Norske jordmødre – dårligst i klassen når det gjelder forskning?

Av Marit Heiberg

Norge regnes for å være dårligst i klassen i Norden når det gjelder forskning (1). Dette gjelder også jordmødre. I denne sammenhengen, er det antall jordmødre med grunnkompetanse innen forskning jeg sikter til. Og for å inneha grunnkompetanse innen forskning må man ha fullført en Ph.D grad (tidligere kalt doktorgrad).

Tallenes tale er klar: For øyeblikket er det kun tre norske jordmødre som har skaffet seg forskningskompetanse. Sammenligner vi med Sverige, nærmer tallet seg 100. Og danskene og finnene har også fått fart på seg. For ikke å snakke om britene. Ser vi to år tilbake, var situasjonen imidlertid den at vi kun hadde en jordmor med forskningskompetanse i Norge. Fremgangen er altså 200 % i løpet av to år. Vi vet også at det er rundt 10 jordmødre som er i gang med sine studier på PhD nivå. Så selv om det er få jordmødre med forskningskompetanse i Norge per i dag, så er det absolutt lys i tunnelen.

Men er det egentlig noe poeng at jordmødre skaffer seg forskningskompetanse? Fjerner vi oss ikke bare fra jordmorfaget og det jordmødre opprinnelig sto for? Har forskning noen betydning for de av oss som befinner seg ute i praksis? Kort sagt: Er det egentlig noen vits i å strebe mot økt antall jordmødre med forskningskompetanse?

I NOU 2005:1 God forskning – bedre helse, poengteres det at en god helsetjeneste, effektiv sykdomsbehandling og virksomme helsefremmende tiltak forutsetter sikker kunnskap. Denne type kunnskap fremskaffes gjennom systematiske, vitenskapelige undersøkelser. Befolkningen har raskt voksende forventninger til helsetjenesten og større krav til åpenhet, noe som har medført økt interesse for medisinsk og helsefaglig forskning. Forskning hevdes i utredningen å være en grunnleggende positiv og nyttig virksomhet som både nåværende og fremtidige pasienter er avhengig av. Videre hevdes det at god forskning er en forutsetning for god helse. Norge bruker mindre ressurser på forskning enn land det er naturlig å sammenlikne seg med. Den norske vitenskapelige produksjon innen medisin og helsefag er for eksempel lav i forhold til andre OECD-land, og lavest i Norden. Dette til tross for at forutsetningene for å drive medisinsk og helsefaglig forskning i Norge hevdes å være gode (1).

Dnj har som formål å ivareta og videreutvikle jordmødrenes faglige og etiske standard (2). Utdanning og forskning presenteres i målprogrammet som virkemidler som skal gjøre jordmødre i stand til å møte utfordringer i jordmorfaget. Gjennom kontinuerlig kompetanseheving skal jordmødre ta ansvar for utvikling av jordmorfaget, jordmødre skal ha kunnskap om forskningsmetodikk og forske på eget fag. Og stadig flere jordmødre skal få videreutdanning som fører fram til doktorkompetanse (3).

Dette viser at Dnj i aller høyeste grad anser forskning som viktig for jordmorfaget. Og det er ikke bare vi som er opptatt av forskning for å styrke eget fagområde. En rekke andre helseprofesjoner poengterer viktigheten av at de selv forsker.

Leger har poengtert at forskning er en hovedoppgave for norsk helsevesen, både innenfor helseinstitusjonene og i primærhelsetjenesten(4). Gilhus og Hjortdahl poengterer at legene ikke må bli hengende etter i denne utviklingen. ”Legene må ikke bli bremseklosser for forskning, trauste utøvere av profesjonen, uten lederskap og uten tung deltakelse i det mest spennende som skjer, nemlig forskning. Legeforeningen har et betydelig ansvar for å stimulere til forskning og forskningsaktive holdninger”(4).

Norsk Sykepleierforbund (NSF) poengterer at kravet om vitenskapsbasert praksis er tydeligere enn før, og ligger som et krav i lovgivningen. Resultater fra forskning skal underbygge beslutninger som ligger til grunn for tjenestene, og være en kvalitetssikring av at tjenestene holder en god faglig standard. ”Dette krever at forholdene legges til rette slik at sykepleiere med forskningskompetanse og erfaring, kan være pådrivere og ressurspersoner i dette arbeidet både gjennom eget forskningsarbeid og som veiledere for andre”(5).

Norsk fysioterapiforbund (NFF) har som hovedmål for kompetanse og fagutvikling at de skal stimulere til fagutvikling og forskning innen fysioterapi og delta i internasjonalt samarbeid omkring dette (6).

Dette er eksempler på at helsefaglige profesjoner legger stor vekt på forskning som viktig for fagutvikling. Men hvordan er dette tilpasset utdanningssystemet?

Bolognaprosessen tar sikte på å samle Europas høyere utdanning i ett system innen 2010. I Norge er Bologna-deklarasjonen fulgt opp av kvalitetsreformen i høyere utdanning, som ble iverksatt ved samtlige høyere utdanningsinstitusjoner i Norge ved studiestart høsten 2003 (7). Viktige deler av reformen er innføring av ny gradsstruktur med bachelor-, master- og Ph.D grader, overgang til studiepoeng etter ECTS-modellen (European Credit Transfer System), innføring av bokstavkarakterer og opprettelsen av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.) I tillegg legges det opp til bedre muligheter for studentutveksling.

