TEKST: Mari Solerød

Noen av dagens kvinner ønsker å føde ved et planlagt keisersnitt fordi de føler det vil gi dem mer kontroll over fødselen. Andre av dagens fødekvinner ønsker også kontroll, men velger egne strategier for forberedelse, smertelindring og fødselsmetode.

– Begge strategiene synes å springe ut av den teknologiske utviklingen, sier Jan Helge Solbakk, og trekker parallellen til debatten om selvbestemt abort for 20-30 år siden.

– De mest militante forkjemperne for selvbestemt abort på 1970-tallet kunne omtale et foster i den tidligste utviklingsfasen som en slimklump. Men på 1980-tallet endret den nye ultralydteknologien folks oppfatning av hva et foster er. Ingen omtaler lenger et lite foster på denne måten. Denne endring i syn på hva et lite foster er har også ført til en mye større toleranse for avvik enn tidligere. På samme måte er begge retningene i forhold til fødselen reaksjoner på mulighetene den nye teknologien gir oss. Det har skjedd i USA. Og trolig vil vi se den samme utviklingen i Norge, særlig blant høyt utdannede kvinner med høy karriereprofil. Ønsket om større kontroll kan lede i begge retningene, sier Solbakk, professor og leder ved Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, og professor II i medisinsk vitenskapsteori og etikk ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Hvem skal bestemme?
Professoren synes dette er et kinkig spørsmål, mange hensyn som skal tas og interesser som skal ivaretas.

– Når det gjelder keisersnitt, er det mange berørte parter: moren, barnet, faren, pårørende, jordmoren, legen og annet medisinsk personale og samfunnet. Det er ikke alltid like klart hvem av disse parter som er mest berørt, og dermed hvem sine behov og interesser som bør tillegges størst vekt, medgir Solbakk før han fortsetter sine overveielser.

– Før en fatter beslutning om keisersnitt ved den enkelte fødselen, må alle fakta og all usikkerheten på bordet. Når går et medisinsk problem over til å bli et etisk problem? Jo mer usikre de medisinske fakta er, jo vanskeligere blir det å gjøre det riktige valget. Et udiskutabelt faktum er at prevalensen av keisersnitt er gått opp de siste ti årene. Men en studie fra 2000 sår tvil om at økningen av frekvensen av keisersnitt bare skyldes morens ønske. Den viser at få ønsker keisersnitt uten at begrunnet mistanke om kliniske medisinske komplikasjoner foreligger.

Jordmor som pådriver
Solbakk viser videre til undersøkelser som hevder at en av årsakene til den økte frekvensen av planlagte keisersnitt er at gravide blir utsatt for et økende press fra en del overivrige fødselshjelpere.

– Et planlagt keisersnitt gir større forutsigbarhet enn en vanlig fødsel. Planlagte keisersnitt til fastlagte tidspunkter gjør dagen på fødeklinikken mer forutsigbar, ganske enkelt fordi man kan få ut barnet før man går av vakt. En annen forklaring kan selvsagt være at noen fødselshjelpere som har opplevd det forferdelige å miste et barn som skulle forløses fordi de nødvendige grepene ikke ble tatt i tide, kan komme til å ty til keisersnittoftere ennnødvendig, for slik å være på den sikre siden.

Selvbestemmelse
Ifølge Solbakk har autonomi-tenkningen kommet langt i helsetjenesten, og den er kommet for å bli.

– Derfor er det viktig å gi fødekvinner størst mulig grad av selvbestemmelse. Forutsetningen for at den gravide skal kunne foreta selvstendige valg, er imidlertid at hun er adekvat informert. Følgelig bør hun få informasjon om den økte frekvensen av keisersnitt, om mulige forklaringer på denne økningen, og om risikoen knyttet til normal forløsning versus keisersnitt, sier Solbakk. For eksempel er det kjent, men kanskje ikke så mye diskutert, at en del kvinner kan få problemer med vannlating, avføring og sex etter en tøff fødsel. I en kultur hvor sunnhet, friskhet og helhet betyr stadig mer, er det ikke overraskende dersom flere og flere kvinner velger keisersnitt av frykt for at slik intimproblemer kan oppstå.

