Jordmor og den fødende - et internasjonalt forhold

Av Loveleen Rihel Brenna

Jordmor er det første mennesket barnet møter når det kommer ut. Før det møter sin far eller sin mor. Jordmødre vet at uansett hvor store forskjeller det er mellom verdens kvinner, er det å føde et barn og hvor barnet kommer ut fra likt hos alle kvinner. Uansett kultur og religions forskjeller. Det er mennesket som gir liv til et annet menneske, og jordmor har en sentral rolle i en slik ”seremoni”. Samme hvor store forskjeller det er mellom kvinnene, er det mange flere likhetstrekk enn ulikheter under en fødsel. Jordmor vet at hvis hun ikke føler tillit til en den andre, vil hun kunne tolke andres ord og handlinger feilaktig. Hvis dette mellommenneskelige aspektet ikke er tilstede, vil ikke kunnskap om kulturforskjeller, eller praktiske løsninger om hvordan man skal møte mennesker fra andre kulturer være mye til hjelp.

Mangfold blant minoritetskvinner

Det finnes ikke et sykehus en fødestue hvor det ikke er mangfold. Mangfoldet og kulturforskjellene skapes også fordi ulik kompetanse blant ansatte på en helseinstitusjon, pasientene og pårørende møtes på sykehusets felles arena. Mangfold og flerkultur skapes fordi to eller flere mennesker møter hverandre. Hvert eneste sted der det er mer enn en person, er flerkulturelt. Det flerkulturelle oppstår når mennesker med ulik alder, ulikt kjønn, ulikt utdanningsnivå, ulik familiebakgrunn, ulike livserfaringer, ulike religioner, ulik økonomisk bakgrunn, ulike holdninger, ulike interesser og ulike verdier møtes.

Hvert menneske er unikt og spesiell som individ, og annerledes for hverandre. Hvert menneske er unikt fordi det har sin personlighet, sine forutsetninger og sin innstilling ikke bare til helse, men til livet som helhet. Når jordmødre møter kvinner fra andre kulturer, andre religioner eller etnisk bakgrunn, vil spennvidden i mangfoldet bli utvidet. Når spennvidden blir utvidet, utfordrer det helsepersonellets holdninger, kunnskaper og kompetanse. Det er ikke pasientene eller helsepersonellet som er utfordringen, men det er kompetansen, kunnskapen og manglende mestring av møtet mellom pasienten og jordmødre eller annet helsepersonell som er utfordringen. Dersom jordmødre, sykepleiere og leger så på mangfold som normaltilstand, ville det være lettere å håndtere mangfoldet minoritetene representerer.

Der vanskelig å kategorisere kvinner med innvandrerkvinner i en eller noen få kategorier. Det er store variasjoner og mangfold i deres bakgrunn som for eksempel, kulturbakgrunn, religion, språk, nasjonalitet, alder, flyktning, arbeidsinnvandrer, student, første generasjons innvandrer, de som er deres etterkommere, livserfaringer, identitet, integrert, segregert, traumatisert eller ikke traumatisert, kategoriene er så mange at det vil være vanskelig å håndtere dem. Noen er førstegangsfødende, andre har født før eller født hjemme i sitt hjemland uten hjelpemidler eller helsepersonell tilstedet. Andre igjen har født i hjemlandet på sykehus med flott utstyr. Noen har hatt mange aborter og vanskelige fødsler, mens andre ikke har hatt noen problemer. Noen har mange slektninger i Norge og et stort nettverk som tar vare på dem, mans andre ikke har andre slektninger enn barnets far. De store variasjoner mellom kvinner og deres erfaringer gjør at helsearbeiderens utgangspunkt må være å la pasienten eller kvinnen definere seg selv og sin identitet.

Dersom en jordmor eller sykepleier har feilaktig kunnskap om en person eller en gruppe kan det føre til at negative tanker står i veien for menneske til menneske relasjon. En jordmor må møte hver kvinne og hennes pårørende med åpenhet. Før man henger seg i de kulturelle forskjellene, er det viktig å ivareta de menneskelige behovene i et møte. Behovet for å bli sett, behovet for å føle trygghet, tillit, ærlighet, omsorg og behovet for å bli behandlet som likeverdig og et unikt individ.

