Av jordmor og høgskolelektor Mari Hagtvedt

På DNJs fagdag i januar i år stilte Marit Heiberg det betimelige spørsmålet; faglig oppdatering - kun for spesielt interesserte? Når jeg sier betimelige er det fordi spørsmålet både er relevant og kanskje spesielt viktig akkurat nå. Spørsmålet reiser to problemstillinger;
faglig oppdatering, hva innebærer det? Og hvem angår dette?

I Norge stilles det ikke formelle krav til jordmødre om etterutdanning eller til dokumentert kompetanseheving etter endt utdanning, men vi forventer at jordmor holder seg faglig oppdatert ved å ha både kjennskap til, og kunnskap om ”best practise” eller kunnskapsbasert praksis. Jordmødre kan altså ikke alene basere sin praksis på tradisjon eller erfaringsbasert kunnskap. Krav til evidensebasert kunnskap betyr at jordmødre både skal kunne finne og lese kunnskap som er forsket frem. Dette stiller nye krav til den praktiserende jordmor, og er ikke noe som kan overlates til legene, til utdanningsinstitusjoner eller til de spesielt interesserte. Som arbeidstakere er jordmødre i lovs form forpliktet til å holde seg oppdatert.

Faglig oppdatering eller kompetanseheving kan skje på mange måter og på flere nivåer. Det uttrykkes stadig ønsker om flere forskende jordmødre og jordmødre med høgere akademisk utdanning. Innenfor universitets- og høgskolesystemet finnes flere muligheter for jordmor til å oppnå både mastergrad og PhD-grad. Av annen formell, mer fagspesifikk utdanning finnes ultralyd- og akupunkturutdanninger og utdanning innenfor kommunikasjon og veiledning, for å nevne noe. Med faglig oppdatering tenker vi vanligvis ikke på formelle etter– og videreutdanninger, men kompetanseutvikling ved å holde sin kunnskap ved like og holde seg à jour med tilfanget av relevant og nødvendig kunnskap. Vårt fag er i likhet med andre fag i stadig utvikling og kompleksiteten øker. Dette krever både oppdatering og kompetanseheving. Med avansert informasjonsteknologi og det enorme tilfanget av informasjon og kunnskap, er læring og utvikling en prosess som aldri tar slutt. Studenter i dag lærer i større grad hvordan de skal lære, ut fra tanken om at kunnskapstilegning er et livslangt prosjekt.

Jeg nevnte innledningsvis at spørsmålet er spesielt viktig akkurat nå. Noen hevder vi står ved et veiskille innenfor fødselsomsorgen. Vi har et stortingsvedtak om en desentralisert og differensiert fødselsomsorg, vi har fått nye retningslinjer for svangerskapsomsorgen og vi ønsker et arbeidsfelt som omhandler kvinnelivet i flere livsfaser. Omleggingene innenfor fødselsomsorgen har medført diskusjoner om oppgaver og ansvarsfordeling, spesielt mellom leger og jordmødre. Dette får implikasjoner for jordmors hverdag. Både som autonome yrkesutøvere og samarbeidspartnere skal jordmødre befeste sin posisjon. Da er det bekymringsfullt å høre at yrkesgruppen ikke holder mål faglig sett, en uttalelse som har kommet fra både brukere og politisk hold. Det er også bekymringsfullt å høre at jordmødre stadig blir mindre selvstendige og i økende grad finner seg til rette i assistentroller, også i forhold til oppgaver jordmødre skal ha kompetanse til å ta selvstendig ansvar for.

Hva er grunnen til dette? Er det mangel på kunnskap? Og, hvorfor er ikke jordmorstemmen mer hørbar?

Marit Heiberg påpekte i sitt foredrag at det er et arbeidsgiveransvar å sørge for, og gi mulighet for faglig oppdatering og utvikling. Dette er nedfelt i lov. Som arbeidstakere etterlyser vi muligheter for kurs og annet ”påfyll”, men i hvilken grad tar vi skjeen i egen hånd og bidrar til å heve både egen og kollegaers kompetanse? Hvor ofte stiller vi oss selv spørsmålet om hvorfor vi gjør eller sier så eller slik? Eller kanskje enda viktigere: Hva er det som gjør at jeg tenker det jeg tenker? Hva er den gode faglige begrunnelsen for det jeg gjør? Eller enda mer utfordrende: Tør vi stille vår kollega de samme spørsmålene - som et utgangspunkt eller mulighet for en konstruktiv og god faglig debatt. Og videre: Hvor er jordmora som klart og tydelig tar til orde for, og fremmer jordmorfaglig tenkning og kunnskap?

Jeg vet selvfølgelig at dere finnes - men er det mange nok? Jeg vet selvfølgelig også at de faglige diskusjonene og refleksjonene pågår - men i tilstrekkelig grad?

Jeg tror det er på tide å etterlyse det faglige engasjementet og synliggjøringen av den jordmorfaglige kunnskapen i offentlig sammenheng, men også i hverdagen. Vi trenger ikke en gang å krysse profesjonsgrensene, det er mer enn nok å ta tak i innenfor eget fagområde.

For å få til et reelt kunnskapsmessig løft, må det innsats til, og kanskje nytenkning på flere områder. Jeg tror vi bør vurdere om vi også i Norge skal kreve dokumentasjon av oppdatert kunnskap og kompetanse for at jordmødre skal beholde sin autorisasjon. Kanskje bør vi tilbake til etterutdanningskursene som jordmorskolene og jordmorforeningen arrangerte, og som alle ble invitert til etter et visst antall år. Eller kanskje bør jordmødre pålegges dette?

Jeg tror også det bør legges press på arbeidsgivere til å få satt kompetanseheving på dagsorden, både med tanke på tilrettelegging men også som et helt nødvendig og selvfølgelig krav. Men det aller viktigste er kanskje at hver og en ser sitt personlige ansvar for å oppdatere egen fagkunnskap, og ser nytten og tilfredsstillelsen ved å være kunnskapsrik og kunne omsette og bruke kunnskapen i praksis. Jordmødre bør benytte seg av kursmuligheter og faglige arrangementer på skolene, på arbeidsplassen, i fagforeninger og tilbud fra brukerorganisasjoner etc. Det er også en god ide å lytte til jordmorstudentene, til deres kritiske og analytiske spørsmål. Det kan kanskje også være en ide å etablere studiesirkler eller lesegrupper. Å lese fagstoff er utviklende og kan være en kilde til å utvide sin horisont på linje med skjønnlitterære diskusjoner. Men først av alt må man stille seg selv spørsmål til egen praksis. Jordmødre kan bli flinkere i sitt fag og i hvert fall flinkere til å interessere seg og engasjere seg.

Vi står ved et veiskille innenfor fødselsomsorgen og vi står kanskje ved et veiskille for femtidens jordmor. Hvilken posisjon skal hun ha i samfunnet, hva ønsker brukerne av oss og hvilken rolle skal hun ha innenfor det hierarkiske sykehussystemet? Hva vil vi med faget vårt og hva slags jordmortjeneste mener vi er det beste for brukerne? Dette er viktige og alvorlige spørsmål som ikke kan legges i hendene på noen få ildsjeler eller la den avgjøres av ”tilfeldig” folkevalgte. Vær selv den viktige premissleverandøren. Vi har hørt det før, kunnskap er makt! Bare gjennom faglig dyktighet og etisk ansvarlighet kan vi fremstå som en etterspurt og uerstattelig yrkesgruppe. Det er bare å begynne: God lesing og lykke til med meningsutvekslingen.