Retningslinjer for gjennomføring av kommunens forskriftsfestede helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Det vises til dokument mottatt pr E-post 7.september 2009, samt arbeidsmøte om temaet i regi av Helsedirektoratet 3.september 2009, med svarfrist innen en måned. Vi takker for muligheten til å uttale oss.

Den norske jordmorforening (Dnj) merker seg at yrkesgruppen jordmødre ikke er nevnt i dokumentet. Vi er klar over at jordmor omtales i andre deler av veilederen (IS-1154) blant annet i kapitlet om svangerskapsomsorgen. Allikevel finner vi det utilfredsstillende at jordmødre ikke er tenkt på som verdifulle og mulige aktører i det omtalte kapitlet.

Jordmødre innehar en bred kompetanse i forhold til svangerskap, fødsel og barseltid. Barseltid defineres vanligvis som de første seks ukene etter fødsel. Dette innebærer at jordmødre har et spesielt ansvar for og kunnskaper om barselkvinners store og små problemer, inkludert amming og observasjon av det nyfødte barnet. Videre har jordmødre kunnskaper om reproduktiv og seksuell helse. Jordmødre er dermed etter vår oppfatning en sentral yrkesgruppe i det helsefremmende og forebyggende arbeidet i kommunehelsetjenesten. Vi synes ikke dette kommer fram i utkastet, det kan virke som om jordmødre ikke er tatt med i betraktningen annet enn i svangerskapsomsorgen.

Med bakgrunn i årets Stortingsmeldinger nr 12[1] og 47[2], hvor det uttrykkes et politisk ønske og vilje til å styrke jordmortjenesten i kommunehelsetjenesten, vil vi påpeke at jordmødrenes

brede kompetanse generelt bør utnyttes langt mer effektivt enn hva som er tilfellet i de fleste

kommuner i dag. Med dette menes at jordmødre har kompetanse innen langt flere områder enn kun svangerskapsomsorg som pr i dag er den eneste oppgaven jordmødre har i kommunehelsetjenesten i mange kommuner/bydeler. Vi går ut fra at det er vel kjent at kommunejordmødre i stor grad innehar til dels svært små stillingsandeler. Dette medfører i stor grad at jordmødrene i kommunene kun har kapasitet til å drive svangerskapsomsorg, ofte har de ikke engang stor nok kapasitet til å kunne gi et tilbud til alle gravide i sin kommune eller bydel.

Kommunejordmødrene finnes allerede i stor grad på plass, men kapasiteten kan økes og forbedres betraktelig bare ved å øke stillingsandelene. I tillegg er det mange steder også behov for flere nye stillinger for jordmødre dersom det skal være mulig å kunne gi befolkningen en tilfredsstillende jordmortjeneste. Majoriteten av kommunejordmødre stiller seg svært positive til å få muligheter og rom for å utnytte en større del av sin kompetanse. Blant våre medlemmer i kommunehelsetjenesten får vi til dels sprikende tilbakemeldinger om hvordan virkeligheten ser ut i de ulike kommuner landet rundt. Enkelte steder er kapasiteten så lav at jordmødrene nærmest kan sies å være et alibi for at kommunen har den lovpålagte jordmortjenesten. Andre steder fungerer samarbeidet meget godt mellom de ulike aktørene, samt at det er en fleksibel overlapping mellom de ulike yrkesgruppene. Det som kjennetegner kommuner hvor det fungerer godt, er at jordmoren ses på som en viktig ressurs også i forhold til for eksempel oppfølging av familier i barseltiden, deltakelse i arbeid i skolehelsetjenesten og på helsestasjon for ungdom.

I Stortingsmelding nr 12 pekes det på at en styrking av jordmortjenesten i kommunene er nødvendig både i forhold til å sikre kvalitet men like viktig å oppnå en reell valgfrihet for brukerne. Valgfrihet for brukerne i forhold til omsorgsgiver er også i tråd med Retningslinjer for svangerskapsomsorgen[3]. En økende andel gravide ønsker og velger å motta svangerskapsomsorg overveiende fra jordmor[4]. Denne valgfriheten kan i mange tilfeller ikke sies å være noe reelt valg, når jordmorkapasiteten i et stort antall kommuner/bydeler er altfor lav i forhold til befolkningsgrunnlag og etterspørsel.

I det foreliggende dokumentet om det helsefremmende og forbyggende arbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten har Dnj følgende kommentarer og konkrete forslag:

· Svært mange kvinner som har mottatt svangerskapsomsorg fra jordmor i kommune/bydel kjenner jordmoren godt, og vice versa. Det ville derfor være en naturlig fortsettelse av denne relasjonen at jordmor kommer på hjemmebesøk til kvinnen etter fødsel for å se til den nyfødte samt yte nødvendig veiledning og hjelp til den nybakte moren og hennes familie. Det vil videre kunne bidra til å skape en naturlig og glidende overgang til den ordinære helsestasjonen1.

