Empatisk kommunikasjon

TEKST: Vendil Åse

Det var ved en nyetablering av en føde/barsel poliklinikk ved Buskerud sykehus i 1999 at ledelsen ved sykehuset spurte Lisbeth F. Brudal, dr.philos, psykologispesialist og leder for Institutt for Tokologi og Familiepsykologi, om hun kunne utarbeide et veiledningsprogram for dem. De ansatte ønsket å styrke kompetansen sin for å bedre kunne møte kvinner som hadde fødselsangst, traumatiske fødselsopplevelser, tidligere krenkelser osv. Ønsket var å oppnå større trygghet i samtalen og bedre kunne forstå og håndtere disse kvinnene og deres pårørende. Brudal utviklet et opplegg som hun kalte for empatisk kommunikasjon.

I dag har flere sykehus kurset sine ansatte i empatisk kommunikasjon og veiledningsprogrammet er blitt et fag i forbindelse med mastergraden i helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Vestfold verdt 15 studiepoeng. I tillegg er det utarbeidet en undervisningsvideo, Empati i praksis, blant annet med støtte fra Den norske Jordmorforening.

Ord er viktige
– Da Kvinneklinikken ved Buskerud tok kontakt med meg, hadde jeg akkurat lest en avhandling av P. Nerdrum fra 2000, Training of empatic Communication for helping professionals , som tok for seg opplæring av helsearbeidere i empatisk kommunikasjon. Nerdrum satte agendaen for hvordan kommunikasjon kunne fornyes ved hjelp av empati. I forhold til mine kliniske erfaringer var dette interessante problemstillinger, da vi ofte har opplevd å måtte rette på feilslått kommunikasjon som har oppstått i helsevesenet. En kvinne fortalte meg at hun var rastløs etter fødselen og ikke klarte å roe seg. Hun endte opp med å vandre hvileløst rundt i gangene. ”Ute og trimmer, fru Hansen?” var eneste kommentar fra jordmødrene, sier Brudal.

– På bakgrunn av avhandlingen til Nerdrum og mine egne erfaringer og kunnskaper som psykolog, utviklet jeg en metode for empatisk kommunikasjon basert på eksistensialistisk psykologi, narratologi og selvpsykologi, sier Brudal.

Fire trinn
Metoden er delt inn i fire trinn. Kommunikasjonssituasjonen innledes ved at for eksempel en jordmor spør en kvinnelig pasient om å fortelle om sin fødselsopplevelse. Deretter spør hun om pasienten kan sette ord på følelsene sine i forhold det som skjedde under fødselen. Så innbyr jordmoren kvinnen til å reflektere over og komme med egne vurderinger av historien sin. Til slutt spør jordmoren om pasienten vil høre hennes faglige vurdering. Lisbeth Brudal forteller at mange av legene og jordmødrene som deltok i prosjektet ved Sykehuset Buskerud hadde klare motforestillinger. ”Vi er jo ekspertene. Skal vi slutte å være fagfolk?”

– Og meningen er selvsagt ikke å slutte å være fagfolk. Poenget mmed bruk av empatisk kommunikasjon å først lytte til hva pasienten har å si, deretter komme med sin egen faglige vurdering knyttet opp til det som er kommet fram. Det er lett å overse en fødende kvinne som trodde hun skal dø under en helt normal fødsel som bare varte i fire timer hvis vi ikke spør etter hennes erfaringer. Jeg er av den oppfatningen at alle pasienter har rett til å bli hørt og sett, sier Brudal.

Etterfødselsamtale
– Da jeg forklarte om empatisk kommunikasjon på kurset, var de første reaksjonene til noen av deltagerne at dette slett ikke var noe nytt. De mente at det jeg beskrev var jobben deres. Men det er forskjell på sympati og empati, sier Lisbeth Brudal.

Ved å bruke empatisk kommunikasjon, erstattes personlig sympati med profesjonell empati.

– Det krever lydhørhet. Mye av kurset går ut på å avlære helsepersonellet ekspertrollen og tilegne dem en ny holdning. Gjennom empatisk kommunikasjon blir vi opplært i å blant annet kunne forholde oss til andres følelser, sier Brudal.

Som et ledd i veiledningen ble det bestemt at man skulle erstatte den tradisjonelle utreisesamtalen ved klinikken med en etterfødselsamtale .

– Her legger personalet bort journalen og spør mannen og kvinnen hvordan de opplevde fødselen. De nybakte foreldrene får sjansen til å bearbeide det som har hendt på en bedre måte, sier Brudal.

Gode evalueringer
Prosjektet ved Sykehuset i Buskerud er blitt evaluert i rapporten Empatisk kommunikasjon. Rapport fra et veiledningsprogram ved Kvinneklinikken, Sykehuset Buskerud HF (2004) . Her forteller flere av helsepersonellet som deltok på kurset at en stor gevinst for dem i etter tid har vært opplevelsen av å mestre samtalesituasjonen bedre. De føler at de har fått en større forståelse for pasientens emosjoner. Deltagerne har fått større selvtillit og våger nå å spørre mer om det som er viktig uten å være engstelig for de følelsene som måtte dukke opp.

– De føler ikke lenger at de må ha svar på alle spørsmål eller komme med konklusjoner på det som pasienten legger fram. I stedet er målsetningen, i samarbeid med pasienten, å komme fram til en større forståelse. Den nye tilnærmingen gjennom veiledning har gjort at den enkelte kursdeltager nå føler seg tryggere i de vanskelige samtalene, sier Brudal.

