Cochrane Library: Støtte til foreldre når barnet dør under eller ved fødselen - fortsatt uvisst hvilke tiltak som er de beste

Aktuell forskning er redigert av Ellen Blix, i samarbeid med Claire Glenton og Elin Strømme Nilsen ved Nasjonalt kunnskapssenter.

Det å miste et barn under eller rett etter fødselen har etter hvert blitt anerkjent som en av de verste hendelser en voksen kan oppleve, og kan føre til flere kort- og langvarige sorgreaksjoner.
Kort tid etter dødsfallet er vanlige reaksjoner blant foreldre depresjon og angst, humørsvingninger, forstyrrede spise- og sovemønstre, og i noen tilfeller tegn på post-traumatisk stresslidelse. Blant noen foreldre ser man også alvorlige sorgreaksjoner flere år etter barnets død.

Slike reaksjoner kan få alvorlige negative konsekvenser både for parforholdet, og for samspillet med eventuelle andre barn. Blant menn har man også observert en økning i alkoholforbruk.

Forhold som kan forverre denne typen utfall er blant annet opplevelsen av manglende sosial støtte; traumatiske forhold knyttet til dødsfallet; vanskeligheter med å takle tidligere livskriser; vanskelige forhold i familien; og andre livskriser som inntreffer på samme tid.

Sorg er en normal og naturlig reaksjon på det å miste et barn, og reaksjonene vil ofte avta etter en tid. Likevel ansees det som viktig å gi god og riktig omsorg i tiden etter barnets død, ikke minst fra helsepersonell. Utfordringen er å finne ut hvilke tiltak kan utgjøre god praksis på dette området, spesielt i forhold til psykososial oppfølging.

Tidligere forskning har vist at det å skape minner om barnet, for eksempel ved å ta bilder av, se, holde og gi navn til barnet, kan hjelpe foreldrene i sorgprosessen, og slik praksis har vært vanlig i mange år i Norge. Imidlertid er det advart mot at denne praksisen etter hvert kan ha blitt for rutinepregete, og at det ikke nødvendigvis oppleves meningsfylt av foreldrene. Man har også observert at slike rutiner, deriblant å se på det døde barnet, kan være forbundet med økt psykologisk stress.

Gjennomgang av forskning som ser på virkningen av tiltak for mennesker som opplever andre typer dødsfall, har ikke greid å identifisere de mest virkningsfulle tilnærmingene. I noen tilfeller har denne forskningen vist at noen tilnærminger ikke er effektive, og kan i noen tilfeller være til skade.

Hvilken omsorg er best?
Denne systematiske oversikten lette etter randomiserte studier der støtte til foreldre eller familiemedlemmer ble sammenlignet med det som utgjorde vanlig praksis mens studien pågikk. Slik støtte kunne blant annet omfatte generelle støttetiltak som har som mål å hjelpe de pårørende å akseptere dødsfallet, for eksempel gjennom å ta bilder og å ta vare på gjenstander, å oppmuntre dem til å holde og gi navn til barnet, å gi tilbud om begravelsesritualer; og å gi støtte og opplæring om sorgarbeid til helsepersonell. I tillegg kunne slik støtte omfatte alle typer tiltak som gikk under navnet sorgarbeid alle former for psykologisk støtte og alle former for psykoterapi.

Oversiktsforfatterne fant tre studier som oppfylte kravene de hadde fastsatt på forhånd. Imidlertid ble alle tre utelukket på grunn av det høye antallet av deltagere som ikke fullførte studiene (”lost to follow-up”).

På grunn av denne manglende dokumentasjonen er det ikke mulig å gi pålitelig informasjon som kan brukes som grunnlag for praksis. Oversiktsforfatterne framhever at det trengs mer forskning for å kunne si noe om hvordan gi foreldre best mulig hjelp og støtte i sorgprosessen.

Kilde: Flenady V, Wilson T. Support for mothers, fathers and families after perinatal death. Cochrane Database of Systematic Reviews 2008, Issue 1. Art. No.: CD000452. DOI: 10.1002/14651858.CD000452.pub2.

Les hele artikkelen i Cochrane Library (gratis tilgang via www.cochrane.no) eller prøv denne direkte lenka: http://www.mrw.interscience.wiley.com/cochrane/clsysrev/articles/CD000452/frame.html