I mars 2010 gikk forfatter og journalist Marta Breen i møte sitt andre svangerskap og et helsevesen som ikke lenger hang helt på stell. I dag møter hun tidsskriftet for å snakke om sin tredje bok og hvordan sparekniven har gjøvet løs på norsk fødsels og barselomsorg. Breen har barna Jenny (5) og Inga (1) sammen med mannen Øyvind Holen.
”Rosa streker, røde tall” er en annerledes mamma-bok som har høstet gode anmeldelser. En lettlest, men nærgående og viktig skildring av et tidsskille i norsk helsevesen. Forfatteren har opplevd en presset fødestue ved Ullevål sykehus og reagert på misforholdet mellom politikernes løfter om kjempesatsning i barselomsorgen og de få sporene det var å finne av dette ute i bydelene og blant andre mødre hun snakket med.

Forskjellene øker

Hun skildrer blant annet et helsevesen hvor kjøp av private helsetjenester øker som følge av manglende tillit til at det offentlige holder høy nok kvalitet. I følge Breen er det ingen seier å kunne shoppe rundt etter de beste helsetjenestene og sammenligne sykehus, dersom man ikke er veldig ressurssterk.
- De som ikke har de samme mulighetene faller bakover, helseforskjellene mellom oss øker, samt de økonomiske forskjellene. Dette er baksiden av de såkalte flotte pasientrettighetene.
Breen ser med bekymring på at vi går mot et mer todelt samfunn.
- Hvis du ikke er fornøyd med det offentlige tilbudet, både i helsevesenet og jordmortjenesten, så kan man kjøpe det privat. Hvis man fortsetter å bruke sparekniven på det offentlige tilbudet, så vil jo dette skillet bare øke. Det føles ikke som det er det store løftet som trengs, det er det å ta det feltet på alvor. Det er ikke noen bagatell å føde unger, sier Breen.

Etterlyser farge på veggene og bedre plass.

Breen har reagert på de alternative fødeavdelingenes mange kriterier. Hun etterlyser en oppgradering av fødeavdelingene slik at alle kan dra nytte av hyggeligere omgivelser og ikke minst den ekstra plassen.
- Jeg var på en omvisning etter at jeg hadde født ved Ullevål, hvor de åpnet døra inn til ABC klinikken. Hvorfor i all verden skal vi være på det kjipe, slitte femtitallslokalet når man bare kan åpne en dør og så kommer man inn til noen flotte, lyse svære rom med badekar og farger. Hvorfor kan ikke alle få det da? Her bygger vi kulturhus rundt i landet som ser ut som flyplasser, nytt og flott overalt, men akkurat på fødeavdelingen så skal det være kamp om hver eneste lille seng, sier Breen.

Kvinner reddere for å føde

Parallelt med graviditetene leste Breen om krise-meldingene i avisene, folk som ble avvist i døra.
Ved sin andre fødsel leste hun om underbemanning og kaos.
- Så klart skulle man gjerne vært uten den bekymringen, men jeg vil jo selvfølgelig ikke at jordmødre og helsepersonell ikke skal si fra i media, de skal ikke være redde for å skremme folk, sier hun.
Hun tenker tilbake på sin egen frykt for at noe skulle gå galt. Allikevel tror hun det er mye ubegrunnet frykt blant gravide og at det er viktig å være tydelig på at det går stort sett bra.

Når fødselsomsorgen effektiviseres

Breen er bekymret over det store fokuset på å kutte i sykehusenes liggetid og at barselomsorgen har for store kutt i tilbudet.
- Mange er alene og hvis det da er sånn at fedre tar ut to uker ved fødselen, helsestasjonene bygger ned og fjerner en del tilbud, da blir det en negativ utvikling. Mange vil hjem etter en dag eller to, men det må være en litt større grad av individuell vurdering, man må kunne se an situasjonen. Noen ganger i livet må det være lov å ikke være så flink, sier Breen.
Selv om Breen selv ikke opplevde svikt i barselomsorgen, har hun i boken løftet blikket for det stadig manglende tilbudet for nybakte mødre.
- Barseltilbudet er så viktig for kvinners psykiske helse. Vi ser at tallet på fødselsdeprimerte går oppover, det i seg selv burde være nok til at man skjønner at her må det være ressurser. Det er den største og mest dramatiske omveltningen i kvinners liv, det påvirker hodet ditt noe voldsomt. Den holdningen politikerne hele tiden skal ha om at ”graviditet er ingen sykdom”, det blir litt som å bagatellisere det. Jeg mener ikke at det er en sykdom, men det er ikke noe hverdagslig, sier Breen.