Av Mari Solerød

- Du blir ikke rik på penger av å jobbe for nødhjelpsorganisasjonene, men du blir rik på opplevelser og lærer mye om deg selv, sier Kristin entusiastisk.
Hun har vært ute på tre oppdrag hittil, på Sri Lanka, i Zambia og i Kashmir.
- Jeg har fått en mer helhetlig forståelse av faget mitt og fått drive hele spekteret av kvinnehelsetemaer.

Hjelp til selvhjelp
De beste prosjektene gjør folk i stand til å klare seg selv. Derfor er forebyggende arbeid i form av undervisning, veiledning og holdningsskapende arbeid en viktig del av arbeidet til jordmødre som jobber for Leger Uten Grenser (MSF).
- På Sri-Lanka reiste jeg mye rundt til helsestasjoner. Ved å oppgradere kunnskapen til lokale jordmødre, ble de bedre i stand til å håndtere svangerskapsomsorgen og kompliserte fødsler. Etter fødselen ble kvinnene vanligvis på sykehuset i ett døgn, men noen lenger dersom fødselen hadde vært komplisert. Barseltiden var en god anledning til å ta opp spørsmål om familieplanlegging, forteller hun.
Kristin opplevde også å bli kvitt noen illusjoner underveis.
- Det var vanskelig for meg å se hvordan de lokale jordmødrene møter kvinnene. De kunne være ganske røffe med dem, noe jeg syntes var kjempevanskelig! Jeg sa hva jeg mente om det ganske tidlig i mitt første oppdrag på Sir Lanka. Det angret jeg på i ettertid. De fødende hadde jo en forventning om å bli styrt av jordmor. Så kvinnene ble ikke takknemlige for å få mulighet til å stole på sin egen kropp og kompetanse slik jeg hadde trodd.

Rett fra Libanon
Jordmor og bistandskoordinator Synne Holan har lang erfaring med bistandsarbeid. Siden 1983 har hun arbeidet deltid mange steder i verden. Da krigen brøt ut i Libanon i sommer, var hun allerede i Jerusalem for å delta i et helseteam som skulle inn i Gaza. Hun snudde der og dro opp til Beirut og Saida i stedet. Hun jobbet i hovedsak ikke som jordmor i Libanon, men som koordinator av hjelpearbeidet for organisasjonen NORWAC. Men hun deltok i hjelpearbeidet for flyktningene som kom til Saida og snakket med mange gravide.
- Det er (dette er skrevet mens det fortsatt er væpnet konflikt mellom Israel og Libanon, red.anm.) en vanskelig tid for alle i Libanon, men det er spesielle forhold for de gravide. Som gravid skal du kunne glede deg og ta ekstra godt vare på deg selv. I stedet må kvinnene flykte over hals og hode, uten å få mer med seg enn det de har i hendene i farten. Hver natt faller bombene, husene knuses, mennesker skades og dør. Sør-Libanon er nesten tømt for folk. De fleste gravide har nok kommet seg ut og vil få føde på sykehus, slik det er vanlig i Libanon. Men gravide med komplikasjoner som krever spesiell oppfølging, som høyt blodtrykk, truende eklampsi eller diabetes får neppe den oppfølgingen de skal ha, sier hun.

Tøft i Darfur
Jordmor Marit Stene Severinsen ble ferdig utdannet jordmor i januar. Når Leger Uten Grenser likevel sendte henne ut på oppdrag til Darfur rett etterpå var det fordi hun allerede hadde jobbet for dem tidligere, men da som sykepleier.
- Det første oppdraget mitt var i Angola, der jeg var i seks måneder. Jeg jobbet i team med ei belgisk jordmor. Det var nok samarbeidet med henne, i tillegg til at jeg så det enorme behovet for jordmødre, som førte til at jeg bestemte meg for å utdanne meg til jordmor, sier Marit.
- Det siste oppdraget mitt, som jeg nettopp er kommet hjem fra, var i Darfur. Der var jeg i fem måneder. Kvinnene i Darfur har på mange måter en vanskelig situasjon. Vi hadde et program som ga medisinsk hjelp til de mange kvinnene som var blitt utsatt for voldtekt. I det området der jeg jobbet, var dessuten andelen omskårne kvinner så høy som 85 prosent. De fleste hadde omskjæringstype I. Men vi hadde også kvinner med type III, infubulering. De trengte hjelp i forbindelse med forløsningen. Mye av jobben som jordmor gikk ut på daglig undervisning av de lokale fødselshjelperne. Jeg hadde også et veldig positivt samarbeid med den lokale kvinneforeningen som jeg møtte en gang i måneden. Vi snakket blant annet om omskjæring, fødsler, prevensjon og ernæring.