Dagens jordmorutdanning passer dårlig inn i Bolognaprosessens gradssystem. Etter fem års høgskolestudier og minimum seks års løp, sitter vi igjen med en bachelorgrad i sykepleie og to autorisasjoner. Veien videre til forskningskompetanse er lang for jordmødre. Fem års studier på høgskolenivå fører normalt til en mastergrad i følge Bolognadeklerasjonen. Jordmødre derimot, må fremdeles starte på en toårig masterutdanning etter fullført jordmorutdanning før vi er klare for å starte arbeidet med en PhD grad. Dette er etter min oppfatning en sterk medvirkende årsak til at så få jordmødre fremdeles velger å skaffe seg forskningskompetanse. Alle forsøk hittil på å få gjort om jordmorutdanningen til masternivå, har mislykkes. Og hvis man skulle få det til ved å plusse på et halvt års studier etc, vil vi ikke få en master i jordmorfag. Det vil bli en master i helsefremmende arbeid, kvinnehelse eller lignende. Hvorfor ikke satse på en direkte jordmorutdanning som fører til en master i jordmorfag?

NSF ønsker at all utdanning i sykepleie skal være en integrert del i et utdanningsløp. Bachelorgrad i sykepleie skal være fundamentet og grunnlaget for yrkesutøvelsen. Deretter følger mastergrad og Phd grad som gir spisskompetanse i faget og grunnlagskompetanse for forskning. Utfordringene blir i følge NSF å stimulere sykepleiere til å ta en slik grad, utfordre universitetene til å utvikle programmer for det, og utfordre det kliniske felt til å bygge opp fagmiljøer der veiledningskompetansen er sikret og der det arbeides aktivt for å etablere stipendiatstillinger. Kompetanseheving formaliseres i økende grad gjennom høyskolene, i samarbeid med praksis, og det gis uttelling i form av formell kompetanse og studiepoeng (5).

Da spesialisthelsetjenesteloven trådte i kraft i 2001, ble forskning sidestilt som et av sykehusenes fire hovedansvarsområder. De tre andre var pasientbehandling, opplæring av pasienter og pårørende og utdanning (8). Retningslinjene for de statlige helseforetakene slår fast at forskning skal foregå ved alle sykehus. Dette har i liten grad kommet jordmødre til gode. Det er i hovedsak andre profesjoner som har nytt godt av midlene som er avsatt til forskning. Men det nytter ikke å stå med lua i handa og vente på at pengene skal dukke opp. Vi må kreve vår del av potten. Det er vi som må forske på eget fag. Og når vi har fullført forskerutdanningen, må det være en jobb til oss hvor vi kan bruke vår nyervervede kompetanse til glede for standen og for brukerne. Det kan for eksempel opprettes stipendiatstillinger øremerket jordmødre.

Pat Schreuder, prosjektkoordinator ved Den norske mor og barn undersøkelsen ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, avd. Medisinsk fødselsregister, oppfordrer jordmødre til å delta i forskningen tilknyttet undersøkelsen. ”Det kunne for eksempel være spennende å finne mer ut om hvordan kvinner opplever selve fødselen, altså mer kvalitativ forskning. Jordmødrene er den faggruppen som følger kvinnene tettest under fødselen og har spesialkompetanse på området”(9).

Så hva er det som hindrer oss? Utdanningsløpet og manglende midler kan være en hindring. Men vi må starte et sted. Jo flere jordmødre vi har med forskningskompetanse, jo flere har vi til å initiere og stimulere til forskning på grasrotplanet. Vi trenger gode veiledere. Kravet til faglig forsvarlighet og kunnskapsbasert praksis er i fokus. Hvis vi vil at det er jordmødre som skal være med og definere eget fag, må vi vite noe om hva som er fakta. Da må vi forske på eget fag. Vi må bli best i klassen.

Referanser

(1) NOU 2005:1 Norges offentlige utredninger. God forskning - bedre helse. Lov om medisinsk og helsefaglig forskning, som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger (helseforskningsloven). NOU 2005:1. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, 2005.

(2) Den norske jordmorforening. Visjon og formål for DNJ 2005 - 2008. Available at: http://www.jordmorforeningen.no/omdnj/styringsdok_prinsipprogram.htm, 2005.

(3) Den norske jordmorforening. Målprogram for DNJ 2005-2008. http://www.jordmorforeningen.no/omdnj/styringsdok_maloghandling.htm.

(4) Gilhus N, Hjortdahl P. Forskning og Legeforeningens spesialforeninger. Tidsskr Nor Lægeforen 2003; 123:1370-1 .

(5) Norsk Sykepleierforbund. Sykepleierutdanning og forskning - mangfold og muligheter. Oslo, september 2005.

(6) Norsk fysioterapiforbund. Verdigrunnlag og hovedmål for NFF 2008-2010. Available at: http://www.fysio.no/ORGANISASJON/Verdigrunnlag-og-hovedmaal-for-NFF-2008-2010.

(7) Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet. St.meld. nr 27 (2000-2001) Gjør din plikt - Krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning.

(8) Lov av 1999-07-02 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. 01.01.2001. http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-061.html.

(9) Nasjonalt folkehelseinstitutt. Avdeling for medisinsk fødselsregister. Fødselsnytt Nr 1 2005 Mor og barn halvveis.