Å bli spurt

TEKST: Vendil Åse

Prosjektet er et tiltak i regjeringens handlingsplan ”Vold i nære relasjoner” (2004-2007) og bygger på konkrete erfaringer fra Sverige. Der oppnådde de gode resultater med undersøkelsen ”Tack for at ni frågar”.

- I forbindelse med svangerskapskontrollen ble de gravide kvinnene spurt om de hadde vært utsatt for vold. Vold i nære relasjoner er noe som kan ramme alle og det er viktig å ikke stigmatisere enkelte grupper. I Sverige opplevde de at mange kvinner betrodde at de hadde vært utsatt for vold. Dette satt ofte langt inne, og kvinnene fortalte at de ikke hadde sagt noe hvis de ikke var blitt spurt så direkte, sier Line Nersnæs, seniorrådgiver i Politiavdelingen.

Svangerskapskontroll

- Forsøket skal gjennomføres i 2006. Den andre delen av forskningsprosjektet er å lage et opplegg for oppfølging av de forholdene som avdekkes. Her er det viktig å utforme et system der de som skal avdekke problemene kan få nødvendig kompetanse og at det blir den nødvendige beredskapen hos de som skal ha ansvaret for å hjelpe disse kvinnene videre, sier Ole Kristian Hjemdal, seksjonsleder Vold, familievold og seksuelle overgrep i NKVTS.

Hjemdal

Det er mange instanser som må samarbeide for å hjelpe voldsutsatte kvinner. Kvinnen trenger å få hjelp på mange ulike måter, da gjerne både medisinsk, psykologisk, rettslig osv. Hvis det er barn i familien, trenger de også et tilbud om hjelp.

- Ofte ønsker kvinnen å fortsette i forholdet til mannen sin, og slik sett krever det også å etablere et fruktbart samarbeid med mannen, og med behandling for mannen, sier Hjemdal.

Manglende støtteapparat

Hjemdal forteller at det hovedsakelig er to grunner til at helsepersonell ikke melder fra om voldstilfeller.

- Vi gjorde en undersøkelse med leger og rapportering av voldstilfeller for et år siden, men funnene i undersøkelsen er overførbare til jordmødre. Den første grunnen til at en lege ikke melder fra om et voldstilfelle, er at hun ikke ser det. Den andre er at legen ser at personen har vært utsatt for vold, men mangler kompetanse på hvordan hun skal takle det. Har hun kompetanse på hvordan hun skal takle det, mangler hun et støtteapparat å henvende seg til. Derfor synes mange at det var bedre å ikke spørre. De var redde for hva de kunne komme til å sette i gang og om de ville klare å hjelpe kvinnene, sier Ole Kristian Hjemdal.

Dagens tilbud

I dag kontakter kvinnene ulike instanser, som krisesenter, krisetelefon, sosialkontor, familievernkontor, advokat, politiet, fastlege eller legevakt. Men det er ingen rutiner på å systematisk fange opp vold i nære relasjoner, eller gode nok samarbeidsrutiner mellom de ulike hjelpeinstansene som skal behandle de voldsutsatte kvinnene. Det utvalget skal se nærmere på er muligheten for å tilrettelegge et tilbud som forenkler samarbeidet mellom ulike etater og tjenester. Behandlerne må også få den nødvendige kompetansen på området.

- Helsepersonell må jo si i fra om dette. Slik jeg ser det er det i dag tre retninger man kan gå: Man kan a nmelde forholdet til politiet. Politiet har blitt mye flinkere til å håndtere slike saker. I mange tilfeller kan det at politiet snakker med mannen være nok til at han slutter. Det er også en mulighet å kontakte nærmeste familievernkontor. Hvis kvinnen ikke går med på noen av alternativene over, kanskje fordi hun synes det blir for synlig og er redd for at volden øker hvis mannen blir oppmerksom på at problemet er tatt opp, er krisesentrene eneste alternativ. Her kommer kvinnen fysisk bort fra overgriperen. Krisesentrene har også lang erfaring med problematikken kvinner og vold, og det er mulig å søke råd her, sier Ole Kristian Hjemdal.