Store utfordringer
I noen tilfeller kan helsepersonell bli sendt til områder der det ikke har vært bistandsprosjekter før. Det opplevde Yvonne Røskeland da hun reiste med den amerikanske organisasjonen International Medical Core til et sykehus i Kabul i Afghanistan sommeren 2003.
- Jeg var eneste jordmor. Føde- og barneavdelingen skulle være mitt ansvar. Førsteinntrykket av fødeavdelingen var marerittaktig. Lukten var så ille at det er vanskelig å forestille seg det. Midt på gulvet var det en haug med morkaker, søppel, avføring, sprøyter og blod. Alle tenkelige kroppsvæsker var samlet der. Avfallsforbrenneren var i ustand. De hadde ikke råd til å holde den i drift. Doen fungerte ikke og vannet kom rett ut av veggen. Hansker var det ingen som brukte. Selv om de fikk, brukte de dem ikke. De var ikke vant til det. Min første tanke var ”Hvor skal jeg begynne?”. Det første jeg gjorde var å prøve å få de ansatte til å vaske hendene. Jeg kuttet opp vannflasker, hang dem opp på veggen og ba folk legge brukte nåler i dem. Jeg lagde søppelkasser og jobbet med å lage rene steder der kvinnene skulle føde. Den prosessen tok fire uker, forteller Yvonne.
Hun forteller også om jenter på 16 som så ut som om de var 30. Og om at det kunne ta flere timer før de kunne gjøre keisersnitt.
- Først måtte vi finne fødekvinnens ektemann, for at han skulle gi tillatelse til inngrepet og skaffe til veie det nødvendige utstyret og bedøvelse. Det var veldig frustrerende.

Hvem bør dra?
Synne Holan er klar i sin oppfatning av hvem som bør dra ut på oppdrag for hjelpeorganisasjoner.
- Man må være faglig sterk og trygg. Det er viktig å kunne jobbe uten det tekniske utstyret som en blir vant til i Norge. Ved å reise til krigsområder blir en selv utsatt for krigens farer, samtidig som en skal være til hjelp for andre. Derfor må man ikke reise ut for å flykte fra egne problemer. De som reiser ut bør være trygge og fornøyde med seg selv. I tillegg er det lurt å ha realistiske forventninger til hvordan en skal bli tatt imot. Mange steder er folk vant til å få hjelp utenfra. De er ikke ukritiske til hva du tilbyr dem. Merker de at du er interessert, har lyst til å bli kjent med dem, ønsker å lære språket deres, er sjansen større for vellykkede møter. sier hun, og får støtte av kollega Kristin Næss-Andresen.
- De som vurderer å reise ut bør spørre seg selv om de er klare for en stor endring. Å være ute på oppdrag er et så annerledes liv på alle måter enn det vi lever her. Du er sjelden alene, har ingen fast arbeidstid, og jobber mye. Det er begrenset med frikvelder. I tillegg er ofte prosjektet i et konfliktområdet som gjør det nødvendig med strenge sikkerhetstiltak. Læringskurven er utrolig bratt. Så det er viktig å være nysgjerrig, modig og vel forberedt, avslutter Kristin, som selv reiste ut for fire år siden, etter å ha sett en annonse Leger Uten Grenser hadde satt inn i Tidsskrift for Jordmødre. Hun ringte dem en fredag, var på intervju mandagen etter og reiste ut tre uker etterpå. Hva venter DU på?