Gangen i tariffoppgjøret
De fleste organisasjoner har et langsiktig perspektiv på sitt arbeide med lønn- og arbeidsvilkår og det kan derfor være vanskelig å fastslå når et oppgjør virkelig begynner.
De fleste tariffavtaler er to-årige. Det innebærer at hvert annet år er det hovedtariffoppgjør som etterfølges av et mellomoppgjør. I hovedtariffoppgjøret kan hele avtaleverket stå til forhandling, mens mellomoppgjørene stort sett dreier seg om lønn. Hovedtariffavtalene må normalt sies opp av en av partene og partene har konflikt rett på oppgjøret. I forbindelse med hovedtariffoppgjøret avtales også eventuell rett til forhandlinger i mellomåret og noen enkeltheter som skal gjelde for mellomoppgjøret. Dette varierer noe fra år til år og fra tariffområde til tariffområde. Mange særavtaler er knyttet opp til tariffavtalene og har varighet som følger disse, andre må sies opp for reforhandling ellers blir de prolongert.I år har vi et mellomoppgjør.
Teknisk beregningsutvalg (TBU)
Normalt vil tariffoppgjøret begynne med at partene i arbeidslivet, representanter fra arbeidsgiver og arbeidstaker siden, setter seg ned for å bli enige om tallene. Deres arbeide blir til den berømte TBU-rapporten som danner grunnlag for oppgjørene hvert år. Det forutsettes at partene blir enige. TBU står for, teknisk beregningsutvalg. Her fremgår resultatet av fjordårets lønnsoppgjør, inflasjon, prisvekst, overheng, glidning privat sektors konkurranseevne, renteutvikling og mye mer som er av avgjørende betydning og ligger til grunn for lønnsoppgjøret.
Tallene fra TBU:
Årslønnsvekten 2006 er anslått til 4,1 %.
Overhenget til 2007 er anslått til 1 ¾ %.
Konsumprisindeksen økte med 2,3 % i snitt fra 2005 til 2006.
Prisveksten fra 2006-2007 er anslått til 0-1 %.
Link til TBU-rapporten ligger på DNJs hjemmeside. Der finner du flere tall av interesse for lønnsoppgjøret.
Frontfaget
Deretter begynner oppgjøret i privat sektor, LO-NHO. Det er konkurranseutsatt sektor som gjennomfører sitt oppgjør først og som legger føringer på bla rammen av de oppgjør som kommer etter. I privat, konkurranseutsatt sektor begynner en med frontfaget, det vil si Norsk Industri på arbeidsgiversiden og Fellesforbundet på arbeidstakersiden. Det er mange områder som konkurrerer om å få være frontfag og derved det overenskomstområdet som setter disse rammene, men det er tradisjon for at Fellesforbundet og nå Norsk Industri går først. Så følger resten av LO-NHO området etter.
Staten
I offentlig sektor går alltid staten først og setter ytterligere rammer for oppgjørene i kommunesektoren(KS) og i NAVO. Når staten er ferdigforhandlet kommer KS og NAVO etter.
NAVO og KS
Disse tariffområdene har privat sektor samt staten som premissleverandører til forhandlingene. Ikke formelt sett, men reelt sett. Når vi sier at lokaleforhandlinger i NAVO ikke skal ha avtalte rammer eller føringer er det altså en sannhet med modifikasjoner.
Lokale forhandlinger
Deretter går de lokale forhandlingene. Enkelte kommuner ser i år til å gå før KS sentralt er ferdig. Dette byr på problemer, da det er vanskelig å vurdere hva en skal kreve/gi i disse forhandlingene. Risikoen er at en krever for lite, da tallene fra privat og stat ikke foreligger enda og derved sammenlignbar lønnsvekst for andre arbeidstakere ikke foreligger.
