Av Mari Solerød

Mange steder i landet er avstandene lange og kommunen har kuttet i følgetjenesten. Der ender jordmødre opp i en situasjon hvor de må velge mellom å holde sitt jordmorløfte om å stille opp for fødekvinner eller å stå på sine krav om verdige arbeidsforhold. Et godt eksempel er Solveig Ødemark i Rissa kommune. Hun får 5000 kroner i året for å ha en kommunalt innkjøpt mobil med seg dag og natt året rundt. Dette kalles ikke beredskap, men er en billig løsning på dilemmaet til Solveig når hun ønsker å fremstå som troverdig overfor de gravide: Hvordan kan hun ellers hevde at de gravide er trygge dersom de skulle komme til å føde når hun som jordmor ikke har vakt? I praksis innebærer bruken av denne telefonen at Solveig stiller opp når det er akutt behov for henne, selv om hun ikke er på vakt eller har beredskap. Da hun en lørdagskveld tidligere i høst sto på kjøkkenet og forberedte feiringen av sin egen femtiårsdag, ringte beredskapstelefonen. Det var en fødekvinne med epilepsi som Solveig visste kunne komme til å føde rakst. Selv om hun ikke var på vakt eller hadde beredskap, måtte hun la selskap være selskap, kaste seg i bilen og akkurat nå frem til å bistå ved den uplanlagte hjemmefødselen. Det hører med til historien at ettersom Solveig jobber i 60 prosents stilling, har hun i følge kommunen ikke rett til mer enn 60 prosent av den årlige godtgjørelsen på 5000 kroner. Solveig er en av mange jordmødre som er i en slik situasjon.

Valgfrihet
De statlige retningslinjene for svangerskapsomsorgen fastslår gravides rett til å velge om de vil gå til kontroll hos jordmor eller fastlegen sin. Dette gjelder også den viktige førstegangskontrollen. Det er primærhelsetjenesten som har plikt til å informere gravide om dette. Ansvaret for at denne informasjonen når brukerne ligger hos rådmennene. Men uansett hvor godt det informeres, er jordmordekningen i mange kommuner så dårlig at de gravide ikke kan velge å gå til jordmor. Det finnes ikke nok jordmødre. Dermed er fastlegen eneste alternativ. Dette gjelder ikke bare distriktene. I Trondheim skal 7,2 jordmødre kunne ta seg av 3000 gravide. I Bergen har alle bydelene stor pågang av gravide som ønsker jordmoroppfølging. Resultatet er at mange gravide må vente lenge på å få time, og får kun få møter med jordmor når det er deres tur. I mange tilfeller er det bare førstegangsfødende som får jordmoroppfølging. Situasjonen i Oslo er ikke bedre. Her vet vi positivt at etterspørselen ikke regulerer kommunens ansettelse av jordmødre. Når kommunejordmødrene rapporterer om at de ikke har kapasitet til å følge opp alle de kvinnene som ønsker å gå til kontroll hos jordmor, blir de bedt om å henvise til fastlegen.

Priser
Det koster kr 125,- å gå til en allmennlege. Men mange leger er spesialister i allemennmedisin og kan da kreve en takst på kr 150,-. For svangerskapskontroller hever legene i tillegg en takst på enten kr 125,- eller kr 70,-. Kostnader forbundet med prøvetaking kommer i tillegg.
Det koster kr 116,- å gå til jordmor. Jordmor kan kan dobbelt takst for en times førstegangskontroll. Hun kan også ta et tillegg for prøver.
Inntekten fra jordmødrenes svangerskapskontroller går rett i bydelskassa, mens legenes inntekt går i legenes egne lommer. Legene må selv betale lønnen til hjelpepersonellet sitt.

Kommunejordmoroppgaver
Kommunejordmødre har ofte andre oppgaver som å jobbe på helsestasjonen for unge, hjemmebesøk i barseltiden, ultralyd, trening/svømming, følgetjeneste mm. Dette finnes det ikke takster for. I tillegg skal de kunne sette av tid til å samarbeid på tvers av profesjonene. For mange er det på urealistisk å kunne dekke alle disse funksjonene.