Uten forkleinelse for de som ikke har født barn sier det noe om hva en barnefødsel betyr i kvinners liv – på godt og vondt. En fødsel kan gi den største glede og lykke, og de dypeste sår. Kvinner bærer opplevelsen med seg resten av livet. Å ha født gir en mestringsfølelse.

Jeg er bekymret for den stigende sectiofrekvensen. Jeg er bekymret for at unge kvinner velger en operasjon framfor en vaginal fødsel, og jeg er nysgjerrig på hvorfor de velger som de gjør.

Sectiofrekvensen i Oslo er nå på 16,5 %. På landsbasis har andelen keisersnitt steget fra 12 % i 1999 til 15 % i 2002. Det er derfor god grunn til å stanse opp og lete bak tallene etter mulige årsaker, og det er også god grunn til selvransakelse.

I en svensk studie (Ulla Wallenstrøm med doktorander) kommer det fram at de kvinner som velger sectio er i hovedsak flergangsfødende, de bor på mellomstore steder, de har ikke høy utdanning og de har lav selvtillit. Dersom dette stemmer også i Norge har vi en utfordring nettopp på å styrke kvinners tillit og tro på seg selv, sin egen kropp og egne krefter. Vi har en utfordring med hensyn til å framstille fødselen som en fysiologisk og naturlig prosess. Og vi har en utfordring i å bruke vår kunnskap og klokskap slik at vi ivaretar den førstegangsfødende på en slik måte at de ikke føler at de må ha sectio neste gang.

Vi må også stille spørsmålet om hva det er med rutinene på våre fødeavdelinger som gjør at vi når en sectioprosent på over 16? Har vi faglige rammer og rutiner som verner om den normale fødsel? Har vi et så høyt tempo ved våre fødeavdelinger at vi verken får gitt grunnleggende omsorg til den fødende eller bruke den tid det faktisk tar å føde barn? Hvorfor foretar vi ikke en risikovurdering og seleksjon også ved de store fødeavdelingene slik at de friske fødende kan få den omsorg de trenger og risikofødende kan få det de har behov for – for vi kan jo ikke med all vår kompetanse mene at disse trenger samme type overvåking og behandling? Et hovedargument for hjemmefødsel er at den fødende får en og samme jordmor gjennom hele svangerskapet og hele fødselen. Hjemmefødende velger seg altså bort fra sykehus og sykehusets rutiner. Hvordan skal vi organisere fødselsomsorgen for å oss for å oppnå en til en omsorg, altså at en fødende har en jordmor under hele fødselen? Hvordan skal vi organisere avdelingene, liten eller stor, for å oppfylle WHOs prinsipp om at en kvinne i fødsel ikke skal forlates?

Den Norske Jordmorforening er vel kjent med at det ved flere større avdelinger foreligger planer for omorganisering som vil øke kontinuiteten og verne om den normale fødsel. Dette er planer vi støtter fullt ut, og som på sikt, vil bidra til å redusere en stigende keisersnittfrekvens. Dette er en felles utfordring for alle jordmødre, enten de jobber på fødestue, fødeavdeling eller kvinneklinikk.

Anne Marit Tangen