oslo, i det rike olje Norge, stadig reise lengre for å finne en åpen fødeavdeling. Som regel uten jordmorfølge, for kommunene har ikke råd til å ansette jordmor. Og de har i alle fall ikke råd til å ansette noen i fulle stillinger!

Derfor har vi altfor mange Jensiner rundt om i kommune Norge, som må rykke ut til kvinner i fødsel, selv om de ikke har vakt og selv om de ikke får den stillingsstørrelsen eller den lønnen som de fortjener. Derfor måtte Solveig i Rissa, mange mil unna sykehuset i Trondheim, rykke ut på sin egen 50 årsdag fordi vakttelefonen ringte. Hun hadde ikke vakt, og hun får knapper og glansbilder som betaling for å ha mobiltelefon. Men i et hus lå en kvinne med rier og Solveig visste at denne kvinnen føder fort. Derfor dro hun av gårde og lot gjestene vente mens hun forløste et barn på stuegulvet..

I Tysfjord bor Karen Ellen. Eneste jordmor i kommunen. I 11 sammenhengende år har hun jobbet der. For å få en 100 prosent stilling er kommunens tilbud 30% som jordmor, 50% som helsesøster og 20% helgearbeid i en omstillingsbolig. I sin 30 % stilling som jordmor betjener hun to kontorer som ligger 18 km og en ferjereise fra hverandre. Nærmeste fødeavdeling er 210 kilometer unna, men følgetjeneste inngår ikke i Karen Ellen sin jobb. Derfor rykker også hun ut, på fritiden, sist i sin sønns bursdag, fordi en kvinne lå i fødsel og legen ikke visste hva han skulle gjøre.

Det er snart 15 år siden kommunene ble pålagt å ansette jordmødre. 13 år etter den lovpålagte tjenesten taler tallene for seg, 87 prosent har jordmor i deltidsstilling og jeg får ukentlig spørsmål fra gravide som lurer på om de ikke har rett til jordmorhjelp – eller spørsmål om følgetjeneste. For 100 år siden var det jordmødre i hvert distrikt. For 100 år siden var det 1121 leger i Norge og 1144 jordmødre. I dag er det under 300 jordmødre igjen i kommunene. Mens det før var en ambulansebil med en sjåfør og flere jordmødre i bygda, er det i dag jordmor en dag i uken, men flere tomannsbetjente ambulansebiler. Mens det i dag er beredskap for det aller meste, er det ikke beredskap når det viktigste av alt skal skje, når nytt liv skal fødes. Dette er pinlig!

Myndighetene vil ikke slippe jordmødre til. Med innføring av lovpålagt jordmortjeneste fulgte det ikke penger med reformen. Nei, den skulle falle på plass av seg selv. Falle på plass av seg selv! Kan reformer falle på plass av seg selv? Fastlegereformen og NAV reformen satses det på. Her renner pengene ut – og når brukerne klager – renner det ut litt til.

De nye retningslinjene for svangerskapsomsorg kom i 2005. Vi hadde store forhåpninger til retningslinjene - og de ble innfridd. Jordmødre ble sidestilt med leger, men, det hjelper lite når vi ikke får stillinger. I dag foregår det en kamp om å lovfeste at et gitt antall kontroller må være hos legen…og mange spør om retningslinjene ville blitt utgitt i dag…

(I dag er det ikke ansatt jordmødre noen steder der beslutninger tas)

Dagens Jensiner er det mange av. I kommunene, men også på de store sykehusene hvor hverdagen blir travlere og travlere. I dag er Dnjs viktigste arbeidsrettslige oppgave å jobbe for at jordmødres arbeidsbelastning ikke er større enn at de kan jobbe i full stilling uten å bli utbrent, at de får rett til fast ansettelse og trygge arbeidsforhold. Antallet jordmødre som jobber ufrivillig deltid er skammelig høyt. Tall fra Spekter viser at 67 prosent av jordmødrene i helseforetakene jobber deltid. For et yrke der kompetansekravet er fem års høyskoleutdanning og det offentlige har nær monopol på å tilby tjenester er dette pinlig og uholdbart! I ingen andre yrkesgrupper med så lang utdanning er deltidsansettelser så utbredt!

Det foreligger en påstand om at jordmødre ønsker å arbeide deltid. Påstanden fremsettes til tider som en sannhet. Min erfaring er en annen. I samtaler med medlemmene kommer det stadig frem at jordmødre ønsker seg større stillinger. MEN, de ønsker en arbeidsbelastning som gjør det mulig å bli gammel som jordmor – uten å være utbrent og uten å miste helsen. Av kjærlighet til faget og for å holde ut et yrkesvalg for livet, velger man deltid. Kjære politikere, når får vi 33 timers uke på landets fødeavdelinger?

Jordmødre på fødeavdelingene skal i dag være fleksible – eller - utnyttes grovt (?)– når ledelsen ber om det. Vi har lagt høysesong for fødsler bak oss. Juli har de siste årene seilt opp som den store fødemåneden for norske kvinner. Slik ble det også i år. Samtidig er sommeren ferietid, også for personalet på fødeavdelingene. De siste årene har jordmødrene og fødekvinner lært to nye begrep å kjenne: ”Sommerstengte fødeavdelinger og samtidighetskonflikt”. Primærhelsetjenesten tar ferie, kommunejordmødre tar ferie, fødeavdelinger sommerstenges og trykket på de åpne fødeavdelingene øker. I juni kartla Dnj ledige vakter på fødeavdelingene. En ufullstendig liste viste at det var over 1800 ledige jordmorvakter på fødeavdelingene. Dermed ble jordmødrene også denne sommeren beordret på vakt. Beordring kan bare brukes i krigstid, som leder for landets jordmødre må jeg spørre, er sommerferien en kontinuerlig Krigssituasjon? Er det ikke mulig å gjennomføre en sommerferie uten å beordre ansatte tilbake på jobb?

