TEKST: Lise Gaudernack

WHO, FIGO, FN og ICM talte alle med felles røst på kongressen: Kvinnehelse skal settes i fokus og for å få til dette er jordmødrenes bidrag uvurderlig. Kongressen bød på mange ulike inntrykk av hvordan jordmødre får være med å bidra til denne utviklingen.

I MEXICO er medikaliseringen av fødsler kommet langt. Landet har en sectioprosent på 40, på enkelte private klinikker er den så høy som 90 prosent. Sør i Mexico er det mye fattigdom, folk bor spredt med lite tilgang på helsetjenester og en normal fødsel koster en tredjedel av årslønnen. Det ble fortalt om to kvinner som i desperasjon hadde utført keisersnitt på seg selv da fødselskomplikasjoner oppstod og det ikke var hjelp å få. Dette skjedde i år 2000. Utrolige nok overlevde begge disse kvinnene og et av barna!
Siden 1987 har problemet med maternell dødelighet (238 pr 100.000 fødsler), som har hatt mindre nedgang enn barnedødelighet, blitt tatt mer på alvor. Det blir sett på som brudd av menneskerettigheter og kjønnsdiskriminering at gravide ikke har et skikkelig helsetilbud. Både myndigheter og frivillige organisasjoner ønsker å gjøre fødsel og svangerskap tryggere for kvinner.

KVINNENE SELV blir oppfordret til å kreve sin rett til svangerskaps og fødselsomsorg og lokale myndigheter blir oppfordret til å bevilge midler til kvinnehelse på tross av at patriarkalsk tankegang ofte er rådende. Faglærte jordmødre lærer opp tradisjonelle fødselshjelpere. Desentraliseringen av svangerskapsomsorgen har åpnet for kreative løsninger som er mer holistiske og kulturelt tilpasset, og det blir opprettet egne helsehus (casas de salud) der kvinner kan få hjelp til å oppsøke legehjelp, de blir fulgt til legen, ledsageren oversetter og passer på at kvinnen får den hjelp hun har krav på. Med til historien hører at mange av de som arbeider her ofte gjør det bare et år av gangen. Mangelfull betaling fører til lite kontinuitet. Området Chiapas er et unntak. Her har man klart å bygge opp en fast stab og de oppnår bedre resultater.

FRA DE FORENTE Arabiske Emirater ble det fortalt en annen historie. Etter at oljen og rikdommen kom til landet for cirka 40 år siden har det skjedd store sosiale forandringer. Jordmor heter Daya på arabisk, navnet er assosiert med en eldre, landsens kvinne som er analfabet. Det blir ikke sett på som status å føde med hjelp av jordmor lenger. 99 prosent blir forløst av lege på sykehus. For to generasjoner siden ble kun 10 prosent forløst på denne måten, mens ca 40 prosent fødte hjemme uten jordmor og 50 prosent hadde jordmorhjelp.
Barnedødeligheten har gått ned fra 145 pr 100.000 i 1960 til 100 pr 100.000 i 1988, noe vestlig medisin og sykehusfødsler har fått æren for (selv om den økte levestandarden alene godt kan ha forårsaket mesteparten av forbedringen, slik tilfellet var i Storbritannia på 1950-tallet).
Forståelig nok er ikke jordmoryrket populært i Emiratene. Det finnes ikke noen jordmorutdanning, men enkelte utenlandske jordmødre kommer for å jobbe. Problemet med disse jordmødrene er at de ofte har en medisinsk tilnærming (er opplært i en biomedisinsk modell), og mangler kulturell forståelse.
Foreløpig er ikke jordmoryrket støttet av myndighetene, men ICM støtter en nyopprettet jordmorgruppe og helseministeren har godtatt at en godkjent jordmor kan lede en normal fødsel når lege ikke er tilgjengelig. Håpet er at ved å styrke jordmødrene, vil kvinnene i sin tur nyte godt av demedikaliseringen av fødsel som jordmødrene står for.