· På grunn av kortere og kortere barselopphold i fødeinstitusjonene reiser en del kvinner hjem før ammingen har kommet skikkelig i gang. Noen av mødrene har store ammeproblemer. Jordmødre har mye kunnskap om ammeoppstart samt de store og små problemer som kan følge i kjølvannet av dette. Jordmødres kompetanse om amming må utnyttes langt bedre ved jordmødre i større grad gis mulighet for å gi veiledning og hjelp, både i hjemmet men også på helsestasjonen. Det kan legges til at veiledning og hjelp til kvinner med ammeproblemer kan være svært tidkrevende. Sett i et helsefremmende perspektiv kan det være en god investering i fremtidig helse å yte det lille ekstra. Det kan være nettopp dette lille ekstra som får ammingen til å fungere, barnet får morsmelk med alle fordeler det medfører samt at mor vil kunne føle en økt grad av mestring.

· Jordmødre bør videre ha en naturlig plass innen skolehelsetjenesten spesielt i ungdomsskole og videregående skole samt helsestasjon for ungdom. Svært mange jordmødre har bred kompetanse også innen seksuell og reproduktiv helse. Dette er en bortimot uutnyttet ressurs per i dag1. Skolehelsetjeneste i videregående skole er forøvrig pr i dag nærmest ikke-eksisterende, etter vår erfaring.

· I dokumentet er nevnt som en av mange oppgaver, forebygging av kjønnslemlestelse. Etter vår oppfatning er dette også et tema som kommer inn under jordmødres område. Det er naturlig å bringe dette på bane allerede i svangerskapsomsorgen til grupper av kvinner som kommer fra risikoområder, med informasjon om gjeldende lovgivning i Norge samt informasjon om tilbud og anbefalinger om behandlingstilbud.

Til punktene under overskriften Uavklarte spørsmål har vi følgende kommentarer:

· Når det gjelder gruppekonsultasjoner er vi ikke kjent med at det finnes større undersøkelser som sier noe om hva brukerne foretrekker i så måte. Vi er imidlertid kjent med uoffisielle resultater i forhold til gruppekonsultasjoner blant gravide, hvor konklusjonen var at flertallet foretrakk individuell oppfølging. Det er mulig at dette kan ha sammenheng med hvordan gruppetilbudet ble markedsført og omtalt. Videre kan det tenkes at foreldre med spedbarn har et større behov for nettverksbygging enn da de var gravide. Vi er imidlertid av den oppfatning at det er vanskelig å ha rigide retningslinjer om hvor hyppig og hvordan barselgrupper bør organiseres, siden behovet sannsynligvis vil være ulikt avhengig av kontekst og hvilke kvinner/menn som til enhver tid befinner seg i den aktuelle gruppen. Som en rettesnor mener vi det uansett må være brukernes behov som ligger til grunn.

· For at tilbudene på helsestasjonene skal fremstå som mer brukervennlige og fleksible bør det vurderes om åpningstidene også kan være mer fleksible. Dette vil kunne bidra til at flere fedre vil kunne være deltakende i konsultasjonene på helsestasjonen.

· Oversikten over målrettede undersøkelser fremstår som oversiktlig og forståelig.

· Ammekyndige helsestasjoner bør omtales og det bør klargjøres hva som kreves for at en helsestasjon skal kunne kalle seg ammekyndig. Generelt bør det for øvrig arbeides videre med at flere helsestasjoner blir ammekyndige, herunder legges til rette for at personell på helsestasjonene har en rett og en plikt til å skaffe seg den kompetansen som er nødvendig. Vår erfaring er dessverre at det i for stor grad finnes for lav kompetanse på dette feltet på mange helsestasjoner. Dnj har i det siste mottatt flere henvendelser hvor brukere etterlyser muligheter for å få adekvat hjelp for ammeproblemer samt kunnskapsbasert informasjon om bruk av morsmelkerstatning i de tilfeller hvor det ikke er mulig eller ønskelig å amme. De nevnte henvendelsene etterlyser bedre kunnskaper hos helsepersonell både om amming og om flaskemating. Tilbakemeldinger fra en del mødre tilsier også at mange svært raskt blir anbefalt å gi morsmelkstillegg i stedet for å få gode og riktige råd om hvordan man kan øke egen melkeproduksjon. Dette er etter vår oppfatning uheldig og er ikke i tråd med WHO’s anbefalinger om fullamming til barnet er seks måneder gammelt. Ammeveiledning er følgelig et tema vi mener det må arbeides videre med.

Den norske jordmorforening ser fram til videre samarbeid rundt arbeidet med retningslinjene for gjennomføring av kommunens forskriftsfestede helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Med vennlig hilsen
Den norske jordmorforening

Leder: Marit Heiberg
Fagkonslent: Elisabeth Grimsrud (sign)

[1] Helse- og omsorgsdepartementet, St.meld.nr.12 (2008-2009) En gledelig begivenhet. Om sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.

[2] Helse- og omsorgsdepartementet, St.meld.nr.47 (2008 – 2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid.

[3] Sosial- og helsedirektoratet, Retningslinjer for svangerskapsomsorgen (2005), IS – 1179

[4] Statens helsetilsyn, Legkvinnekonferanse om fødsels- og barselomsorgen (1999), IK – 2691

Henvendelser til Dnj fra brukere og jordmødre i kommunehelsetjenesten.