Når morslykken uteblir

Av Malin Eberhard-Gran, forsker, dr.med. Divisjon for psykisk helse, Nasjonalt Folkehelseinstitutt og Akershus Universitetssykehus og
Kari Slinning, forsker, dr. psychol., Divisjon for psykisk helse, Nasjonalt Folkehelseinstitutt og Nasjonalt kompetansenettverk for sped-og småbarns psykiske helse.

Lite energi og søvnvansker hører normalt sammen med svangerskap og spedbarnsomsorg. Men slike symptomer kan være tegn på depresjon, som gjerne blir oversett hos gravide og barselkvinner. Norske helseundersøkelser viser at 10-15 % av kvinner i fruktbar alder har symptomer på angst og depresjon. Forekomsten er omtrent like høy i fasen med barnefødsler. Det betyr at 6 - 9 000 spedbarnsmødre i Norge til enhver tid har betydelige psykiske plager. Tall fra England viser at selvmord i dag er den viktigste årsaken til mødredødelighet under graviditet og barselperiode (se tabell). Vi har ingen tilsvarende tall fra Norge, likevel er det ikke grunn til å tro at det skulle være svært annerledes her til lands.

Resultater fra store internasjonale undersøkelser tyder på at alvorlig stress og angst i svangerskapet kan føre til uheldige konsekvenser, som for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. Langvarige psykiske problemer hos mor kan også ha negative virkninger på barnets utvikling. Deprimerte mennesker blir oftest innadvendte, fokusert på egne bekymringer og avvisende til kontakt med omverdenen. En deprimert mor blir mindre følsom overfor barnets signaler, og vil derfor ha vansker med å møte dets behov for nærhet og kontakt. For et nyfødt barn kan dette få alvorlige konsekvenser. Spedbarnet, som allerede fra fødsel av er et sosialt vesen, kan begynne å utvikle tilbaketrekkingsatferd. Hvis et uheldig samspill vedvarer kan dette gi tilknytningsvansker og forsinket emosjonell og kognitiv utvikling hos barnet.

Oppmerksomhet og kompetanse på psykisk helse i svangerskap og barselomsorg må styrkes . Hittil har svangerskapsomsorgen - det mest omfattende forebyggende helsetiltaket i Norge - hatt fokus på å oppdage og behandle fysisk sykdom. Med 60.000 fødsler per år, og 10 svangerskapskontroller per kvinne, har vi i Norge en enestående anledning til også å fange opp kvinner med psykiske plager. Gevinsten blir bedre psykisk helse hos mor som igjen gjør henne i bedre stand til å møte det nyfødte barnets behov.

Psykisk helsehjelp til gravide i Norge kan realiseres. Svangerskapsomsorgen i vårt land har høy oppslutning. Det gir en sjelden mulighet til å identifisere psykiske vansker og sette inn tiltak bredt og tidlig. Norge skulle kunne bli en internasjonal foregangsnasjon på dette området. Dessverre ser det ut som at utviklingen går i en annen retning. Selv om vi vet at en del kvinner sliter psykisk etter å ha født og at mødres psykiske plager kan få uheldige og langsiktige konsekvenser for barna deres så er barseltiden i dag blitt salderingspost nummer en. Mange sykehus sender nå barselkvinnene hjem etter stadig færre timer etter fødselen. Samtidig har jordmortjenesten i kommunene blitt bygd ned, og der den finnes, er det knapt kapasitet til å ta seg av svangerskapsomsorgen. I storbyene har det vært en fødselsboom som det ikke er tatt høyde for resursmessig på helsestasjonene. Konsekvensene av dette er at mange helsestasjoner har sett seg nødt til å kutte ut hjemmebesøket etter fødsel. Dette er alvorlig fordi man mister muligheten for å gi støtte og fange opp vansker hos mor og barn helt tidlig. Et hjemmebesøk innebærer en unik anledning til å bli bedre kjent med familien, hvilket i sin tur er en forutsetning for å kunne fange opp faresignaler. I England er det i dag vanlig praksis med så kalt ”selective visiting”. Dette innebærer at alle nybakte mødre får et hjemmebesøk av en jordmor. Deretter er det kvinnens behov for oppfølging som avgjør hvor mange besøk hun får. Jordmor har mulighet til å gi et hjemmebesøk daglig den første måneden etter fødselen, hvis det skulle være behov for det.