Motivert av redsel
TFJ ber Solbakk forestille seg at han er jordmor og møter en gravid som ønsker å føde ved hjelp av keisersnitt. Hun oppgir redsel for ødelagt underliv som grunn for ønsket. Hva sier han til henne?

– Jeg ville si: ”Det er en del usikkerhetsfaktorer jeg vil du skal være klar over. En fødsel er en fysisk og psykisk påkjenning. Statistikken viser at det som regel går bra å føde naturlig. Å gjennomgå et keisersnitt er ikke uproblematisk selv om det er planlagt og den fødende får lokalbedøvelse. Ethvert blodig inngrep er forbundet med risiko. Men fakta alene kan ikke avgjøre hva som er riktig å gjøre her. En annen sak er at keisersnitt er langt mer ressurskrevende enn en naturlig fødsel. Jeg mener den enkelte pasient burde våge å se seg selv som en del av en større helhet. Men når alt kommer til stykke er det du som vet hva som er viktig for deg. Min rolle er å peke på fakta jeg mener du skal trekke inn i ditt regnskap før du velger. Det er din kropp. Er du generelt bekymret for hvordan det går med seksualiteten din etter fødselen, er det kanskje det som er viktigst for deg. Da er det kanskje riktig å foreta et keisersnitt. Men går bekymringen din på at du ikke er stor nok nedentil, så vet vi at det er de fleste kvinner. Dessuten kan vi på forhånd finne ut hva som er tilfelle når det gjelder deg”.

Mange sider
Solbakk er opptatt av at alle sidene ved et keisersnitt skal drøftes og alle interessemotsetningene luftes.

– Hver enkelt pasients rett til behandling er betinget. Ingen kan for eksempel kreve en behandling som er ekstremt dyr i forhold til effekten. Keisersnitt er en ressurskrevende behandling. Derfor må kostnader vurderes versus forventet effekt i det enkelte tilfelle. Det er altså ikke bare den gravide eller fødendes selvbestemmelse som teller, men også jordmoren eller legens. Hvis du som fødselshjelper føler at du blir presset til å foreta et inngrep du mener det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å gjøre, må du gjøre en helhetlig betraktning. ”Hva er en medisinsk indikasjon?” Men det er viktig at også psykososiale aspekter må med i en god vurdering av en slik situasjon. Hva ønsker fødekvinnen? Hva er hun redd for? Fødselshjelperen bør gå langt i å søke å forstå kvinnens individuelle ønsker og behov. Hvilke verdier står på spill? Hvordan kan vi hjelpe denne kvinnen til å finne en løsning? Det er fødselshjelperens oppgave å ta hver enkelt kvinne på alvor, å danne seg et mest mulig omfattende bilde av situasjonen. Ikke bare skal alle de relevante fysiske og medisinske forholdene på bordet, men de psykososiale faktorene må også tas med i betraktningene. Og så må vi ta kvinnens verdier på alvor, sier Solbakk.

I Egalia
Hva tror mannen Solbakk ville skjedd med keisersnittfrekvensen dersom hans kjønn tok over oppgaven med å føde barn?
– Smerteforskningen viser at menn har vesentlig mindre toleranse for smerte enn kvinner. Jeg tror mange flere menn enn kvinner ville født med keisersnitt. De praktiske sidene ved planlagte keisersnitt ville nok også bidratt til det. Jeg tror menn er mer opptatt av å kunne kontrollere livene sine. Så det å kunne si at den datoen, på det klokkeslettet, skal jeg føde, ville nok trukket i samme retning. At vi ville se en kraftig økning i keisersnittfrekvensen om menn tok over fødslene, er jeg ikke i tvil om, avslutter Solbakk.