Likestillingsmotoren

TEKST: Mari Solerød

− Til sammen jobber jordmødre to uker mer i året enn skiftarbeiderne i privat sektor, samtidig som de tjener mindre. De har høyere utdanning, lenger arbeidstid enn gutta, men får dårligere betalt. Når vi i tillegg vet at det ikke er nok jordmødre, blir dette påfallende. Det naturlige er jo at arbeidstakere med kompetanse det er mangel på kan kreve høyere lønn. Markedet er jo på deres side. Men i offentlig sektor sier heller arbeidsgiver at nei, vi gir dere heller en deltidsstilling, så vi kan ta inn et større antall hoder. Markedsmekanismene fungerer altså ikke for jordmødre. Dette gir ikke noe særlig godt utgangspunkt for den rekrutteringskampanjen regjeringen må sette i gang dersom de skal få tak i de 10.000 nye, varme hendene de sier de trenger, konstaterer Hege-Merethe med kampglød i kinnene.
− Godt hun og jeg er på samme lag, tenker jeg i mitt stille sinn.

Likestilling i motbakke
Får jordmødre likestilling i form av likelønn og gode arbeidsvilkår blir det mulig for dem å stå et helt arbeidsliv i full stilling uten å bli psykisk og fysisk utslitt.
− Vi har mange jordmødre som jobber fullt og klarer det greit. Men vi har dessverre mange som ikke våger å ta en fulltidsstilling fordi de er redde for å brenne seg ut. Samtidig har vi en del som er sykemeldte på grunn av for sterkt arbeidspress over tid. Det er en stor utfordring å få ned sykefraværet i offentlig sektor. Når det er sagt, ser vi at jordmødre har lavere sykefravær enn andre store kvinnegrupper i offentlig sektor, sier Hege-Merethe.
Det er 50 år siden den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ILO nedfelte et forbud mot lønnsdiskriminering mellom kvinner og menn i sin konvensjon.
− Allerede den gangen var verdidiskriminering et tema, noe vi ikke fått bukt med ennå. Fremdeles ligger omsorgsarbeid under de fleste andre yrkesgrupper på den verdiskalaen som bestemmer lønnsnivået. Dette er oppsiktsvekkende i en tid med så sterkt fokus på helse. Nye undersøkelser viser nå dessuten at utviklingen ser ut til å gå i negativ retning, at ubalansen mellom menn og kvinners lønnsnivå ser ut til å bli større i stedet for mindre.

Ustoppelig
Tittelen forhandlingssjef setter i gang assosiasjoner til en pågående og verbalt sterk person. I så måte skuffer Hege-Merethe ikke. Hun er vanskelig å stoppe når hun kommer i gang. Men når saken hennes er jordmødrenes arbeidsvilkår, hvorfor stoppe henne?
− Min viktigste oppgave som forhandlingssjef er å forsøke å følge med i utviklingen av de forholdene som har betydning for jordmødres lønns- og arbeidsvilkår. Det handler både om den enkeltes problemer, arbeidsrettslig eller tariffrettslig, altså både individuell arbeidsrett og kollektivrettslig. Jeg skal også snakke med medlemmene på en sånn måte at de vet de blir ivaretatt og kan få hjelp fra fagforeningen sin. Samtidig bør jeg ha oversikt over det større bildet, vite hva som skjer på makronivå og ha et langsiktig perspektiv på de store sakene som får betydning for arbeidstakernes rettigheter og plikter senere.

Mange nivåer
En forhandlingssjef i en liten organisasjon som DNJ må kunne jobbe på mange ulike nivåer, både direkte, med det enkelte medlem, og strukturelt i forhold til mange ulike aktører.
− Jeg legger strategier for hvordan og når vi kan påvirke saker som er viktige for oss. Et eksempel er når arbeidsmiljøloven skal endres. Et annet er et hovedtariffoppgjør. Eller jeg jobber i forhold til instanser som Likestillingskommisjonen. Jeg følger med på hva som skjer i norsk arbeidsliv, både internasjonalt, nasjonalt, og sørger for at vi får påvirke der det er mulig. Jeg oppretter kontakter i andre organisasjoner og med andre som har påvirkningskraft: i det politiske miljøet, i byråkratiet, andre foreninger og andre hovedsammenslutninger. Mediekontakt er også en del av jobben. Jeg skal ha et blikk for alt som kan tjene jordmødrenes lønns- og arbeidsvilkår. Det kommer også en del høringssaker fra Storting og Regjering. For eksempel har vi nettopp en viktig høring knyttet til det nye tjenestemannsdirektivet. Og likelønnskommisjonens arbeid er jo kjempeviktig for oss.
Samtidig forholder jeg meg i hverdagen til de enkelte medlemmene og deres behov. Kontakten og samarbeidet med tillitsvalgte er også en vesentlig del av arbeidet mitt.

