Samhandling må til

− Per i dag er fødselsomsorgen fragmentert, segmentert og i stadig større grad sentralisert. Svangerskaps- og fødselsomsorgen er jo organisert i hver sin del av helsevesenet. Når svangerskapsomsorgen hører inn under primærhelsetjenesten og fødselsomsorgen under spesialisthelsetjenesten uten at disse er samordnet, er det klart det blir lite flyt i det. Samhandling er fraværende i mye av landets fødselsomsorg. Halvparten av Norges fødeinstitusjoner er små og har under 500 fødsler i året. Men selv her der det dårlig med samhandling, sier Nina.
Hvordan definerer du kontinuitet i svangerskaps- og fødselsomsorgen?
− Vi snakker om flere like typer kontinuitet: Den første handler om person og innebærer at den gravide kun forholder seg til én jordmor gjennom svangerskap, fødsel og barsel. Den andre går også på person, men her forholder kvinnene seg til et team av jordmødre. Den tredje formen for kontinuitet er at den gravide forholder seg til ulike personer, men disse formidler likevel en felles holdning og den samme informasjonen. Når det gjelder alle disse formene for kontinuitet har norsk fødselshjelp stått stille i mange år nå. Atfor lenge har det vært sagt mye flott om samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten uten at noe har skjedd.

Hvor finner vi kontinuitet i dag?
− De små fødestuene har en stor grad av kontinuitet. Selv har jeg jobbet i Alta i mange år. Der bor det ca 20.000 mennesker, og av disse blir ca 300 gravide hvert år. Jeg tror så godt som alle gravide i Alta kjenner jordmødrene på fødestua. De gravide går til kontroll her, de første kontrollene har de med samme jordmor. Men mot slutten bytter vi på, slik at de blir kjent med alle. I tillegg har vi et tilbud om ukentlig vanngymnastikk for gravide. Jordmødrene skifter på å ha vakt da og tar alltid en tur for å hilse på damene. På denne måten blir de kjent med en av de som skal være der under fødselen. Dermed slipper både jordmor og fødekvinne å bruke tid og krefter på å bli kjent når fødselen er i gang. De kan konsentrere seg omfødselen og føle seg trygge i situasjonen. Som jordmor gjør all kunnskapen jeg har om fødekvinnen fra før, både fysisk og sosialt, at jeg vet hva som skal til for å støtte akkurat henne på best mulig måte. Mange steder er det imidlertid slett ikke slik. Det er trist at for eksempel en stor by som Oslo ikke kan tilby svangerskaps- og fødselsomsorg med kontinuitet til flere enn de 4-500 kvinnene som får plass ved ABC-klinikken på Ullevål universitetssykehus og noen få ved Rikshospitalet.

Hvordan vil du forklare helsepolitikerne at kontinuitet er viktig?
− Jeg vil nok peke på at t fødsler er noe av det største og viktigste i en kvinnes liv. Få handlinger er viktigere og mer krevende. Er det for mye forlangt at helsevesenet legger til rette for at kvinnene skal oppleve størst mulig grad av trygghet og forutsigbarhet og at de på forhånd skal ha hilst på de som skal støtte kvinnen i disse timene? Myndighetene bør få primær- og spesialisthelsetjenesten til å samhandle og legge forholdene til rette slik at jordmødre kan jobbe på begge nivåer. Lemp på arbeidstidsvilkårene, gi takster og lønn de kan leve med. La jordmødre få jobbe teambasert.

P å hvilken måte vil du som leder av DNJ arbeide for at kvinner i Norge skal kjenne den jordmora de møter ved fødselen?
− Her må det jobbes på flere plan. Både politisk og mot ansvarlige myndigheter. Også innad i organisasjonen bør det jobbes. Nå er det på tide at vi får opp noen gode prosjekter og forsøksordninger. Så må vi finne jordmødre som er villige til å tenke og jobbe på nye måter modell. Nasjonalt råd for fødselsomsorg og Sosial- og helsedirektoratet har nå satt av kr 300 000 til å støtte forskningsprosjekter som har med differensiert fødselsomsorg å gjøre. Jeg oppfordrer de som har gode ideer om prosjekter som kan stimulere samhandling og kontinuitet til å lage gode prosjektsøknader. Selv om hvert prosjekt bare får opptil kr. 75 000, er det en start. Når vi får prosjekter som prøver ut ulike måter å få mer samhandling og kontinuitet på og evaluerer dem, kan vi bedre se hvor veien videre bør gå. Hva fungerer, og hva fungerer ikke?

Skal alle jordmødre jobbe med kontinuitet som grunnprinsipp?
− Det er ikke er sikkert alle jordmødre skal jobbe med kontinuitet. Alle jordmødre har ikke en livssituasjon som gjør det mulig for dem å være tilgjengelig døgnet rundt, som en jo må for å kunne følge en kvinne gjennom hele graviditeten, bistå henne ved fødselen og i barselperioden. Fødsel er jo et av de få elementene i vårt moderne liv som vi ikke bare kan plotte inn i kalenderen vår på forhånd og sette av tid. Fødsler stiller krav til en fleksibilitet som kan skape problemer for jordmødre med andre forpliktelser i livene enn jobben sin. Men jeg tror dette kan løses. På New Zealand vet jeg at jordmødre med små barn jobber vanlige vakter på sykehus. Vi vil alltid trenge jordmødre som jobber på denne måten i Norge også. For øyeblikket pågår det en heftig debatt om nettopp dette i Danmark. Den danske jordemoderforeningen har dagsordenen for landsmøtet i høst. Jeg vil følge spent med på hva de kommer frem til og håper vi kan få til en tilsvarende debatt i Norge. Som leder mener jeg det bør være rom for flere meninger om saken, også i DNJ. Er kontinuitet målet for all svangerskaps- og fødselsomsorg i Norge? Vil vi jordmødre det? Vil alle fødekvinnene ha det?

Utdrag fra ”Retningslinjer for svangerskapsomsorgen”,
Sosial- og helsedirektoratet, 2005

Et viktig punkt i retningslinjene Sosial- og helsedirektoratet ga ut i fjor, er at ”svangerskapsomsorgen bør være helhetlig”. Men de samme retningslinjene sier også at
”Helsetjenestens struktur kan hindre at kvinner får oppfylt sine ønsker om kontinuitet og sammenheng mellom svangerskap, fødsel og barseltid. Tjenestene som omfatter reproduktiv helse er ofte fragmentert, segmentert og sentralisert[…]. Vi ser det som en utfordring å organisere tjenestene slik at brukerne opplever en helhetlig samhandling.”