Bakgrunn

De senere årene har det vært økt pågang av kvinner som ønsker keisersnitt uten medisinsk indikasjon. Dette er et dilemma og en utfordring for gynekologer og jordmødre. Helsepersonell opplever at de kommer til kort og har behov for mer kompetanse i forhold til denne problemstilingen. Også internasjonalt har det i årevis vært diskutert om kvinner skal kunne velge seg keisersnitt. Diskusjonen har mange aspekter: de ressursmessige, medisinsk forsvarlige, det optimale for kvinnene og for barna, samt hensynet til kvinnenes rett til autonomi og medbestemmelse. Kvinner med fødselsangst kan styres av unnvikelsesstrategier som hindrer dem i å se konsekvensene av sine valg, samtidig som de ikke alltid ser sine muligheter (7,9).

Fødsel er en naturlig prosess, mens keisersnitt er et inngrep. Samtidig er det jo ingen garanti for at en vaginal fødsel blir normal, spesielt ikke hvis den gravide ikke er innstilt på å føde. Kvinnens angst kan påvirke henne slik at risikoen for komplikasjoner og hastekeisersnitt øker(9).

I Norge har kvinnene ikke juridisk rett til å velge mellom tilgjengelige og forsvarlige behandlingsmetoder, men har i følge pasientrettighetsloven 3,1 rett til å medvirke. Dette krever et samarbeid mellom helsepersonell og pasient(11).

Hensikten med studien

Hensikten med denne studien var å bidra til at helsepersonell skal få økt innsikt i hvordan de kan møte og støtte kvinner som ønsker keisersnitt på grunn av fødselsangst. Målet var å få en dypere forståelse av kvinnenes opplevelse av fødselsangsten, og hva de opplevde som betydningsfulle hendelser og eventuelle vendepunkt i prosessen frem mot fødsel. Det var også viktig å få informasjon om kvinnene hadde innflytelse på valget av forløsningsmetode, og hva slags betydning dette hadde.

Metode

Problemstillingen var åpen, og målet var å få tak i kvinnenes opplevelse av svangerskapet, fødselen og barseltiden, hva som var betydningsfullt for dem, samt deres stress og dilemma i forhold til valg av forløsningsmetode. Med dette utgangspunktet valgte jeg en kvalitativ tilnærming med elementer fra fenomenologi, hermeneutikk samt inspirert av BNIM ( Biographical Narrative Interpretive Methode)(3,4,5,6,10,12,14). BNIM har en spesiell intervjuteknikk med en trinnvis fremgangsmåte hvor målet er og ”å lokke frem” fortellinger for å få innblikk i kultur, erfaringer, relasjoner, mønstre og ”uoppredde” situasjoner. Metoden gir stor makt til informanten og lite inngripen fra intervjueren, slik at den fremmer brukerperspektivet(14).

Utvalget var 5 kvinner som ble rekruttert fra Team-jordmorprosjektet, et prosjekt hvor kvinner med fødselsangst fikk jordmoroppfølging i svangerskapet og kjent jordmor under fødsel. Kriteriene var at de hadde fødselsangst, ønsket keisersnitt uten medisinsk indikasjon og fødte vaginalt. Disse kvinnene hadde født til sammen 10 barn.

Studien var godkjent av Regional etisk komité og personvernombudet (NSD).

Analyse og tolkning

I fremstillingen av materialet ble det som ledd i en narrativ strukturering bygget opp historier om den enkelte kvinne. Hovedsaklig gjorde en bruk av kjernesitater, PIN (Particular Incident Narrative) samt kvinnens evalueringer av hendelsene, som ledd i å bygge opp fortellinger. Fortellingene hadde sitater fra temaene fødselsangst, møte med helsepersonell, vendepunkt, fødsel og barseltid. Det har vært viktig å studere prosesser og hvordan hendelser gir forandringer (10,14).

Historien til en av kvinnene ble tolket i en panelsesjon med 5 deltagere (BNIM tolkningsmetode14). Panelsesjonen bevisstgjorde meg på en ny dimensjon i min forståelse av kvinner med fødselsangst. Jeg oppdaget i hvor stor grad vi som helsepersonell er opptatt av å finne frem til hva som ligger bak angsten. Dette medfører at kvinnene på en måte må ”legitimere” angsten sin, for å gjøre den forståelig for helsepersonell – og dermed få gehør.

I tolkningen har jeg valgt å behandle og drøfte det som viste seg som hovedinnholdet i hver enkelt kvinnes historie; moralen i historien. Hovedbudskapene var: Fødselsangsten utvikles i relasjoner og ”kureres” i relasjoner, trygghet hindrer tap av kontroll, en mur gir beskyttelse mot innspill og selvforståelse, samt en opplevelse av et ikke-humant helsevesen.