Staten som arbeidsgiver
Helseregionenes og helseforetakenes dårlige økonomi har de siste årene fylt utallige spaltemetre. Vil ikke situasjonen og tilbudet til brukerne bli enda dårligere dersom jordmødrene og annet helsepersonell får sine lønnskrav igjennom?
− Økonomien til helseforetakene skal jeg være forsiktig med å si noe om, for det pøses inn noen utrolige summer i dem. Om pengene blir brukt på riktig måte, skal jeg heller ikke ha sagt noe om. Det jeg tenker er at helseforetakene har én eier, og det er staten. Og så må jo staten bestemme seg for hvilket kvalitetsnivå tjenestene den tilbyr skal ha, slik den må i forhold til andre fellesgoder. Kvinneomsorg og fødselsomsorg er et fellesgode.

Ufrivillig deltid
Tidsskrift for Jordmødre noterte seg med glede at statsministeren nylig på NRKs Dagsrevy at regjeringen ønsker å få ned tallet på ufrivillig deltidsansatte. Om dette ikke bare var tomme ord, burde gi seg tid til å sjekke statistikken for jordmødrene. (Har vi noe her, Hege-Merethe?)
− Det er en stor påkjenning å jobbe deltid når man egentlig skulle ønske å jobbe mer. Både økonomi og fritid blir uforutsigbar. Når arbeidsgiver egentlig har behov for deg i fulltid, men gir deg og mange andre deltidsstillinger for å få hoder nok til å fylle vaktlisten, ender du fort opp med minst hundre prosents stilling. Du vet bare ikke når. Du kan heller ikke så lett overbevise banken om det når du ønsker å ta opp lån. Men du blir stadig tilbudt, tilkalt eller presset til ekstravakter. De som går i vikariater for lenge kan komme mangle fremtidsro. Mange helseforetak er dessuten i realiteten underbemannet fordi de ansetter folk i deltidsstillinger i stedet for i fulle stillinger. Derfor håper vi at flest mulig av landets helseforetak nå følger Ullevåls eksempel og skaffer til veie midler som gjør det mulig å gi flere av sine jordmødre heltidsstillinger. På Ullevål førte kombinasjonen mellom en god dialog, dyktige tillitsvalgte og en handlekraftig arbeidsgiver til ekstrabevilgninger. Disse midlene gjorde det mulig å utvide mange av jordmødrenes deltidsstillinger til heltidsstillinger

Skift og turnus
Noe av misforholdet mellom jordmødrenes og industriarbeidernes kår ligger i måten arbeidet er organisert på. Som nevnt kommer jordmødrene med sin tredelte turnus ut med til sammen to hele arbeidsuker mer i året enn industriarbeiderne med sitt helkontinuerlige skift. Dette synes forhandlingssjefen er blodig urettferdig. Det synes nok mange andre også, men ingen er synlig opptatt av å gjøre noe annet med saken enn å estimere kostnadene og diskutere hvem som har gjort de beste estimatene. Det er bortkastet tid, mener Hege-Merethe.
− At prislappen på å likestille skift og turnus blir høy er det ingen tvil om. Likestilling koster. Spørsmålet er om det finnes politisk vilje til å betale prisen for den, sier hun.

Tariffavtaler
Det finnes to hovedtyper tariffavtaler: Hovedtariffavtalen er en avtale som beskriver de ansattes grad av og form for medbestemmelse. De andre tariffavtalene beskriver lønn og arbeidsvilkår og er hjemlet i hovedavtalene.
− Hensikten med en tariffavtale er å sikre arbeidstakerne medbestemmelse. Tariffavtalen komplementerer dessuten arbeidsmiljøloven i forhold til sosiale rettigheter på arbeidsplassen, sier Hege-Merethe.
Hovedtariffavtalen blir til i samarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene.
− Vi i organisasjonene opplever at vi er veldig velkomne hos arbeidsgiverorganisasjonene. Vi regulerer samarbeidet mellom oss i avtaler, slik at det er mulig å beregne på forhånd hva vi får lov til å mene noe om, hva vi skal mene noe om og hva vi krever å mene noe om.

