Likeverdige tjenester til alle
Fotograf Jon-Are Berg-Jacobsen.
Skal du godta å få dårligere hjelp hos lege eller jordmor fordi du er lesbisk? Fordi du er muslim? Eller fordi du sitter i rullestol? Selvsagt ikke, svarer de fleste. Helsetjenestene må være like gode for alle innbyggere – det er en grunnleggende menneskerett. Likevel er dette hverdagen i Norge 2011: Kommunene klarer ikke å gi innbyggerne likeverdige helsetjenester. De vanligste problemene er knyttet til språk og kommunikasjon. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) utfordrer nå alle landets kommuner til å gjøre noe med dette.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) arbeider for å fremme likestilling og hindre diskriminering på alle samfunnsområder. I 2011 har LDO hatt likeverdige offentlige tjenester som hovedsatsingsområde.
Gjennom en landsdekkende kampanje har LDO møtt hundrevis av mennesker som har opplevd hindringer i møte med helsetjenesten, på grunn av deres alder, etnisitet, funksjonsevne, kjønn, religion eller seksuelle orientering
Ofte handler det ikke om vond vilje, men om manglende tilrettelegging. ”Hos oss behandler vi alle likt,” er et mantra vi hører ofte, sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik . Men er det å behandle alle likt det samme som å gi likeverdige tjenester? Likeverdige tjenester tar hensyn til at folk er forskjellige, og utvikler og tilpasser tjenestene til den enkelte bruker. Så enkelt, men så vanskelig sier Ørstavik.
LDO har samlet brukererfaringene fra ombudets møter med folk fra hele landet i heftet "Likeverdige helsetjenester for alle". Før jul ble heftet sendt som en liten julegave til alle landets kommuner.
Jeg håper at kommunene vil ta utfordringene på alvor, og sikre et bedre tilbud til alle – uansett hvilken innpakning vi kommer i, sier Sunniva Ørstavik.
Dette har brukerne fortalt i LDO`s kampanje:
• Mange opplever at de ikke har reell brukermedvirkning.
• Mange helsevirksomheter er ikke fysisk tilgjengelige.
• Nettsider og IKT-løsninger er ofte utilgjengelige og vanskelige å forstå.
• Noen nektes henvisning til spesialisttjenester med usaklig begrunnelse.
• Noen tjenester stiller vilkår som gjør at ikke alle får de tjenestene de har krav på.
• Helsearbeidere bruker ofte faguttrykk som gjør det vanskelig å forstå den informasjonen de gir.
• Helsearbeidere bruker ofte ukvalifiserte tolker, som nær familie og til og med barn.
• Samer i samiske forvaltningsområder har ofte ikke mulighet til å kommunisere med helsearbeidere på eget språk.
• De aller fleste mener de får for liten tid sammen med helsearbeider til å snakke om egen helsesituasjon og til å få tilstrekkelig informasjon om eget behandlingsopplegg.
• Mange merker at de blir satt i bås og møtt med stereotypier og fordommer om hvem de er.
• Mange forteller at helsearbeidere over- eller underfokuserer på ett eller flere kjennetegn ved dem, for eksempel deres funksjonsevne eller seksuelle orientering, og at de dermed ikke sees som hele mennesker.
• Mange opplever at helsearbeidere ofte mangler kunnskap om minoritetsstress, dvs. hvordan brukere påvirkes av uvitenhet, stereotypier og fordommer i samfunnet.
• Mange erfarer at helsearbeidere sjelden er bevisst den ujevne maktbalansen mellom bruker og helsearbeider.