Når folk møter personer fra en annen kulturell bakgrunn, eller representerer en annerledeshet, hender det at man blir opptatt av at man skal kjenne til de kulturelle kodene for å vise respekt, og for å kunne kommunisere på en god måte.

Sadia ser på legen og spør: betyr denne prøven at jeg er gravid? Ja, sier legen og nikker til henne. Tolken oversetter, samtidig som hun gratulerer Sadia. En god varm bølge av glede strømmer gjennom kroppen.

På vei hjem fra legen tenkte hun hvordan hun skulle fortelle denne nyheten til sin mann. I Pakistan hadde hun lært at kvinnen skal holde sin graviditet skjult for sin mann, inntil hun er sikker på at hun er langt nok på vei og risikoen for spontanabort er over. Men nå hadde hun ingen andre enn Khalid her, og han måtte bli den første hun fortalte det til.

Det var enda noen timer til Khalid kom hjem fra jobb. Da han ringte og spurte hvordan det hadde gått hos legen, svarte hun at det ikke var noe spesielt. Hun ville vente med å fortelle ham til han kom hjem. Det var vanskelig å forestille seg selv som mor. Mange blandede følelser strømmet gjennom kroppen hennes. Men plutselig overskygget en vond følelse alle de gode følelsene. Minner om hennes søsters og svigerinnes død overtok hele fokuset. Hennes søster døde under fødselen kun 23 år gammel (det gjorde også babyen) og hennes svigerinne døde i barselseng tre uker etter nedkomst. Frykten for å dø eller miste barnet tok overhånd og savnet etter mor og familien økte. Hva skjer dersom hun dør under fødselen?

Mange menn henter sine koner fra hjemlandet. Ofte er det foreldrene som har arrangert ekteskap for dem, det vil si at ekteparet kjenner ikke hverandre før de blir gift. Rett etter bryllupet flytter kvinnen hjem til sin ektefelle som bor i Norge. Flere jenter som flytter til Norge etter at de har giftet seg, er unge og uerfarne i forhold til seksualitet og graviditet når de kommer til Norge. Flere av dem blir gravide kort tid etter at de har kommet til Norge. Noen av dem kan virke mer uerfarne og unge i forhold til graviditet og prevensjon, enn andre jenter i samme alder som er oppvokst i Norge.

Noen stiller nesten ikke noen spørsmål om sin graviditet når de er i samtale med en helsearbeider. Årsaken kan være at de vet ikke hva de skal spørre, at hele situasjonen er ukjent og fremmed eller at mannen er med og at det gjør det er vanskelig å snakke om sin kropp og seksualitet. Å snakke om graviditet, betyr også å snakke om sin seksualitet. Noen snakker om, ”det forferdelige som har funnet sted. Jeg og min mann har gjort noe skittent eller noe forbudt.” Det er rett og slett vanskelig å snakke om det som har vært tabu og forbudt før hun ble gift. En slik samtale skulle egentlig svigermor eller mor ha hatt med en helsearbeider, ikke jenta selv. Dette er til og med vanskelig å snakke om med ektefellen. Hun kjenner ham ikke godt nok. Kanskje vet hun ikke hvordan hun skal snakke om det som er så sterkt knyttet til seksualitet. Det kan hende hun aldri har snakket om seksualitet med noen, og i hvert fall ikke med menn. Andre igjen, kan stille mange spørsmål, fordi alt er ukjent og kvinnen er i en situasjon hvor helsearbeideren er den eneste hun har å prate med om sin graviditet.

Kommunikasjon

En viktig del av profesjonaliteten er evnen til å kommunisere med mennesker. Måten helsearbeideren oppfører seg på, kler seg på, hans kroppsspråk/ toneleie/ ordvalg og hele hans væremåte vil være avgjørende for pasientens mulighet til å føle trygghet og være åpen i dialogen. Med andre ord, kommunikasjon handler ikke bare om hvilke ord helsearbeideren velger, om vedkommende kan snakke samme språk eller ikke, men det handler også om hans nonverbale signaler som sendes ut. Helsearbeiderens måte å oppføre seg på er også en vesentlig del av kommunikasjonen. Er han tydelig og omsorgsfull, eller utstråler han utrygghet, usikkerhet og underdanighet? Alt dette påvirker kommunikasjonen man innehar og samspillet mellom mennesker.

