Jeg sitter og ser på partogrammet fra fødselen til vår sønn den 3. mars 2006. Det ser så greit ut. Kun tre timer er påskrevet – fra klokka 23 til 0145. Ingen kan vel ane at dette ble starten på den tøffeste fødselen til ei trebarnsmor?

Vannet gikk 1. mars klokka 2330. Vi hadde akkurat lagt oss. Terminen var 4. mars. Jeg hadde ikke født før termin tidligere så jeg trodde jeg hadde god tid. Barnet hadde turnet i alle leier – hode, sete, en tur innom tverrleie. Forliggende del var ikke festet, så det ble en tur på båre ut i snøen, ned en bratt bakke og inn i ambulansen. Det var stjerneklart og ganske fint egentlig. Men jeg kjente at jeg skalv og at det reiv nedentil. Jeg grudde meg, kjente jeg forbauset.. Forrige fødsel hadde gått så fint. Min obstetriske journal inneholdt ikke bare fryd og gammen så jeg kjente den historia på kroppen. Sengeleie, blødning og infeksjon − jeg var mentalt sliten.

Jeg ble møtt av hyggelige kolleger på fødeavdelingen som raskt konstaterte hodeleie, vannavgang, forliggende del i bekkeninngangen. Jeg fikk gå på toalettet. Kontraksjonene var dabbet av, så vi la oss til å sove. Jeg kjente hendene til barnet bak symfysen, det var en livlig krabat. Uregelmessige kontraksjoner plaget meg denne natten, så min mann sov best.

Dagen kom, vaktskifte, en ny plan ble lagt. Vi antok han lå i andre occiput posterior, så jeg skulle prøve ulike stillinger for å hjelpe på rotasjonene. Kne-hode-stilling ble prøvd uten videre hell. Så forsøkte vi venstre sideleie, høyre sideleie, pute under baken. Hodet sto like høyt, men fosterlyden flyttet seg, og han begynte å dreie mot venstre. Kontraksjonene kom og gikk med 10-15 min mellomrom. Slik holdt vi på i noen timer. Det rant rikelig med fostervann. Jeg visste det lå et myom på uterus fremre, nedre vegg, bak symfysen et sted. Når jeg sto på firfot, økte symfysesmertene som jeg hadde vært plaget med i svangerskapet. I sideleie slapp disse plagene noe, det kjentes som om trykket lettet på symfyseområdet. Jeg hadde vært spent på om barnet ville klare å komme forbi myomet, om det ville være i veien da det lå så nært utgangen. Men legen hadde snakket om at slike myomer strekker seg og flates ut noe etter hvert som livmora strekker seg i svangerskapet, så jeg var beroliget.

Seinvakta kom, og ny slagplan ble lagt. Til tross for kontraksjoner var det ingen åpning. Cervix var nesten avflatet. Akupunktur ble satt Co4 – Le3. Det ble snakk om at jeg skulle dra hjem, men fordi vår datter på 5 hadde 40 grader i feber og jeg vannavgang, slo de det fra seg. Infeksjonsfaren var for stor. Nå skulle jeg opp og gå. Jeg kjente at det verket i kroppen etter mange timer med mastak. Enda sto barnet i skråvidden, hodet trykte dårlig på
cervix.
Vi gikk litt motløse ut på stua. Måtte jeg på drypp denne gangen? Dette hadde jeg ikke lyst til. Hvorfor gikk ikke barnet ned? Jentene våre hadde gått ned i bekkenet i svangerskapet allerede. Vi fant en prekestol ute i gangen, kapret den og gikk tilbake til fødestua. Ny data var montert opp på veggen og min mann begynte å lete etter ferieturer i Tyrkia på Internett, mens jeg hang trett over min nyvunne venn.

Da, mens min mann surfet på nettet, kom den første ordentlige ria! Oj, var det sånn det var! Nå var jeg lettet, endelig håp om å bli ferdig. Jordmora undersøkte meg. Ingen åpning, hodet var ved spina.

Samme for meg, jeg kjente at dette var rier og at det endelig trykte nedover slik det skulle. Jeg dro til meg lystgassen ettersom riene ble lengre og lengre. Klokken 24 ble en epidural satt da jeg ikke hadde opplevd en styrtfødsel før og ble helt satt ut av de sterke smertene. Klokka 01.45 var han ute etter toppen tre pressrier. Så fort hadde jeg aldri født før i den aktive delen av fødselen – maks tre timer. Han kom i occiput anterior, og vi antok at han hadde gjort en lang rotasjon den dagen siden det hadde tatt så lang tid før riene ble effektive. Uterus var sliten, placenta måtte ut manuelt. Det ble blødning på 1500 ml. Jeg hadde opplevd det før og var trygg på at jeg ble tatt hånd om.

På barsel pratet vi om at store myomer på fremre vegg kan forårsake blant annet flere sjeldne leier, eventuelt gjøre det vanskelig for barnet å bevege seg ned i bekkenet. Det er slitsomt, men for meg som jordmor, var det en nyttig erfaring hvordan kvinner i latensfasen også kan behøve oppfølging av helsepersonell. Det er betryggende, når man har vondt, at noen kan forklare hvorfor barnet av og til bruker lengre tid på å finne veien ned i bekkenet, og at dette er normalvarianter – selv om det er noe mer krevende. Cervix åpner seg også senere på grunn av dårlig kontakt med forliggende del. Latensfasen er en del av fødselen. De fleste vil kunne være hjemme i denne fasen, mens enkelte kan behøve litt bedre tilsyn. Det handler om å se mangfoldet, ha en åpen dialog og oppdage avvikende leier og situasjoner.