Den nordiske modellen
Gjennom mediene får vi inntrykk av at det ofte er ganske turbulente forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Tenk bare på flygelederstreiken og bråket rundt Norske Skogs nedleggelse av den lønnsomme Union. Men selv om det nok også kan storme der til tider, er forholdet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene ofte svært så gemyttlige. I en internasjonal sammenheng er måten de nordiske landene organiserer arbeidslivet på, kalt Den nordiske modellen, unik.
− Norsk arbeidsliv er organisert på den måten at eier gjennom sine arbeidsgiverrepresentanter møter arbeidstakerne gjennom deres representanter. Målet er et bedre arbeidsliv for alle parter og å få folk til å bruke krefter på å gjøre det de skal. Det er dialogen og samarbeidet mellom partene, som er det unike med den nordiske modellen. Når amerikanerne nå har begynt å interessere seg for modellen, er det fordi den har vist seg å være en produksjonseffektiv måte å styre på, sier Hege-Merethe.
Det er altså beviselig lønnsomt for eieren av et foretak å inngå i dialog med sine ansatte.
− Ingen har så god og grundig informasjon om arbeidet og om hvor skoen trykker som de som faktisk utfører det. Derfor er det viktig for arbeidsgivere å ha god kontakt med arbeidstakerorganisasjonene. I noen deler av verden er slik kontakt som vi har her i landet utenkelig. Der kan en representant for de ansatte som går i dialog med arbeidsgiver miste troverdighet blant sine kollegaer og dermed også bli fratatt vervet sitt.

Lokalt arbeid viktig
Om DNJ jobber aldri så mye mot sentrale myndigheter, er det på det lokale planet mye av det viktigste arbeidet skjer.
− DNJ har så mange flinke tillitsvalgte at vi greier å få til mye. Lønnsforhandlingene våre er lokale. I konkurranse med de andre arbeidstakerorganisasjonene og de andre yrkesgruppene hevder vi oss godt, både med hensyn til utdanning og grad av ansvar. Det er også en fordel at jordmødrene er en så homogen gruppe. Det vi mangler de fleste steder er individuelle lønnsavtaler. Der har vi fremdeles en vei å gå i forhold til motparten.
I forhandlinger er det viktig å forsikre seg om at motparten, den som forhandler på vegne av arbeidsgiver, har det nødvendige mandatet, at de har fullmakter til å gjennomføre forhandlingen. Tillitsvalgte på sin side bør ha klart for seg hvilke krav hun skal stille. Begge parter bør være tydelige og velforberedte. Og begge parter bør opptre forutsigbart. Det er også en fordel om partene kjenner hverandre. Når forhandlingene begynner er det for sent å bli kjent. Derfor er det vel anvendt tid å bruke litt tid på det i forkant.

Hvorfor jordmødre?
Hege-Merethe har tidligere jobbet for interessene til blant annet siviløkonomer og prester. Hun er godt informert om lønns- og arbeidsforholdene i andre yrkesgrupper. Men nå har hun altså valgt å jobbe for jordmødrenes sak. Hvorfor?
− Jordmødre er en gruppe høyt utdannede kvinner, og enkelte menn, med mange spennende problemstillinger knyttet til seg. Gode eksempler er likelønn og arbeidsvilkår som gjør det mulig å stå igjennom et fullt arbeidsliv i full stilling. Per i dag er det mange som ikke har denne muligheten. Som andre kvinnearbeidsgrupper i offentlig sektor, får jordmødrene dårligere betalt og jobber lenger enn andre akademikere med femårig utdanning. Men i motsetning til mange helsearbeidere, har jordmødre det særtrekket at de har lik arbeidsbelastning hele døgnet. Dermed er det mer naturlig å sammenligne jordmødres arbeidssituasjon med skiftearbeideres enn med de fleste sykepleieres.

Forhandlingssjefens jordmorvisjoner
Hege-Merethe kan nok tenke timelønn når det trengs, men når hun blir avkrevd visjoner på jordmorsakens vegne, går det i de store linjene. Kortversjonen: Det er likestilling som skal til.
− Jeg håper vi er inne i en periode der snart vil skje noe konkret på likelønnsfronten. Vi har en regjering som har satt fokus på dette og nedsatt flere utvalg til å jobbe med saken. Jeg har også tro på at DNJ kan være med å påvirke slik at det skjer noe i kommende periode.
Når det er sagt, er det snakk om prosesser som vil ta litt tid. Jeg har også et håp om at jordmødre skal få lønn som fortjent. Per i dag synes jeg verken arbeidsvilkårene eller lønnen til jordmødre er slik de bør være, avslutter Hege-Merethe.