Det er alltid vanskelig å uttrykke følelser på et fremmed språk. Når man er syk, er det ofte mange følelser i sving. Frykt, usikkerhet, sorg, ensomhet, utrygghet, frustrasjon, sinne, kjærlighet, lengsel og ikke minst behovet for nærhet. Ofte er det vanskelig å finne det rette ordet som kan kle følelsene slik at den rette oversettelsen av opplevelse eller følelse blir overført til helsearbeideren på en tilfredsstillende måte. En graviditet og en fødsel er en følelsesladet fase i en kvinnes liv. Det er mange følelser hun ikke klarer å uttrykke på et fremmed språk. Det finnes også mange metaforer som blir brukt for å beskrive en bestemt følelse, men det kan være vanskelig å oversette et bilde fra et språk til et annet, uten å miste eller forandre innholdet. Spesielt i de tradisjonelle samfunn hvor det er liten utdanning blant kvinner og en dominerende muntlig kultur, er det vanlig å bruke mange metaforer og fortellinger. Det vil være lurt av en jordmor eller helsearbeider å bruke litt bilder, fortellinger og flere ord til å gi kvinnen og hennes pårørende informasjon. Det er viktig at en jordmor klarer å skape trygghet og tillit hos pasienten. Det er også viktig at jordmor og annet helsepersonell prøver å vise litt ekstra tålmodighet, litt ekstra omsorg og litt mer velvilje i forhold til å tolke pasientens signaler. Dersom det er nødvendig må det bestilles tolk.

En omskåret kvinne vil være i en enda mer sårbar situasjon enn andre. En graviditet som innebærer mange fysiske forandringer, kan vekke frykt og minne den omskårede kvinnen om smerter som ble påført henne under omskjæringen. Smerter og minner som kan gjøre graviditeten en tung fase i livet. Dersom helsepersonell tar hensyn til den gravides spesielle behov både ved fysisk inngrep og emosjonelle behov, kan mye av smerten lindres.

Når helsearbeider gir den gravide informasjon og kunnskap, må en også ha i mente at denne målrettede informasjonen som helsearbeideren både synes er relevant og viktig, ikke garanterer endret adferd hos pasienten. Denne informasjonen må gi mening for mor og hennes familie. I India prøver helsearbeidere å integrere tradisjonell og moderne helsetiltak for å ivareta kvinnene best mulig og for å forebygge helseskader på mor og barn. Et samarbeid mellom jordmor og ”dai” (midwife eller en traditional birth attendant. Dai er en slags jordmor/helsesøster/veileder ofte uten formell utdanning)), kan være en måte å forene det tradisjonelle og det moderne helsearbeidet på.

Sjekk hvor mye helseinformasjon pasienten har – det kan hende at hun mangler basis informasjon om svangerskap, fødsel og barseltid.

Ensomheten og savnet

Det jeg savnet aller mest var min mors omsorg, samtalene, tankene vi delte om barnet og det å bli mor og ikke minst all den hjelpen jeg fikk av en dai. Hun kom hjem til meg og masserte meg og min baby hver eneste dag. Hun stelte barnet de første 21 dagene, før jeg fikk gradvis opplæring i å stelle barnet, massere det og hvordan jeg skulle gi riktig ernæring gjennom maten jeg selv spist. Jeg fødte mine to døtre i hjemme. Men når jeg skulle føde i Norge, var det på et sykehus. Det var mange maskiner og fremmed utstyr der. Det var betryggende å vite at her ble både jeg og barnet godt i varetatt, men samtidig var det også skremmende, fordi det virket som om graviditet var en alvorlig sykdom i Norge. Hvorfor skulle en da bli undersøkt av så mange maskiner? Det var heller ingen jordmødre eller sykepleiere som var hos meg jevnlig under svangerskapet eller på sykehuset, sier Kuldip Kaur Rihel.