For å kunne ivareta en god barselomsorg i kommunene hvor både den fysiske og psykiske helsen står i fokus, må helsestasjonene få tilført mer ressurser og kompetanse på psykisk helse. Her bør blant annet jordmortilbudet styrkes betraktelig. Dette er en høyspesialisert gruppe som har en genuin interesse og engasjement for kvinners ve og vel i denne viktige fasen. Alle gravide kvinner bør ha et reelt tilbud om å bli fulgt opp av jordmor under svangerskapet og i barseltiden uavhengig av hvor de bor i landet. Psykologtilbudet i kommunene må også styrkes, slik det er beskrevet i budsjettfremlegget i St. prp. Nr 1, 2006. Vi erfarer nå at det begynner å bygges opp tverrfaglige spedbarnsteam som samarbeider tett med helsestasjonene. Dette er viktig fordi det bidrar til at flere mødre og spedbarn i risiko fanges opp og tiltak blir iverksatt på et tidlig stadium. Et godt kommunalt psykisk helsetilbud til gravide og spedbarnsfamilier vil kunne forebygge utvikling av mer alvorlige problemer og redusere antallet henvisinger til spesialisthelsetjenesten - der altfor mange venter altfor lenge før de får et behandlingstilbud. Det er store helseøkonomiske gevinster ved å satse på forebyggende tiltak.

Kunnskap om betydningen av psykiske vansker hos gravide og spedbarnsmødre er mangelfull blant helsepersonell generelt. Til nå har denne kompetansen i hovedsak vært å finne ved enkelte institusjoner, oftest på grunn av enkeltpersoners spesialinteresse og entusiasme. Dette har ført til få og spredte tiltak rundt i landet med ulikt innhold. Økt samarbeid mellom klinikk og forskningsinstitusjoner er én måte å sikre kvalitet og ny kunnskap. Folkehelseinstituttet har bygget opp en egen divisjon for psykisk helse, der en forskergruppe spesialiserer seg på svangerskap og fødsel. Dette er en viktig satsing fordi det i flere offentlige utredninger er kommet fram at Norge mangler slik kunnskap. Det nasjonale kompetansenettverket for sped- og småbarns psykiske helse ved Rbup Øst og Sør, som ble opprettet for 2 år siden, har gravide og spedbarnsmødres psykiske helse som et av sine store satsingsområder. Det skjer nå en utstrakt tverrfaglig opplæring og implementering av metoder på dette feltet både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Det er i den sammenheng gledelig å se at praksisfeltet har åpnet øynene for dette viktige feltet og ønsker å utvide sitt tilbud til også å omfatte psykisk helsehjelp til gravide og nybakte mødre. Imidlertid må slike tilbud sikres både organisatorisk og økonomisk.

I forordet til de nye retningslinjene for svangerskapsomsorgen, som kom ut i 2005, skriver Sosial- og helsedirektoratets direktør, Bjørn-Inge Larsen, at ”det er viktig med ekstra våkenhet og omsorg for risikogrupper, og å legge forholdene til rette for gravide med spesielle behov”. Kvinner med psykiske plager er nettopp en slik risikogruppe. Dessuten rammer problemene ikke bare kvinnen selv, men også barnet hun bærer, søsken og forholdet til partner. Kvinners psykiske helse under svangerskap og fødsel må tas på største alvor og prioriteres høyere enn det gjøres i dag. I denne fasen av livet kan man ikke stå på venteliste. Psykisk helsehjelp for gravide og spedbarnsmødre må derfor styrkes gjennom tilføring av økte ressurser og bli vesentlig lettere tilgjengelig enn det er i dag.

Kilde: The seventh Report of the Confidential Enquiries into Maternal Deaths, United Kingdom, 2007.

Nr. 6-2008