I MALAWI har mødredødeligheten gått opp de siste årene. I 1992 var den 620 pr 100.000, nå er den nesten fordoblet! Både HIV, AIDS og mangelfulle ressurser er medvirkende årsaker. Jordmødrene lever i en helt annen virkelighet enn vi i Vesten. En jordmor kan gjerne ha ansvaret for seks kvinner i aktiv fødsel, både med og uten komplikasjoner. Ofte har hun bare et par hansker pr kvinne og kan ikke gjøre vaginalundersøkelse fordi hun må spare hanskene til selve forløsningen. Jordmødrene blir oppfordret til selv å ta ansvar for å skaffe mer ressurser. Dessverre er Malawi et av landene mange jordmødre forlater for å jobbe i Vesten.

BOTSWANA ER et eksempel på et land der jordmødrene stadig vinner terreng. Da den britiske kolonimakten slapp taket i 1966, var landet lutfattig og hadde et svært mangelfullt helsevesen. På grunn av lite konflikter og rike naturressurser, blant annet diamanter, er levestandarden forbedret.
Da jordmorutdanningen var i sin spede begynnelse på 1930 tallet, ble de fleste kvinner forløst av familiemedlemmer eller TBA´s (traditional birth attendants). Fødsel ble ansett som en skitten affære fordi menstruasjonsblodet, som ansåes å rense kvinnekroppen hver måned, hopet seg opp under ni måneder i svangerskapet. Den fødende ble ansett som meget uren. Fødselen forgikk i skitne hytter og det ble sett på som en fordel å blø mest mulig.
I 1973 åpnet Det Nasjonale Helseinstituttet, studentene skulle lære, ikke arbeide. Det var både kvinnelige og mannlige studenter fra 18 år og oppover. De måtte være sykepleierutdannet og jordmorutdanningen var 18 måneder. De lærer blant annet å legge vakuum, sy totalrupturer og å utføre manuell uthenting av placenta.
The safe motherhood initiative har forbedret jordmorutdanningen i Botswana. Et av målene var å redusere mødredødeligheten med 50 prosent innen år 2000. Man valgte å styrke jordmorutdanningen for å oppnå dette. Nå kan jordmødre utdanne seg videre på universitetet i Botswana, hvor de kan ta mastergrad etter to år i praksis. 98 prosent av kvinnene i landet føder nå med kvalifisert jordmorhjelp.

FRA VÅR EGEN verdensdel fikk høre fra jordmorvirkeligheten i Tyskland.
Her er intervensjonsraten blant de høyeste i Europa. Sectioprosenten er på 26,7. Seteleie er den viktigste enkeltstående årsak til elektivt sectio, mens «eget ønske» ikke eksisterer som egen indikasjon. 1,3 prosent har planlagte fødsler utenfor sykehus.
Andelen fødsler helt uten intervensjoner er på 6,7 prosent. De siste årenes sterke økning i inngrep fortsetter på tross av at det ikke medfører bedring i utfall, som barnedødelighet osv...
Blant høyrisikokvinner er det 20 prosent induksjoner og i lavrisikogruppen er det 16,6 prosent.
Jordmødrene forløser barna, men det er alltid en lege til stede i rommet som kikker henne over skulderen og forteller henne hva hun skal gjøre. Tyskland er et land med svært høy gynekologtetthet. Dette medfører at 80 prosent av de gravide ser en obstetriker minst ti ganger i svangerskapet og går til minst tre ultralyder. På denne måten blir 75 prosent klassifisert som risikogravide og det og være risikogravid blir nærmest normalt! Dette skjer på tross av at det finnes en lov som gir jordmødrene gode rettigheter og at det er dyrt å gå til lege. For å få til en endring trengs forskning, informasjon til brukerne og en strukturell endring av helsesystemet.

Kilder:
Mexico: Lisa Mills, Carleton University, Canada
Arabiske Emirater: Mandy Forrester, Portsmouth
Healthcare Trust, England
Botswana: Ephraim Ncube, University of Botswana, Botswana
Malawi: Lennie Kamwendo, Malawi, Keynote speaker
Tyskland: Clarissa M. Schwarz, University of
Magdeburg, Germany