Av hensyn til familien ønsker kvinnen som har skrevet denne artikkelen å være anonym.

”Jeg er en kvinne som har født mitt barn med keisersnitt fordi jeg hadde angst for å føde på den såkalte vanlige eller normale måten, på fagspråk definert som vaginal fødsel.

Er jeg en pyse av den grunn? Generelt opplever jeg meg selv som alt annet enn pysete. Jeg kjenner meg tvert i mot modig fordi jeg hadde mot til å bli gravid og gjennomgå et svangerskap på tross av angsten.

Frem til jeg var 33 hadde jeg ikke hatt noe ønske om å få barn. Jeg elsket å arbeide med andres barn og syntes det var greit å være annenhver helg mor. Det hadde inntil da vært nok for meg. Plutselig kjente jeg at jeg begynte å gi etter for presset fra omverdenen og det å få barn før jeg ble for gammel og det ble for sent. Rundt meg ble lillesøsteren min gravid, svigerinnen min var gravid og tre kollegaer ventet barn. Hele verden var full av kvinner som struttet med sine mager. Det ble truende. ”Hva med meg da?”, tenkte jeg. Og med det kom angsten snikende. Angsten for å føde.

Da jeg var 11 år fortalte min mor meg hvordan det var å føde meg. Hun var 22 år, en vanlig alder for førstegangsfødende i 1956. Hennes mor, min mormor, hadde ikke fortalt henne noe som helst, og min mor var livredd for å føde. På sykehuset hadde ingen tid til henne, hun var alene og ble plassert alene på et skyllerom fordi det var fullt overalt. Her ventet hun på at fødselen skulle komme ordentlig i gang og at jeg, barnet, skulle komme ut gjennom hennes underliv. Plutselig, fortalte hun, gikk døren til skyllerommet opp og inn kom en rørlegger med en stor tang. Min mor skrek i redsel. Hun trodde det var legen som skulle forløse henne med tangen! Rørleggeren forsvant ut. Selv om jeg i ettertid kan se at dette var en tragikomisk situasjon, var den alt annet enn komisk å høre på for en elleveåring. Så fortalte hun meg videre i detalj hvordan resten av fødselen hadde vært, om smertene, om redselen og alt det andre. Jeg begynte å gråte og sa jeg ikke ville høre mer. Men hun fikk endelig utløp for sitt innestengte behov for å snakke og klarte ikke å begrense seg. Så jeg fikk alt. Jeg bærer allikevel ikke nag til henne for dette. Hun mente nok å forberede meg på voksenlivet og gi meg en informasjon hun selv ikke hadde fått da hun skulle bli mor. Det eneste jeg forstod var at jeg hadde påført min mor sterk smerte. Valget var enkelt å ta. Jeg skulle aldri ha barn.

Det tok meg to år i terapi for å finne ut hvordan jeg kunne ha mot til å gjennomgå en fødsel og våge å forsøke å bli gravid. Angsten satt så sterkt i meg at det var utelukket, selv med terapi, at jeg skulle gjennomføre en vanlig fødsel. Da min psykolog formidlet muligheten for å føde på andre måter, tok jeg i mot henvisningen til Aker sykehus der de var spesialister på kvinner i min situasjon. Jeg møtte Babill Stray Pedersen som på den tiden var overlege på fødeavdelingen og spesialist på kvinner som meg. Jeg lot meg overtale til å ta med meg mannen min og bli med på en samling med andre gravide par. Vi så en film om ulike måter å føde vaginalt på og hvordan mannen kunne være en støtte for kvinnen. I filmen var normalitetsbegrepet litt annerledes enn hva jeg hadde vært vant til. Den ”normale”, ”vanlige” fødsel ble kalt vaginal fødsel. Det var altså to måter et barn kunne komme ut av magen på, enten vaginalt eller med keisersnitt. Jeg orket ikke å se hele filmen ferdig, ble uvel. Mitt valg var fortsatt klart. Keisersnitt med epidural var mitt eneste ønske. Overlegen ba meg allikevel å snakke med en av jordmødrene som var spesialist i å hjelpe kvinner til å føde vaginalt, selv om de hadde angst. Det eneste jeg husker fra dette møtet var jordmorens knallrøde lepper og sterkt sminkede øyne med knall blålilla øyenskygge. Hun var en skikkelig fargeklatt, men det hjalp ikke. Hun måtte ganske raskt konstatere at hun ikke kunne omvende meg mer enn det som var blitt gjort, nemlig å våge å få barn under forsikring om at jeg kunne føde med keisersnitt. Alt annet hadde ført til at jeg hadde vandret videre i livet uten eget barn. Jeg opplevde jordmoren ble litt snurt, som om hun hadde mislykkes i et oppdrag hun vanligvis var heldig med. For meg var gleden derfor stor da jeg kom tilbake til Stray Pedersen og fikk støtte på mitt valg. Jeg er glad for at det finnes mennesker som henne.

Alt var nå klart til at jeg kunne få keisersnitt. Jeg fikk henvisninger og oppfølginger under hele svangerskapet og ble behandlet som en dronning. Dagen før fødselen, ble jeg lagt inn. Alt ble gjort klart til keisersnitt operasjon dagen etter. Øyeblikket jeg hadde ventet på og som jeg visste ville forandre mitt liv for alltid, var kommet. Det var fantastisk å kunne forberede meg i ro og mak. Jeg klarte å beholde roen hele tiden. Kl. 8.00 kom de og hentet meg. Kl. 8.30 var min lille datter født. Varsomt ble hun løftet ut av snittet i min mage og opp slik at jeg kunne se henne over skjermbrettet som var satt opp for å skåne meg for de operative detaljene. Etter at vår lille nyfødte skapning hadde fått renset ut slim av munn og hals, fikk jeg se henne. For et vakkert lite nurk. Tårene sprengte på, men ingen tårer kom. Ble minnet på at det var på grunn av bedøvelsen, det hadde jeg blitt forberedt på. Deretter ble jeg trillet til overvåkningen der jeg skulle ligge og hvile ut i påvente av at bedøvelsen skulle gå ut. Barnet og hennes far fikk følge med ned til avdelingen, der de ble tatt hånd om.

Hvorfor skal mor og barn streve sånn, når et barn kan løftes ut av magen på denne måten?

Det er sikkert noen som vil hevde at alle skal behandles som meg så ville sykehuskapasiteten bli sprengt og økonomien falt sammen! Men ved å betale en 1/3 del i skatt av det jeg til enhver tid har tjent, synes jeg i aller høyeste grad jeg har bidratt til samfunnsøkonomien. Og jeg har gitt samfunnet en borger jeg håper kan bidra til å bringe verden videre.