Jordmoryrkets utvikling – et historisk tilbakeblikk

Presten var hennes overordnede og læremester, og en rekke ritualer preget arbeidet. Det kan nevnes at man ved langvarige fødsler skulle løse opp alle knuter, så som fletter og forklebånd. Dette skulle lette fødselsarbeidet.

Etter fødselen var overstått måtte ikke barselkvinnen overlates til seg selv, hun skulle holde sengen og ble oppvartet av kvinner i nabolaget med mat, kaker og vin.

”Naar det kjem eit barn til verdi, so hev i grunnen alle konor i grendi fest i 8 til 14 dagar. Dei gaar og dei sender sengjarkonmat til bersengkona…….”

Barselkvinnen skulle holde seg innendørs i 6 uker til hun på ny var innlemmet i den kristne menigheten, til hun hadde ”gått inngangskone”.

I løpet av 1800-tallet kom jordmødrene inn i fødselshjelpen og fortrengte de tradisjonelle hjelpekonene, og dette foregikk ikke uten konflikter!

Som den første yrkesutdanning for kvinner har vi siden 1815 hatt egen jordmorutdanning i Norge. Utdanningen var 1-årig og krevde ingen spesielle teoretiske forkunnskaper. For å bli undervist i jordmorkunsten skulle de imidlertid være kjent for ”medlidenhed og læredyktighed og ikke være egensindige, trættekjære eller tilbøyelige til drikk.”

Tradisjonelt har jordmortjenesten hatt en sterk plass i Norge og i norske kvinners bevissthet. Fra 1810 var kommunene delt opp i jordmordistrikter og jordmora var en av svært få faglærte helsearbeidere i kommunen. Distriktsjordmora hadde vanskelige arbeidskår og hennes inntekt kunne være svært beskjeden. For å bøte på dette ga myndighetene jordmora førsteretten til ledige poståpnerstillinger i kommunen.

I § 15 i jordmorreglementet fra 1810 står det å lese: ” Lønnen for en distriktsjordmor på landet bestemmes til 16 rigsdaler aarlig i penge, 2 favne brende eller et dertil svarende kvantum torv, et 4 à 5 fags bondehus med dertil hørende liden have samt grensning for en ko.” Om jordmoren heller ville ha dekket husleie enn fri bolig var tilskuddet til leie satt til 6 rigsdaler årlig.

Den første permanente fødselsstiftelse ble åpnet i Akersgaten i Oslo i 1837. Denne institusjonen hadde to formål:

• være et fødested for de kvinner som hadde det så dårlig sosialt at de ikke kunne føde hjemme
• være et utdanningssted for jordmorelever

På første halvdel av 1900-tallet eksisterte hjemmefødsler og institusjonsfødsler side om side, og så sent som i 1950 fødte mellom 25 og 30% av kvinnene fortsatt hjemme. Først fra midt på 1960-tallet måtte hjemmefødslene vike plassen for institusjonsfødsler.

De private fødehjemmene økte i antall og man mente at å føde på et fødehjem bestyrt av en distriktsjordmor var den beste form for fødselshjelp. I 1971 hadde vi 158 fødesteder, mens vi etter en kraftig sentralisering i dag har kun 60 tilbake. I den senere tid har det foregått en omorganisering av fødselshjelpen i Norge i kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødestuer.

Jordmorens fremste oppgave er å bistå kvinner under svangerskap, i fødsel og barseltid. Jordmoryrket rommer den største lykke og den dypeste sorg. Å være jordmor er nå som i tidligere tider å arbeide i livets ytterkanter eller som en gammel distriktsjordmor en gang sa det;

”Det er stunder i et menneskeliv med noe av himmelen over seg.
En glad og fornøyd mor, et velskapt barn og en jordmor som vet med seg selv at hun i dette øyeblikk har hatt hånd om livets største under”.

Tekst: Anne Marit Tangen