Det er ikke alle kvinner som kjenner til en jordmors rolle og kompetanse. Derfor er det viktig å gi dem informasjon om hva en jordmor gjør og ikke gjør. Hvordan man kan bruke en helsestasjon og de tilbudene som finnes der.

Når en kvinne blir gravid merker hun store forandringer i sitt liv. Ikke bare fysisk og psykisk, men også sosialt. Folk får et endret syn på henne. Den gravide får mer respekt og omsorg, fordi hun bærer et nytt liv i sin kropp. Hun får høyere status og økt anseelse på grunn av sin nye rolle som blivende mor.

Uttrykket ”paradiset er under mors føtter” er hentet fra Islam. Det er en opphøyning og verdsetting av morsrollen. Lovpriser du din mor vil du nå paradiset. Mor, hun som har bærer barnet i sin kropp, hun risikerer sitt liv for å gi barnet liv, hun gir barnet omsorg, nærhet, ernæring, ligger våken om nettene når barnet er sykt og hun som velger å sulte for å mette sine barn. Mor blir opphøyet i alle verdens religioner og dermed blir det en viktig del av kvinnens religiøse og sosiale liv å bli mor.

Graviditet og fødsel kan være det første møte mange kvinner med innvandrerbakgrunn har med det norske helsevesenet. De er i en ny og sårbar situasjon, selv om flere har født barn i hjemlandet, er det kanskje mange av dem som har hatt hjemmefødsler. (Det er få hjelpemidler under en hjemmefødsel.) Et norsk sykehus med mange maskiner, utstyr og medisiner kan virke skremmende. Det er sjeldent man finner så velutstyrte fødeavdelinger på sykehusene i mange andre land. Mye utstyr kan skape frykt om at det er noe alvorlig galt med barnet eller moren som skal føde.

Når jeg forteller kvinnene at jordmødre og en helsesøstre til en viss grad har samme funksjon som en ”dai”, men at de i tillegg har mangeårig utdannelse, blir det lettere for dem å forstå deres ulike roller. Det kan skape trygghet og tillit til helsepersonell og institusjonene. Denne forklaringen blir forståelig, fordi de har noe å relatere disse rollene til.

Den vanskelige samtalen

Ettersom det for mange kvinner er vanskelig å snakke om sin kropp og seksualitet med en mann til stede, vil det være viktig for en god og trygg dialog å bestille en kvinnelig tolk i forbindelse med fødsel og graviditet. Det er også lurt å ha samtaler alene med kvinnen, uten at mannen er tilstede. Det kan hende at hun blir mer åpen og snakker mer om sin kropp og sin graviditet og fødsel enn det hun gjør når mannen er tilstedet.

Det er ikke uvanlig med uønskede eller ikke planlagte svangerskap blant kvinner fra tradisjonelle samfunn. Det er kvinnens ansvar å forebygge en uønsket befruktning. Teoretisk sett har kvinner mange rettigheter og muligheter til å forebygge en graviditet. Men siden mange kvinner har begrenset frihet både fysisk og økonomisk, kan det bli vanskelig å anskaffe seg prevensjon. Det er ikke sikkert det er naturlig for alle kvinner å gå på apoteket og handle prevensjon. Siden det er mennene i hjemmet som styrer økonomien og gjør de fleste innkjøpene, kan det mannen bli den som avgjør om kvinnen skal bruke prevensjon eller ikke.

Ofte blir manglende norsk språk og kulturforskjeller brukt som forklaring på hvorfor kommunikasjon mellom og helsearbeideren ikke er god. Men dessverre er det altfor ofte snakk om holdningene til helsearbeideren og viljen til å ta pasientens perspektiv som hindrer god dialog.

Relasjonen mellom en fødende kvinne, et nyfødt barn og en jordmor er universell. Det trengs ikke store kunnskaper om kultur og religion for å forstå hva som skjer, hvilke bånd som knyttes i dette spesielle øyeblikket. Jordmødre snakker det universelle språket som alle fødende kvinner forstår.

Les mer om dette Loveleen Rihel Brennas bok MARASIM, Høyskoleforlaget 2007.

Nr. 6-2008