En av deltakerne i undervisningsopplegget ved Buskerud sykehus fortalte at hun hadde merket at kvinnene hadde større tillit til dem nå enn før. En annen mente at hun hadde fått større trygghet i jobben.

– Jeg har fått en økt respekt for ”det emosjonelle mennesket”. Jeg merker at pasientene føler de blir tatt på alvor. Det er mye mindre grad av sykeliggjøring i avdelingen. Jeg har lært ”at det er lov å føle det man føler”, var en kommentar fra en av deltakerne i prosjektet i Buskerud.

En tilleggseffekt av kurset har vært at arbeidsmiljøet er blitt bedre. De ansatte mener at de har vært med på en prosess som har tydeliggjort et felles verdigrunnlag for avdelingen. Prosjektet var også tverrfaglig, både jordmødre, leger og sykepleiere deltok, noe som har bedret samhørigheten på avdelingen.

Jordmødre gjør forskjell
Hvorfor er det viktig at jordmødre lærer seg å kommunisere bedre med pasienten?

– En jordmor spiller en stor rolle i menneskers liv. Før i tiden hendte det at foreldrene gav babyen navn etter jordmoren, og det var ikke unaturlig at hun ble invitert i konfirmasjonen. Graviditet og barseltid er perioder hvor kvinner og menn er åpne for nye ting, for berøring og omsorg. Jordmødre har her en stor sjanse til å bygge opp noe positivt. Viser de moren empati, omsorg og godhet, blir det en modell for omsorg som moren kan overføre til barnet sitt siden. Derfor er det så viktig at jordmødre har metoder, teknikker og teorier som fører til en slik vekst, sier Brudal.

Hun mener at tiden er moden for å innføre empatisk kommunikasjon i helsevesenet.

– I Stortingsmeldingene nr 16 (2002-2003), Resept for et sunnere Norge , og nr 26 (1999-2000), Verdiar for den norske helsetenesta , skjer det en dreining mot forebyggende tiltak og helhetstenkning. I Verdier i norsk helsevesen står det at det er viktig for helsepersonell å fokusere på brukerens medvirkning og lære seg å lytte til pasienten. Her står det svart på hvitt at ”Den faglige grunngitte empati forutsetter at profesjonelle utøvere makter å sette seg inn i situasjonen for pasienten og pårørende slik det fremstår i deres posisjon.” Det etterlyses med andre ord et verktøy, sier Brudal.

Hun mener også at samfunnsutviklingen generelt gjør at det melder seg et større behov for å bli hørt og sett.

– Det er ikke lenger folk å snakke med bak skranken i banken, vi kommuniserer via PC og meldinger på mobilen. Vi hører ikke hverandres stemmer lenger, sier Brudal.

– En pasient som hadde deltatt i opplegget ringte noen dager etter at hun var blitt skrevet ut og lurte på om det var mulig å komme tilbake og snakke litt mer. Hun hadde aldri opplevd å bli pratet til på den måten, forteller Lisbeth Brudal om prosjektet hun ledet på Buskerud sykehus.

– En pasient som hadde deltatt i opplegget ringte noen dager etter at hun var blitt skrevet ut og lurte på om det var mulig å komme tilbake og snakke litt mer.

Innlevelse i andre - Fra Kunsten å være foreldre , Lisbeth F. Brudal, 2003
”Denne historien har jeg hørt fra en som arbeider på et sykehus – på avdelingen for for tidlig fødte barn. To tvillingjenter ble innlagt på avdelingen. Snart viste det seg at den ene tvillingen måtte legges i kuvøse – den andre trivdes bra og fikk sin egen seng. Men den mest puslete av de to ble bare dårligere og dårligere på tross av all eksperthjelp. Da foreslår en av personalet at de skal ta den altfor tidlig fødte og syke tvillingen ut av kuvøsen og legge henne sammen med tvillingsøsteren i sengen hennes. Hva skjer? Når den friske tvillingen får søsteren inn til seg, begynner hun å stryke på henne – langsomt. Denne ”omsorgen” fra tvillingsøsteren varte ved og viste seg etter hvert å være den beste medisinen for henne som var syk.

Vi mener i dag å vite – blant annet fra spedbarnsforskningen – at evnen til innlevelse er medfødt. Det som er medfødt, er både evnen til å leve seg inn i et annet menneskes verden – og også evnen til å føle og forstå at andre kan ta vårt perspektiv. Det som er fascinerende, er at evnen til empati også kan bli synlig ved livets slutt. Dødende kan vise en overraskende omsorg for dem som blir igjen.

Så kan vi spørre oss hva som skjer med denne medfødte evnene til empati underveis fra vugge til grav. Noen bevarer innlevelsesevnen. Blir de spurt om å komme med et råd til en som er i en vanskelig situasjon, vil de raskt svare med for eksempel at ”hvis jeg var i dine sko…” De tar den andres perspektiv. Men det kan også være motsatt. Vi vet ikke hva vi skal svare. Empati er fremmed for oss. Vi kan ha mistet evnen underveis i livet fordi det føles som om ingen noen gang har levd seg inn i vår situasjon. Og empati kan vi ikke kjøpe noe sted. Bare oppleve, og lære av det vi opplever.”