Etterlyser valgmulighet

Tekst og foto: Eddy Grønset

Dnj mener det er viktig at kvinnene får en reell mulighet til å velge om de vil gå til jordmor eller lege under svangerskapskontrollen. Marit Heiberg forteller at det finnes kommuner i Norge som har jordmorstilling på under ti prosent. Slik sett tilfredsstiller kommunene kravet om å ha en jordmor ansatt, men de evner ikke å gi sine innbyggere et tilbud til alle som ønsker det.
– Noen kviner velger derfor å betale av egen lomme ved å gå til privat jordmor. Det er i og for seg greit. Jeg har ikke noe i mot privatdrevne jordmorklinikker, men det blir feil at jordmortilbudet skal koste penger for den gravide, mens de som velger å gå til lege får dette dekket av det offentlige, sier Marit Heiberg.

Historisk utvikling

Svangerskapskontrollene i Norge startet med mødrehygienekontorene drevet av sanitetskvinnene fra 1920-tallet. De fleste fødte fremdeles hjemme, og distriktsjordmoren ivaretok omsorgen for de gravide og fødende. Fra 1930 til 1970 økte antall fødestuer fra 3 til 200. Distriktsjordmødrene begynte å jobbe på fødestuene, og da lov om helsestasjoner kom i 1972 var det ikke jordmødre i distriktene til å ta seg av svangerskapsomsorgen. Det førte til at denne delen av jobben ble overtatt av legene. På 80-tallet kom en rapport som viste at spedbarnsdødeligheten i Norge var for høy sammenlignet med andre land. NOU nr. 17, 1984 ”Perinatal helse i Norge” fastslo at man måtte styrke jordmortjenesten i kommunene. Først i 1995 ble kommunene lovpålagt å ha en jordmortjeneste, og i 2005 kom nye retningslinjer for svangerskapsomsorgen som fastslår at jordmor og allmennlege er likeverdige til å utføre denne tjenesten.
– Selv om valgmuligheten er der på papiret fungerer den ikke slik alle steder. Derfor er dette en viktig sak for Dnj, sier Heiberg.

Kamp om de gravide

Hun opplever også at allmennlegene kjører en sterk kamp for å få flere oppgaver innen svangerskapsomsorgen.
– Jeg tror mange fastleger kan gjøre en god jobb i svangerskapsomsorgen, men jeg er skeptisk til at de for eksempel ønsker å endre retningslinjene i retning av at førstegangskontrollen skal være forbeholdt legen. Hvis legen skal ha førstegangskontrollen og andre kontroll er ultralyd så betyr det at jordmor først får mulighet til å møte den gravide i uke 24. Det er alt for sent. Samtidig er jeg veldig skeptisk til at enkelte allmennleger begynner å arrangere fødselsforberedende kurs. Med mindre de har jobbet på en fødeavdeling vil jeg påstå at de ikke har kompetanse til å utføre dette arbeidet, sier Marit Heiberg.

Henviser til spesialist

Hun mener at fastlegen i liten grad vil være en ressurs for kvinner som får komplikasjoner i svangerskapet.
– Hvis den gravide får komplikasjoner under svangerskapet er det kun i de færreste tilfeller at fastlegen vil være den rette til å undersøke dette. I de aller fleste tilfeller må de gravide sendes videre til spesialist. Å gå veien om fastlegen vil ofte ikke være forsvarlig fordi det kan haste med å få undersøkt kvinnen på for eksempel poliklinikken på fødeavdelingen, sier Marit Heiberg.

Hun råder likevel jordmødre til å samarbeide med fastlegen.
– Vi må legge til rette for samhandling, og vi må akseptere de kvinner som velger oss bort til fordel for fastlegen sin. Dette står ikke i motsetning til at vi kjemper for at ale gravide skal få tilbud om en jordmorstyrt omsorg. Personlig tror jeg vi som jordmødre evner å sette av mer tid til den gravide enn hva legen har mulighet til. Jeg tror også at vi generelt sett er flinkere å forstå behovene for eksempel flergangsfødende har til å bearbeide tidligere fødselsopplevelser, sier hun.

Nr.1-2009