Avsluttende refleksjoner

Alle kvinnene forteller om dårlige erfaringer og krenkelser i møte med helsepersonell i det aktuelle svangerskapet eller under tidligere svangerskap og fødsler. Dårlige opphevelser fra en fødsel påvirket neste svangerskap, fødsel og barseltid og kunne gi fødselsangst. Kvinnenes historier ga et bilde av intensiteten av fødselsangsten og hvor gjennomgripende den var for livene deres.

De kvinnene som var til legekonsultasjon for å diskutere keisersnitt(4), fortalte om dårlige erfaringer. De fortalte at legen lyttet lite, og de hadde følelsen av at ting var bestemt på forhånd. Legen ga uttrykk for å vite best og kvinnene fikk en følelse av ikke å bli tatt på alvor og ha innflytelse.

Kvinnene så ut til å ha en spesiell sensibilitet i forhold til helsepersonells uttrykksmåte, oppførsel og handlinger. Helsepersonellets non-verbale uttrykksmåte påvirket kvinnene i undersøkelsen. En kvinne fortalte for eksempel at hun følte at jordmoren ikke kunne fordra henne. Andre hadde følt at legen var sint, eller at legen signaliserte at kvinnen var tåpelig.

Ved å studere kvinnenes prosesser viser studien at forandring er mulig når samhandlingen er god, og når kommunikasjon og støtte matcher kvinnenes behov og ønsker. Gode relasjoner, trygghet, kontinuitet og kjent jordmor ser ut til å ha betydning for å øke mestringsevne(8) . Det viser seg at det er i det enkelte møtet mellom helsearbeider og kvinne at grunnlaget for forandring skjer. Dette kan være katalysatoren for at vendepunkt oppstår. Det å ha innflytelse på valget av forløsningsmetode ser ut til å gi bedre grunnlag for samarbeid mot en produktiv og helende prosess. Det er først når en ikke legger vekt på å påvirke, at forandring kan skje (det omvendte påvirkningsparadoks, Stern)(2)

Nytte for praksis/ forslag til implementering.

• Systematisere omsorgen for kvinner med fødselsangst. Vektlegge kontinuitet, helhetlig omsorg, kjent jordmor og lege.
• Oppøve helsepersonells evne til refleksjon og kommunikasjonsferdigheter.
• Bevisstgjøre helsepersonell i forhold til kvinnenes rettigheter med fokus på brukermedvirkning.
• Styrke det tverrfaglige samarbeidet og skape felles strategier.

Referanser

1. Berg, M., & Lundgren, I. (2004). Att stödja och stärka: vårdande vid barnafödande. Lund: Studentlitteratur.

2. Eide, H., & Eide, T. (2007). Kommunikasjon i relasjoner: samhandling, konfliktløsning, etikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

3. Fjelland, R., & Gjengedal, E. (2005). Videnskab på egne præmisser: videnskabsteori og etik for sundhedspersonale. København: Munksgaard.

4. Fog, J. (2004). Med samtalen som udgangspunkt: det kvalitative forskningsinterview. København: Akademisk Forlag.

5. Kvale, S. (1997). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Ad notam Gyldendal.

6. Malterud, K. (2003). Kvalitative metoder i medisinsk forskning: en innføring. Oslo: Universitetsforl.

7. Nerum, H., Halvorsen, L., Sorlie, T., & Oian, P. (2006). Maternal Request for Cesarean Section due to Fear of Birth: Can It Be Changed Through Crisis-Oriented Counseling? (Vol. 33, pp. 221-228).

8. Nilsson, C. (2004). Att møta och vårda kvinnan med forlossningsradsla. In I. Lundgren (Ed.), Att stødja och starka (pp. 155-178). Lund: Studentlitteratur.

9. Sjögren, B. (1998). Förlossningsrädsla. Lund: Studentlitteratur.

10. Skott, C. (2004). Berättelsens praktik och teori: narrativ forskning i ett hermeneutiskt perspektiv. Lund: Studentlitteratur.

11. Syse, A. (2004). Pasientrettighetsloven: med kommentarer. Trondheim: Gyldendal akademisk.

12. Thagaard, T. (2003). Systematikk og innlevelse: en innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforl.

13. Thorgaard, L. (2006). Individuel mestring og mestring i relation. Stavanger: Hertervig forl.

14. Wengraf, T. (2001). Qualitative research interviewing: biographic narrative and semi-structure methods. London: Sage.

Nr.1-2010