TEKST: Heming Gujord

Replikkvekslingen over er vanskelig å glemme. Aldri har jeg følt meg mer ekskludert fra en verden jeg fremdeles hadde til gode å kjenne. Vi skulle bli foreldre for første gang og hadde reist litt for tidlig inn til sykehuset. Før vi ble sendt hjem igjen, rakk vi å veksle ord både den ene og den andre veien. Sant å si var jeg ikke overbevist om at jeg hadde så mye å bidra med under fødselen. Så kommer det altså en sykepleier og forteller – med meg som taus tilhører – at jeg heller ikke har noe å bidra med etter fødselen. Dette var en mistillitserklæring jeg knapt nok trengte, og timingen var særdeles dårlig.

Men det var ikke jeg som var hovedperson denne dagen, så kjønnskampen fikk vente til et seinere tidspunkt. Og da fødselen endelig kom i gang, fant jeg min naturlige plass i arbeidsfellesskapet. Det var da heller ikke teamet på fødestua som stilte spørsmål omkring min omsorgsevne, selv om det aldri var tvil om at jeg i denne sammenhengen representerte det annet kjønn. Jordmødre og barnepleiere kan nok avløse hverandre etter hvert som timene går. Men den fødende mor kan ikke stemple ut, og da er det faktisk greit at det finnes en stayer til på fødestua. Om jeg var i tvil før fødselen, så var jeg sikker i min sak etterpå. Jeg hadde faktisk noe å bidra med, og det kjennes riktig å ha vært til stede i selve fødselsøyeblikket.

Fødestua er ei smie for genspleising. Der skapes bindinger som er langt sterkere enn de forslitte hymens lenker. I barnet kjeder kromosomene våre seg sammen og danner både biologiske og emosjonelle bånd. Dette er ”The ties that bind”, som Bruce Springsteen synger om. Om vi gikk inn på fødestua én og én, så kom vi i hvert fall ut igjen sammen, med barnet mellom oss. Ryktet om kjernefamiliens død er sterkt overdrevet. Og mannen er vel i stand til å lage middag til sin ammende kvinne etter hjemkomsten. Det skulle så visst bare mangle.

Foreldreskapets lenker
Lenker binder og holder nede. I sitt kjente manifest skriver Karl Marx om arbeiderklassen som har en hel verden å vinne og bare sine lenker å miste. Men lenkene kan også binde mennesker sammen i solidariske bånd, i samfunnet så vel som i familien. Når lenkene løsner, kan resultatet bli desintegrasjon og uhemmet individualisme. Vi aner tegningen, både i vårt eget oljenorge, i USA og ikke minst i turbokapitalismens Russland.

Hver for seg kan både kvinne og mann drømme om sin egen frihet. Men i foreldrerollen er vi bundet sammen, til barnet og til hverandre. Når du seint om kvelden kjører til legevakta med et sykt barn i bilen, da vet du at du ikke er fri, og at du heller ikke ønsker å være det. For mor har det vært slik i alle kulturer og til alle tider. Det er først moderne prevensjonsteknologi som har gitt henne et reelt valg om å unnslippe sin biologiske bestemmelse. Kulturen har vunnet over naturen, og det er en seier som er henne vel unt. Mannen har for sin del sluppet billig unna. Han har vært fri – i det minste tilsynelatende fri – også i foreldreskapet. Men da Nora forlot dukkehjemmet, ble Helmer sittende tilbake, med regninger, forpliktelser og barn å forsørge. Hennes frigjøring kom til å binde ham til hjemmet. Her ligger dukkehjemmets store utfordring og paradoks. Ibsen gir ingen løsning på hvordan kvinne og mann, mor og far, kan være frie sammen. Friheten har en omkostning, og den overlates til den andre. Dette har blitt praktisert av menn til alle tider. I den forstand handler Nora som en mann, og handlingen må vurderes deretter.

Er det ikke avslørende at barna aldri trer fram som individer i Ibsens verden? De er bare ”Helmers tre små børn”, som det heter i rollefortegnelsen. Ibsens feirede individualisme omfatter bare det myndige, voksne subjektet. Barna hører til kulissene, til og med i dukkehjemmet. Det merkes at Ibsen skrev sine samfunnsdramaer før Ellen Key proklamerte 1900-tallet som barnets århundre. Derfor er det så lett for Nora å stikke av.

Nora er heltinne for feminister av alle kjønn og legninger. Helmer derimot er en sørgelig skikkelse. Mannen kan ikke heie på Helmer, slik kvinnen har heiet på Nora. Da ender han bare selv opp som en dott med psykopatiske tilbøyeligheter. Men Ibsens samfunnsdrama har en løsning som den aristokratiske forfatteren selv ikke var i stand til å se. Helmer må komme seg hjem til Nora før hun forsvinner ut dørene. Frivillig må han ta noen av hennes plikter og bånd på seg. Hun blir ikke fri av den grunn, men hun blir mindre bundet. Han må derimot gi avkall på sin frihet. Det er da ikke annet enn rett og rimelig dette, at foreldreskapet må være like forpliktende for ham som for henne. Er man ikke villig til å gi avkall på friheten, får man heller velge foreldreskapet vekk. I vår del av verden er det et legitimt valg. Det er et sant framskritt.

Trangt i skapet
I foreldreskapet er det trangt om plassen. Skal far komme hjem, må han ønskes velkommen og slippe til. Da kan ikke mor lukke døra, som om foreldreskapet skulle være hennes naturlige revir. Biologi er makt, og i foreldreskapet er kvinnen det sterke kjønn. Det er hun som setter barnet til verden, og det er hun som ammer. Men hvor går grensen mellom naturens viselige orden på den ene siden, og framsynt kulturell pragmatisme på den andre? Er mors- og farsrollen definert én gang for alle, som ledd i naturens store spill, eller er det snakk om kulturelle konvensjoner som binder mor og kaster far ut i friheten?

Biologiske argumenter blir både brukt – og misbrukt – i proteksjonisme for moderskapet. Men det å vise til naturens orden, slik Gro Nylander har for vane å gjøre, kan fort bli et tveegget sverd for moderne kvinner. Forestillingen om naturens orden er en form for naturfundamentalisme som i andre sammenhenger har vist seg å ha farlige konsekvenser. Når de biologiske disposisjonene blir til argumenter for sosiale roller, ligger sosialdarwinismen snublende nær. Mannen verken føder eller ammer, og så langt er vi enige. Men Nylander gjør også kvinnenes lyse stemmer til argument for deres medfødte omsorgsevne, for å nevne bare ett av et utall mulige eksempler. Når mannen vil hjem, står Nylander og stenger døra som naturens eget talerør. Da er det ikke enkelt å komme forbi.

Dette er ikke bare ekskluderende. Forstått som sosialdarwinisme er det også litt guffent. På sykehuset har jeg selv erfart hvor ekskluderende biologien kan være, da jeg ble avskrevet som omsorgsperson fordi jeg var mann. Så dypt kan altså naturfundamentalismen stikke, selv om eksemplet neppe er representativt. Er dette prisen vi nå må betale, etter århundrer med patriarkat og kvinneundertrykking? Naturfundamentalismen må bekjempes med alle midler og erstattes av pragmatiske løsninger, så far kan komme hjem og mor kan komme ut. Da blir det også bedre plass i foreldreskapet. Her må utlufting til.