Videre etter det umulige

TEKST: Mari Solerød

– Sorggruppa har vært en god støtte, spesielt den første tida. I gruppa trøstet vi hverandre og fikk respekt for hverandre. Det var godt å få snakket ut, sier Lisbeth Ekornrød Cristensen. Hennes fjerde barn døde helt uventet rett før fødselen.

Normalt å sørge
Lisbeth og familien hennes levde et helt vanlig liv før den triste aprildagen i 2004 snudde alt på hodet.

– Fødselen startet normalt, men etter at jordmor ikke fant fosterlyden, viste ultralyden at jenta vår var død. Dagene etterpå var vi i en slags sjokktilstand. Vi forstod at det var endelig, at vi ikke hadde kontroll, at vi ikke kunne gjøre noe med det. At vi mistet barnet vårt visket ut all trygg grunn under føttene våre. Til og med livet vi hadde før ble annerledes. Da var det viktig å møte andre som hadde opplevd det samme. Fellesskapet er viktig for kunne ivareta hverandre og komme seg videre. Det har vært sterkt. Jeg anbefaler andre som opplever å miste barn til å takke ja til å delta i en sorggruppe, sier Lisbeth, men legger til at gode venner også har spilt en stor rolle for henne og familien.

Målet med gruppa er at den skal være en ressurs og hjelp i den første tiden etter man har mistet et barn, slik at familien kan bli rustet til å takle livet videre på egen hånd.

– Men før vi kommer så langt, kan deltakerne dele erfaringer og få ventilert følelsene sine. Ikke minst er det av stor betydning for dem å få bekreftelse på at reaksjonene deres er normale. Dette tror vi kan forhindre unødvendige ettervirkninger. Vi håper at erfaringen det gir å miste et barn kan åpne for nye perspektiver og bli en styrke videre i livet. Det er også viktig å kunne formidle videre hjelp til de som har behov for ekstra oppfølging, sier Kristin.

Metoden
Sorggruppearbeidet ved Sykehuset Telemark HF startet opp for to år siden. To til seks par møtes i to til tre timer hver tredje måned det første året. Foreldrene får vite om gruppen etter at de har mistet barnet sitt.

– Vi trenger flere par for å danne en gruppe, så noen må vente litt før de kommer i gang. I den gruppa jeg har vært med å lede, var det fem par. På første samling forteller gruppedeltakerne sin historie: Hvordan de fikk beskjed om at barnet var dødt, møtet med helsepersonellet, fødselen og tiden på sykehuset. Etter hvert går vi igjennom de forskjellige milepælene: Begravelsen, ivaretakelse av søsken, de første møtene med familie og venner, det å begynne å jobbe igjen, høytider osv. For mange kan det f.eks være en stor utfordring å gå til butikken alene. Man kjenner seg sårbar i møtet med andre mennesker.

Deltakerne har vært flinke til å støtte hverandre. De har også gitt hverandre rom for å være ulike og reagere ulikt.

På det ene møtet deler vi opp i manns- og kvinnegruppe. Mannsgruppen får snakke med sykehuspresten, som også er mann, forteller gruppeleder Kristin.

Store krav til paret
Travle småbarnsforeldres hverdag stiller store krav til deres evne til å være par midt oppe i det hele. Forholdet til par som mister barn blir utsatt for enda større påkjenninger. Det er en kjent sak at mange slike forhold ryker.

– Mange par går i utakt i sorgprosessen. For dem kan sorggruppen bidra til å sette ord på sorgen, og samtidig skape en forståelse og respekt for at man som mann og kvinne tenker og handler forskjellig. Noen mødre synes for eksemple det er godt å få bekreftet at ”Han tenker faktisk på det fortsatt”, sier Kristin.

– Sorgen over det å miste et barn i livets startfase er en ensom opplevelse. Ved tap av mennesker som har levd et langt liv er det ofte mange minner å dele med andre mennesker. Slik er det ikke når man mister et barn ved fødselen, men smerten og sorgen er ikke noe mindre, sier Kristin.

Gruppelederne vurderer nå å utvide forløpet med to møter til, så perioden blir halvannet år.

– Vi som helsepersonell lærer mye av å drive sorggrupper. Foreldrene gir oss mulighet til å gi tilbakemelding på den jobben vi gjør på Kvinneklinikken, slik at vi kan bli bedre i møte med andre foreldre som mister barna sine. Sorggruppene er dermed en gruppe med gjensidig utveksling av kunnskap og erfaring, avslutter hun.

Sorggrupperarbeidet ved Sentralsjukehuset i Telemark (SiT)

Arbeidet ledes av jordmødre ansatt ved fødeavdelingen. Gruppene møtes på sykehuset innenfor jordmødrenes arbeidstid. Alle som mister barn ved SiT får tilbud om å delta i sorggruppe. Gruppen starter opp når minst to par har tatt imot tilbudet. Gruppen møtes i to til tre timer hver tredje måned.

Gruppelederne trenger ikke har opplevd å miste barn selv. Det holder med interesse, evne til empati og genuin vilje til å snakke med folk som sørger.

Helt uventet

Noen mister barn etter vanskelige svangerskap, der de vet det er en risiko for at barnet skal dø. Slik var det ikke for Lisbeth og mannen hennes.

– Vi hadde tre barn fra før, to gutter og ei jente. Jeg gikk full tid og kom til sykehuset med veer. Jeg hadde fått ekstra oppfølging fordi jeg i dette og i tidligere svangeskap hadde hatt problemer med at barna fikk litt lite næring. Men det hadde gått bra. Så vi var totalt uforberedt på det som skulle skje. På fødeavdelingen strevde jordmor med å finne fosterlyden. Så ble alt kaotisk. Barnet vårt fikk ikke leve. Mannen min måtte ringe rundt og fortelle det til alle som visste at vi hadde reist til klinikken og ventet på en glad nyhet. T omheten i å dra hjem uten barnet var ubeskrivelig. Ord dekker ikke følelsen av å gå forbi barselavdelingen, se og høre dem som nettopp har blitt foreldre, for så å dra tomhendt hjem til stellebordet og ei ferdig oppredd vogge. Imens skrek kroppen etter barnet, melka kom, men ingen hadde bruk for den. Det ble et tomrom ingen kan fylle, forteller Lisbeth Ekornrød Cristensen, som midt i sorgen over Aurora venter et nytt barn.

– Jeg håper det nye barnet skal få meg videre, mot et nytt mål. Jeg ønsker at ungene skal kunne glede seg til denne nye ungen, men selv tør jeg ikke forvente noe ennå. Jeg håper at jeg kanskje kan erstatte noe av den morskjærligheten jeg hadde for Aurora med en annen og at ungene får oppleve at som regel går det bra!, sier Lisbeth.