Råd til de som ønsker å starte opp sorggrupper

Rom - Gi den enkelte rom til å uttrykke seg, dvs. turtaking. Pass på at de hensynsfulle og tause i gruppen av sørgende også får rom. Gi tid til eventuell taushet.

Fortelling - Oppfordre den sørgende til å fortelle om episoder, hendelser, begivenheter, tanker, drømmer, og andre samhandlinger. La dem gjerne ta med og fortelle ut fra bilder, kjære gjenstander, osv. Heller ”fortell mer om” enn ”hva føler du.” Følelser uttrykkes gjennom livsfortellinger.

Gjentakelse – Gi plass for behovet for å si det samme flere ganger, selv om det er små nyanser i ordvalget.

Individualitet - Unngå utsagn som ”jeg vet hvordan du har det”, selv om du også har opplevd tilsvarende tap. Ethvert menneske har en unik livsverden, og unike sorgopplevelser.

Selvstendighet – Unngå å gi bastante råd eller konstateringer. Ikke ”sånn er det”, men heller ”hva ønsker du?” og ”hva oppleves riktig for deg?” Støtt den sørgende i å gjøre egne erkjennelser og valg.

Identifisering - Å møte andre som har gjenvunnet livsgleden er ofte til stor støtte.

Nettverket – Fokuser på at den sørgende tar opp, snakker om, og eventuelt tar kontakt med viktige personer i sitt liv. Ubearbeidet sorg er ofte bundet opp i negativt endrete relasjoner som følge av tapet.

Aktiviteter – Oppmuntre den sørgende i å gjøre nye aktiviteter, sammen med familie, gamle og nye venner, osv. Det er lov å hygge seg, oppleve glede og tenke og gjøre nye ting midt i sorgen – turer, kino, teater, kunstutstilling, bowling, osv. Det er viktig å oppleve noe nytt.

Støtte – Sørgende bør ikke presses, men en forsiktig og omsorgsfull ”dytt” framover kan være til hjelp.

Gjensidig behov

Mona Rognlien Troøyen leder sorggruppearbeidet ved SiT sammen med Kristin Engnes. Selv om det ikke er noe krav at sorggruppeledere har opplevde det samme som deltakerne, opplever både hun og Kristin deltakerne synes det er ekstra givende å snakke med noen som deler erfaringen deres. Og selv synes de det er givende å kunne hjelpe.

– Det gjør meg godt. Det er litt pussig, men veldig mange som har mista et barn har en genuin trang til å hjelpe andre i samme situasjon. Det er helt spesielt, sier Mona, som likevel klarer å sette sitt eget til side i arbeidssituasjonen. Det er viktig at gruppelederne ikke bruker arbeidet med deltakernes sorg til egenterapi.

– Jeg er blitt flink til å koble ut. Det er 16 år siden jeg selv mistet barnet mitt, sier Mona, og får støtte av jordmorkollega Kristin Engnes.

– Om mitt eget noen ganger kommer for tett på, holder jeg meg litt i bakgrunnen en stund. Det er fordelen med å jobbe i tospann, sier hun.