Man kan gjerne beordre jordmødre tilbake, det er ikke dyrt for helseforetakene. Inntil nylig var 72 prosent av jordmødrene deltidsansatt (nå 67%)og for mange av dem tar det litt tid før de er oppe i 100 prosent og kan oppnå overtid. Flere steder hører vi også at det forventes at en jobber deltid hele året, men heltid om sommeren.

Denne våren og sommeren har vært spesielt belastende for fødende og for jordmødre i Midt Norge. Flere fødeavdelinger holdt sommerstengt og fødestuen på Ørland ble nedlagt og beredskap tjenesten tatt bort. I Trondheim var det ny stor fødeavdelingen, fordelt på to avdelinger. I vår besluttet ledelsen å stenge en av avdelingene – mellom kl 20.00 og 08.00 samt hver helg. Dette førte til at jordmødre hver dag måtte planlegge ta stilling til om kvinnene kom til å føde før stengetid, og jordmødrene ble gående og flytte fødende mellom de to avdelingene.

Det er forresten første gang jeg har hørt om nattestengt fødeavdeling!

Tillitsvalgte og jordmødrene ved St. Olav gjorde en fantastisk jobb for å få omgjort beslutningen. De sto på, ga seg aldri, når en tillitsvalgt var utslitt sto neste klar. Langsomt men sikkert fikk de snudd prosessen og nå åpnes igjen begge avdelingene for fødende – natt som dag! Jeg er stolt av våre medlemmer i Trondheim – på samme måte som jeg er stolt over den jobben medlemmene våre på Kongsberg gjorde for å bevare avdelingen der!

I 2008, må vi, som aldri før ha fokus på fødekvinnen og hegne om den normale fødselen. Ha tillit mer enn noen gang til det språket våre formødre la grunnlag for. Normale og naturlige fødsler er blitt salderingsposter. Koster det for mye å gi kvinner i Norge en til en omsorg de få gangene i livet man gir liv? Når markedsøkonomien priser ut jordmors kunnskap og interesse for faget, da har vi tapt. Tiden er nå kommet for å løfte frem og synliggjøre og være stolt av de som fremskaffer ny kunnskap om disse viktige tema. Det er derfor svært gledelig at vi har fødeavdelinger som Storken i Bergen, hvor 25 prosent av kvinnene føder og at vi her i Oslo har både ABC og FødeRiket. Diskusjonen om den normale fødselen må løftes frem på arbeidsplasser som en viktig motvekt til biomedisin og markedsøkonomiens språk. I dag organiseres og planlegges fødselshjelpen i alt for stor grad for de 20-30 prosent hvor en kan forvente komplikasjoner. Jeg vil påstå at for de aller fleste friske fødende i Norge i dag ville de fått en bedre fødselsopplevelse og hatt det minst like bra på en lavrisiko, lavkostnadsavdeling. Hovedtilbudet og mesteparten av ressursene i fødselsomsorgen organiseres og innrettes mot 20-30 prosent av brukernes behov. Da blir det for meg et paradoks når en del hevder at for mange ressurser går til de friske fødende!

På mange måter kan en si at DNJ dessverre må kjempe for de samme sakene i dag som vi gjorde for 100 år siden.

Jensine reddet mor og barn etter sin strabasiøse tur. Jakob, het den lille gutten som Jensine hjalp til verden i 1886. Som ungdom flyttet han til Ålesund. Som ungdommer flest ville han hjem til jul.

Ett år var isen på Tafjorden så tykk at båten ikke kom fram. Det var julaften og han ville hjem. Det var bare en løsning på problemet, han ble med båten videre til Norddal. Her fikk han låne et par ski og startet den strabasiøse turen. Det var et vågestykke å gå der alene, men hadde jordmora greid det, måtte han – som var ung og i god form - også greie det. Klokka fire natt til første juledag sto han på dørhella, sliten, trøtt og sulten. Han var kommet hjem – og han kunne slappe av (ingen fødekvinne som skulle ha hjelp). Mange år senere ble han spurt om han ikke var redd alene der oppe i fjellet midt på vinteren. Nei, sa han, jeg var i god form, jeg hadde ett mål, tenkte på de som ventet på meg, og som jeg ville hjem til. Det var godt føre, stjerneklart, måneskinn – og jeg var vant til å ferdes i fjellet og - ”Da jeg sto på dørhella, følte jeg at jeg hadde gjort bot for jordmora”.

Etter 100 års kamp for å bedre jordmødrenes lønns og arbeidsforhold og for å bedre forholdene for fødende, er det grunn til å spørre, når skal myndighetene gjøre bot for vårt arbeid?

Med dette spørsmålet er Dnj 44 landsmøte i foreningens 100 årige historie i gang. Jordmorhender skal hvile nå, det skal diskuteres, og vi skal forme foreningens politiske program for de nærmeste årene. Det kan vi gjøre i trygg forvisning om at DNJ er større og sterkere enn noen gang. Historiene fra våre forgjengere er med oss. Sammen skal vi kjempe videre for bedre arbeidsbetingelser, bedre lønn og bedre forhold for gravide og fødende.

Norge trenger fortsatt jordmødre!

Nr. 7-2008