Man trenger ikke ha embetseksamen i psykologi for å forstå hvor nedverdigende og grusomt denne kvinnen må ha følt og hatt det.

Dessverre er ikke denne historien enestående. I ettertid har jeg fått flere henvendelser fra både unge og voksne kvinner som forteller lignende historier. Disse historiene opprører meg. I dagens Norge er det vanlig å tilby mennesker som opplever kriser og tap psykiatrisk bistand. Kvinner som spontanaborterer får ikke denne typen hjelp. Når de oppsøker sykehuset, blir de ikke loset inn på fødeavdelingen og får snakke med jordmor, slik mange ønsker. Kvinnene føler seg fortsatt gravide, det er jordmor de vil snakke med. Aller helst vil de at hun skal si at barnet lever og at alt er i orden. I stedet risikerer de å bli satt til å vente i timevis, ofte med smerter og blødninger, i et venteværelse de deler med glade par som skal inn til ultralyd.

Ca 15 – 20 prosent av alle svangerskap ender i spontanbort. Kvinnene som spontanaborterer er de samme som forhåpentligvis kommer tilbake for å føde. Hva slags forhold vil de ha til en institusjon som ikke visste å ivareta dem da de var på sitt mest sårbare?

Dette er kvinnesak og jordmorsak. Kvinner som aborterer har, på lik linje med fødekvinner og andre brukere, krav på profesjonell oppfølging. De bør både få tilbud om hjelp og oppfølging i ettertid. Det kan forebygge plager mange sliter med i år etterpå, som depresjoner, samlivsproblemer og angst forbundet med følgende svangerskap. Hvorfor ikke bruke jordmors kompetanse og kunnskap til kvinner som aborterer? Jordmødre har kompetanse til å ivareta hele spekteret av den kvinnelige reproduktive helsen. I Sverige brukes jordmors kompetanse innen dette feltet. Her tilbys kvinner som spontanaborterer samtale med jordmor 4 uker etter hendelsen. Slik forebygges eventuelle problemer som kan komme etter en abort.

Aborterende kvinner må få slippe den psykiske påkjenningen det er å sitte og vente i timevis med smerter og blødning på venterom. I stedet bør vi legge til rette for at de kan møtes av jordmødre på legevakt eller på sykehus. Også i etterkant bør kvinnene få mulighet til samtale med jordmor.

Jeg oppfordrer hermed helsepolitikere og helseforetak til å rydde plass i systemet til å motta kvinner i krise på en faglig og etisk forsvarlig måte. Det er grunn til å tro at en slik investering fort blir spart inn ved unngåtte sykemeldinger og kostnader til bistand i forbindelse med depresjoner, angst og samlivsproblemer.

Nina Schmidt