Terapeutisk eller traumatisk

TEKST: Vendil Åse

På 70-80-tallet vokste det fram en oppfatning av at foreldre som mistet sitt barn ved fødselen hadde behov for å skape minner sammen med barnet for å hjelpe dem i sorgarbeidet. Fødselshjelpere legger i dag forholdene til rette for at foreldrene kan skape disse minnene ved å være sammen med barnet og holde det, og for eksempel ta fotavtrykk, håndavtrykk, foto og video av barnet.

- Men det er viktig at dere formidler dette til foreldrene som en mulighet, ikke som den eneste måten å gjøre det på, sier Dyregrov.

Nyere forskning
Ny forskning fra Storbritannia viser at mange mødre fikk større senskader av å binde seg til barnet enn de som ikke hadde sett barnet sitt. Atle Dyregrov utdyper dette i artikkelen Bør foreldre se sitt døde barn etter en dødfødsel? , publisert i Oss foreldre i mellom, 1-04. Her viser han til forskerne Hughes og Turton, som i 2001 undersøkte en gruppe på 65 mødre under et nytt svangerskap etter at de i forrige graviditet hadde opplevd en dødfødsel. Her fant de at mer kontakt med barnet var forbundet med mer depresjon, angst og posttraumatiske stressproblemer. De fant også ut at barn av kvinner som tidligere hadde mistet barn og sett dem i større grad utviklet tilknytningsproblemer enn barn av mødre som ikke hadde sett sitt døde barn.

Dyregrov mener videre i artikkelen at det er svakheter i denne forskningen. Kvinnene som ble intervjuet hadde sett barn helt ned til 18 svangerskapsuke. Når et barn er rundt eller under 500 gram, er det en svært spesiell opplevelse å se og holde barnet. Han skriver at det heller ikke opplyses om hvordan foreldrene har vært ivaretatt i forbindelse med dødfødselen og hvor godt de har vært forberedt på å se og holde barnet.

Dyregrov mener ikke at fødselshjelpere skal slutte å anbefale foreldrene å se sitt døde barn. Han synes de nordiske landene har en god tradisjon på å tilrettelegge situasjonen rundt en dødfødsel på en omsorgsfull måte.

- Men vi kan ikke overse den forskningen som har kommet fra Storbritannia. For det første viser forskningen at helsepersonell må være svært forsiktig med å si at det å ikke se sitt dødfødte barn kan forvanske eller hindre foreldrenes sorgprosess. Det er med andre ord viktig å gjøre enda mer for å tilrettelegge for foreldrene. Med det mener jeg at dere må skape en trygg situasjon basert på tillitt og som ikke presser foreldrene til noe de ikke vil. Det er viktig at foreldrene, i den grad det er mulig, forberedes på de sensoriske sidene ved å se og holde barnet. For det andre bør vi følge opp forskningen fra Storbritannia med konkrete studier i Skandinavia, sier Atle Dyregrov.

To råd
Tidsskrift for jordmødre spør Atle Dyregrov om han har noen råd til helsepersonell for å bedre takle de pårørendes sorgsituasjon.

- Det er spesielt to ting som er viktig. Det første er informasjon. Foreldre som mister sitt barn sitter igjen med mange spørsmål. Det er av stor betydning at det er åpenhet rundt hva som har skjedd, og det er blant annet jordmorens oppgave å forklare dette på en enkel og direkte måte. Kan dere ikke svare på alle spørsmålene med en gang, må dere si at det blir tatt prøver og at obduksjonen vil gi flere svar. Det er mye god omsorg i god informasjon. Men dere må også være åpne for at foreldrene ikke klarer å ta inn så mye informasjon med en gang, sier Dyregrov.

I tillegg til informasjonsbiten, er det viktig å gi foreldrene mye omsorg.

- Foreldrene må føle omsorg, kjenne forståelse og varme fra fødselshjelperne. En pasient av meg opplevde at noen sa til henne at hun kunne betrakte dødfødselen som en abort. Den ene setningen gjorde at kvinnen fikk store senskader, sier Dyregrov.

- Det finnes dessverre ingen trylleformel man kan si i en slik situasjon, men prøv å unngå de vanligste flosklene. Ikke si at dere forstår hvordan foreldrene har det. Selv om du har mistet et barn selv, kan du ikke sette deg inn i situasjonen til akkurat det foreldreparet. Men min erfaring er at hvis foreldrene merker at dere bryr dere og er til stedet for dem, avdemper dette bruken av tomme ord.

- Det er lett å føle seg hjelpeløs når man er konfrontert med andres sorg. Et tips er å bruke direkte tale og la foreldrene snakke om opplevelsen. Dere må våge å være til stede uten å måtte bruke for mange ord. Jeg hadde en 40 år gammel kvinnelig pasient som hadde mistet mannen sin og alt hun hungret etter var at noen holdt rundt henne, sier han.

I ukjent terreng
Dyregrov mener også at det er viktig for jordmødre å våge å snakke åpent med foreldrene om det som har skjedd. Slik kan det bli enklere for foreldrene å fortsette samtalen når de kommer hjem.

- Dere må gjøre foreldrene klar over at de entrer et ukjent terreng. Det er for eksempel veldig vanlig at seksualiteten forandrer seg. Det er det få som snakker om, men det er viktig at foreldrene opplyses om dette slik at de unngår å støte på så mange ukjente variabler, sier Dyregrov.

Sorgreaksjonene er også veldig forskjellige.

- Det er viktig at dere formidler til foreldrene at det er normalt å reagere på alle slags mulige måter. På 80-tallet jobbet jeg på en kvinneklinikk. Her var holdningen at fravær av reaksjon var en dårlig måte å reagere på. Men det er helt normalt at noen tar sorgen steg for steg. Ofte er det slik at pasienten er i en tilstand av sjokk, og en normal sjokkreaksjon er å holde følelsene på avstand. Å presse noen til å reagere når de ikke er klare for det er ikke bra. Mange kan få dårlig samvittighet hvis ikke følelsene kommer med en gang, sier Dyregrov.

Forskning viser også at omtrent 20 prosent ikke får så stor sorgreaksjon ved å miste et barn ved fødselen, herav en stor andel menn.

- Mange har en oppfatning av at det er usunt ikke å klare å reagere. Det kan være en idé å opplyse om at ikke alle nødvendigvis får en stor sorgreaksjon, sier Dyregrov.

Hva med den andre enden av reaksjonsskalaen? Hva skal man gjøre når foreldrene knekker sammen?

- Da er det nok mer viktig med fysisk nærvær enn ord. Ikke vær redd for å komme i en situasjon hvor det er sterke følelser. Dere kan varsomt spørre om pasienten har opplevd noe før som gjør at han eller hun reagerer så sterkt. Det kan også være viktig å følge med denne gruppen mennesker litt ekstra. Sterke reaksjoner med en gang kan ofte bety sterke reaksjoner etterpå, avslutter Atle Dyregrov.